Alt er så meningsløst. Jeg føler aldri glede lenger. Det finnes ingenting i livet som føles lystbetont. Jeg skjønner ikke hvor folk finner motivasjonen til å leve… Den eneste grunnen til at jeg ikke tar livet av meg er fordi jeg er redd for å overleve. Å ikke våkne i morgen hadde vært den største befrielsen. Ingen av de som vet at jeg sliter hjelper meg. Ikke engang fastlegen. Mamma skjønner ikke alvoret, tror jeg. Pappa har slitt med psyken selv, så han forstår, men rådet er å “reise bort for å oppleve noe helt nytt og komme ut av den negative boblen”. Helt sikkert et velment råd, og kanskje det hjelper, men hvem har økonomi til det i disse tider… Jeg har én venn som vet at jeg sliter, men han synes nok det er vanskelig å forholde seg til så han snakker det bort hvis jeg prøver å ta det opp. Det forstår jeg, og jeg vil ikke belaste han heller. Det er jo uansett ingenting han, eller noen andre kan gjøre. Jeg vil bare avslutte alt nå.
Hva er det som gjør at ingenting er lystbetont tror du?
Tar du ofte dårlige valg for deg selv, snakker deg selv ned, tar sorgene på forskudd og er generell negativ til hvordan alt skal gå alltid?
Eller er det at alt bare er tungt og et slit uten at du vet helt hvor det kommer fra, og at du er lei av å føle deg slik?
Selv om jeg er enig med deg at rådet du har fått er helt sikkert velment, og at det også betyr at du har folk som bryr seg om deg - så tenker jeg at kommentaren i seg selv kan tyde på manglende selvinnsikt og defleksjon.
Jeg nevner det bare for det føles kjent, det å få råd fra andre som ikke selv har jobbet innover med seg selv.
Jeg har alltid tenkt, hvordan kan en hjelpe andre om en ikke kan hjelpe seg selv?
Det har ofte hjulpet meg med å sette ting i perspektiv når råd og meninger som kommer flygende, velmenende som de kanskje er, trengs å sorteres ut fra hvilke som kommer fra erfaring og kunnskap, og ikke bare en generell mening.
Hvis vi her tar faren din for eksempel. Han forstår hvor vanskelig du har det, for han har opplevd noe lignende selv. Men han har kanskje ikke jobbet seg gjennom det på en måte der han har måttet identifisere hva, og hvor det kommer fra - og kan med det ikke gi deg annet et generelle råd som det du nevner her.
Absolutt ingenting mot faren din i det hele, han prøver nok på sin måte å vise deg støtte - men han vet kanskje ikke hvordan, utenom at han gjenkjenner at du sliter.
Det å lære å kjenne seg selv bedre, forstå mer av hvor alle disse tankene og følelsene kommer fra, og bearbeide dem var veien videre for meg. For å lære meg verktøyene til hvordan jeg kunne hjelpe meg selv med dette gikk det selvfølgelig tid, og mye av den tiden var veldig tøff. Men noe som vokste i takt med tiden og innsatsen, var motivasjonen.
Når en har dårlig mental helse og sliter, og man steg for steg begynner å investere i seg selv, så er min erfaring at både gnist, vilje og motivasjon til å leve er noe av det som vokser i takt med fremgangen. Det går sakte, det er uforderende og til tider tungt, men det er den beste investeringen noen kan gjøre som har det vanskelig etter min mening.
Alt for mange legger for stor vekt på hva andre mener eller tenker om en. De glemmer bort seg selv, hvor viktig det er å ta vare på seg selv, og også hvor mye det kan bety å like den man er. Spesielt slike som oss som har en del bagasje.
Selv lærte jeg ikke hva det betydde å ta vare og bry seg om seg selv før jeg var godt voksen. Det er aldri for sent.
Jeg har mistet mye i livet mitt som følge av mine vanskeligheter. Forhold, jobb og økonomi er alle ting som hører fortiden til. Men jeg føler meg priviligert ved å kunne si at jeg på tross av de tiårene med vansker, på tross av alt jeg har mistet over årene og nå er alene og ufør - så har jeg aldri vært lykkeligere.
Et godt selvbilde og medfølgende selvtillit som hovedsaklig kommer fra en selv og de valgene en velger å gjøre for en selv, har en tendens til å påvirke mange aspekter av livet. Det kommer fra personlig vekst, erfaring og investering i egen helse. Man merker også over tid at etter som man blir bedre kjent med seg selv og sine mønstre, så tar ikke ting så stor plass heller. Man befinner seg plutselig en plass der en kan ta vare på seg selv, og har da også kapasitet til bedre å ta vare på andre.
Det som en gang var så stort og farlig inne i oss, det som skremte oss bort fra å pirke i det, førte oss til forsøke alt annet enn å bli kjent med det , mister kraften sin om vi ved hjelp av de verktøyene vi kan lære oss tar et oppgjør med det som ligger i fortiden.
For min del var det via terapi hos DPS hvor jeg lærte å åpne meg litt etter litt, gjenoppleve traumer fra fortiden min og bearbeide de for første gang på flere tår. Det tok lang tid, det vonde inne i meg gjorde alt det kunne for ikke å bli funnet ut av. Jeg var vrang, innesluttet og lite samarbeidsvillig til å begynne med, men litt etter litt skrapte vi bort mer av overflaten for å komme inn til den vonde kjernen.
