Det jeg snakker om er ikke distrahering, men det å kjenne at det finnes ting som er gode eller ok, og det å bruke sansene til det.
Liker du detektiv serier, The wire er veldig bra 😊 Eller så synes jeg tv serien Vikingane på Nrk var morsom.
Hva er vitsen om en ikke distrahere seg selv, hva skulle en gjort da? 🤔
Å se gode tv serier, filmer og å spille gode spill tenker jeg er givende og lærerikt.
Er det jeg har gjort i 15 år. Er ikke interessant lenger
Er det noe spesielt som skjedde for 15 år siden?
Sluttet på skole, ingen venner eller bekjente, fikk en forferdelig lærligplass som utnyttet meg, sluttet, fikk ingen andre plasser, fikk en autoimmun nyresykdom og nå er jeg her. Ingenting har skjedd siden da
Det er leit å høre. Hva var det du holdt på å utdanne deg til?
Baker. Var ikke mye passion i det men det var ok
Ok er jo også bra, det har jeg begynt å tenke.
Så veldig leit at du fikk den opplevelsen på lærlingplassen, og at du ikke fikk noen annen læreplass etterpå. Det høres urettferdig ut.
Lært at mye er urettferdig
Ja, det er jo det. Men samtidig så er det jo hvordan man håndterer det når slike ting skjer. Om man nekter å gjøre seg selv godt, fordi man blir behandlet urettferdig eller dårlig av andre, eller om man gir seg selv omsorg og andre ting som kan være godt for en.
Det klarer jeg ikke. All min verdi kommer av hva andre syntes
Det er leit at du tenker at all din verdi kommer av hva andre syntes, det er tungt å la andre bestemme ens verdi. Jeg har selv gjort det, og hatt det veldig vondt med det. Men så har jeg lært meg at jeg har en verdi i meg selv og for meg selv.
Det er selvsagt fint at andre setter pris på en, og det er jo viktig også å føle at man betyr noe for andre mennesker, men hvis man skal se på verdien sin ut ifra hva andre folk mener, hvem skal man egentlig høre på da? For det finnes så mange ulike folk som tenker veldig forskjellig om det. Man kan tenke at det finnes en fasit på hva som gjør en person verdifull, men det er ikke slik.
Jeg tenkte dårlig om meg selv, og ble derfor også slem mot meg selv, eller straffet meg selv pga. det, fordi jeg trodde at det ville få meg til å skjerpe meg eller at det er det man skulle gjøre. Men det som skjedde da, skjønner jeg nå, er at jeg bare tenkte dårligere og dårligere om meg selv, fordi jeg behandlet meg selv dårlig.
Man kan tenke at det er hva andre mener som betyr mest, men jeg tror at egentlig er det viktigste for en selv, hva en selv tenker om selv og hvordan en behandler seg selv, at hvis en behandler seg selv godt, så vil man faktisk også tenke godt om seg selv. Jeg vet at det kan være det motsatt av hva så mange tenker at de må gjøre når de føler seg mislykket og opplever at ingen setter pris på dem. Men man får det jo ikke noe bedre av å gjøre seg selv vondt, selv om det kan føles logisk å gjøre det. Og man tenker heller ikke bedre om seg selv av det, iallfall ikke i det lange løp.
Jeg bestemte meg at det beste var å unngå folk. Så de ikke tenker dårlige tanker om meg. Så jeg går aldri ut.
Jeg skjønner at man kan ville trekke seg unna folk og isolere seg, for å beskytte seg selv mot å bli såret eller skuffet, men problemet med det, er at man da i tillegg tar fra en selv så mye. Man tar fra en selv muligheten til å være med andre mennesker, man tar fra en selv muligheten til å oppleve at det er mange forskjellige folk der ute, og man tar fra en selv muligheten til å finne noen som setter pris på en og ser verdien ens, for den man er. Og man bare tar fra en selv det å være en selv, sammen med andre, og oppleve ting og gjøre ting.
Du sier bare ting jeg vet
Det er det allr gjør. Sier det jeg burde gjøre for å få det bedre, jeg sier jeg klarer det ikke, de sier det igjen. Alle gjør det. Terapaut, fastlege, foreldre.
Dette tar jeg som at det ikke finnes hjelp til å klare å gjøre disse tingene.
Hvorfor syns du det er så vanskelig å gjøre noe godt for deg selv?
Jeg skjønner at det kan føles ut som det ikke er noe vits, at ingenting du gjør kan fikse det som gjorde vondt, at det ikke gjør at det som skjedde på praksisplassen din ikke skjedde, gjøre at du får en ny praksisplass eller tar bort sykdommen du fikk. Jeg skjønner at ikke noe kan fikse det. Men det går an å oppleve gode ting for det.
Har du en tanke om hva du ønsker at de skal hjelpe deg med?
Eller trenger du bare noen som anerkjenner hvor vondt de tingene var for deg, og gir deg trøst, forståelse, medfølelse og omsorg?
Jeg vet hvor frustrerende og vondt det kan være når folk sier at man bare må gjøre sånn og sånn, men at man selv kjenner at man ikke greier det.
Redningen for meg var å finne en bok som forklarte både hvorfor ting var så vanskelig for meg, hva som gjorde vondt, men også hva som hjalp - hva jeg kunne gjøre for steg for steg å få det bedre.
Jeg har ofte opplevd at folk forventer at man bare skal gjøre sånn og sånn, så er det bra, eller at de tenker at man har vondt fordi man gjør ting feil. Det jeg har lært, er at det ikke går an å ta disse store stegene andre kan forvente, å gå fra helt vondt til helt godt, man må gå alle de bitte små stegene imellom, og man trenger at noen ser det, skjønner hvor vanskelig det er og støtter en på veien. Men samtidig så trenger man å gå de stegene selv også.
Man trenger både hjelp, men samtidig så kan de gjør så veldig lite, hvis man ikke gjør noe selv heller. Det å finne noen som skjønner akkurat hva en trenger, eller som greier å motivere en til å ta disse stegene man trenger å ta, er ikke lett. For meg trengte jeg selv å skjønne hva jeg trengte og hva som hjalp meg, før jeg kunne be om hjelp igjen, slik at jeg visste hva jeg ville at de skulle hjelpe meg med. Men også for å slippe disse blindveiene - slippe at de fokuserte på ting som ikke var viktige for meg eller som bare gjorde det verre for meg. Og selv etter det har det vært tøft i forhold til det å få hjelp og at jeg måtte jobbe for å få den hjelpen jeg trengte. Men nå tror jeg det har landet. Jeg trenger da fortsatt gjøre en stor jobb selv. Å gå i behandling er en stor jobb.
Vell jeg er ferdig med å fjøre ting så…antar det faktisk er over
Du skriver da noe her, det er da noe, at du da gjør noe.