Dette har jeg fortsatt å jobbe med i årene etter, og gjør fremdeles fremskritt på egen hånd.
Kommer jeg til et punkt der jeg ikke føler jeg kommer videre, kommer jeg sterkt til å vurdere å ta opp igjen terapien privat.
Dersom noe av dette resonnerer med deg vil jeg anbefale deg å be fastlegen om en henvisning til ditt lokale DPS.
Vær så åpen om ting som du kan, og husk at målet er at du til slutt skal kunne hjelpe deg selv. Ikke at andre skal gjøre det for deg. For meg er det dét som er hemmeligheten.
Hvis du føler dette bare er svada og har ingenting av verdi for deg, så er det en helt legitim mening det og. Ikke alt er for alle, men de som har funnet en vei videre sverger selvfølgelig til deres metode, og de er sjelden helt like.
Jeg ønsker deg lykke til, og jeg håper du over tid finner motivasjon og glede i din egen fremgang og vekst :)
Det er leit å høre at du føler det slik.
Du skriver at ingen som vet at du sliter, hjelper deg. Hva skulle du ønske at de gjorde? Hva skulle du ønske at de gjorde for deg?
Jeg vet hvordan du føler deg
Sitter med det samme selv
Vi må bare ta en time av gangen og håpe noe som er verd å leve for dukker opp
Og forsøke å gjøre gode ting for en selv. Det føles kanskje ikke ut som det vil forandre på noen ting, men det gjør jo ikke ting verre, gjør det vel?
Det å sitte og vente på at noe skal dukke på, vet jeg ikke om fungerer, iallfall ikke hvis man ikke lar det være en sjanse for at noe kan dukke opp. F.eks. hvis man bare sitter hjemme, istedenfor å gå ut og møte verden, hvordan kan man da vente at noe dukker opp?
@LaDetGodeVinne
Vet ikke om du kommenteret mitt eller de andres innspill
Vi er inne i en vanskelig situasjon og alle er på forskjellige nivåer,
Men vi alle trenger en grunn for å leve en mening i livet,
Det var vel heller mer sånn generelt, ikke akkurat ditt innspill, men at jeg tenkte på noe noen andre hadde skrevet.
Jeg er enig i at vi alle trenger en grunn for å ha en mening med livet, men jeg tror at meningen ikke trenger å være mer enn å prøve å gjøre gode ting for en selv, se at hver dag er slik at det går an å oppleve noe nytt eller gjøre en fin liten ting for en selv.
Det trenger ikke å være en stor mening.
Det er iallfall der jeg fant mening. Og jeg tror ikke at jeg hadde funnet den ved å bare sitte og vente hjemme, at man må ut og prøve å finne noe, og fortsette å søke og lete etter noe som gjør ting litt bedre. For meg hjalp det så veldig å lære at jeg kunne begynne med de små tingene, at jeg kunne søke etter små ting her og nå som gjorde litt godt eller som var litt ok, og som gjorde øyeblikket her greit å være i. Og så fortsette slik, istedenfor å finne en stor ting som gjorde alt bra. For jeg tror man gjerne leter feil, at man tror at det skal være noe som gjør alt bra, men det er ikke slik det fungerer. Det er heller alle de småtingene som gjør livet verdt å leve.
Dette er mine tanker.
Jeg tror vel bare jeg kjente på at jeg selv er takknemlig ovenfor meg selv, at jeg ikke ble hjemme og isolerte meg den gangen, men at jeg stadig prøvde å komme meg ut og at jeg ga meg muligheten til å oppleve noe nytt, selv da jeg ville grave meg selv ned og tenkte at verden var bedre uten meg. Jeg vet at hvis jeg hadde blitt hjemme og fortsatt å isolere meg og gitt opp å oppleve noe nytt, så ville det iallfall ikke vært bra, selv om det ikke var slik at jeg hadde det bra selv om jeg gjorde ting og var med folk. Det var veldig ille. Men så til slutt, så fant jeg der ute ting som faktisk hjalp meg, som startet veien til å finne steg for steg ting som gjorde det litt bedre for meg, og som forandret livet mitt steg for steg. Det har da vært en langsom og en lang prosess, og jeg kunne heller ikke vite da om tingene jeg gjorde eller opplevde da vil forandre på ting eller om de ville gjøre det bare verre igjen.
Vi vet jo aldri hva som vil kunne skje eller hva vi vil kunne oppleve. Så jeg er enig i deg i det du skrev
Men jeg tror også at man ikke bare kan sitte og vente, men at man selv må prøve å gjøre noe. Og at man aldri vet hva det vil kunne føre til av godt. Hvis man kjenner at det er noe som er godt for en eller noe man har lyst å gjøre, eller bare som føles ok å gjøre, eller som man er nysgjerrig på - alt er jo bra. Men hvis ikke, så anbefaler jeg alle iallfall å ta en tur ut, og se på menneskene og verden rundt en. Man kan føle seg utenfor verden, men bare ved å være ute, så er man iallfall en del av den, selv om det ikke nødvendigvis føles slik.
Beklager, bare en masse tanker fra meg XD