Jeg har prøvd selvmord gjentatte ganger, sist gang var veldig nærme til å bli en suksess men det var et eller annet inni meg som ikke klarte å gjennomføre.
Jeg angrer til den i dag.
Men jeg er her ennå, jeg lever ikke, jeg bare eksisterer.
Jeg har sluttet å aktivt prøve å ta selvmord eller gjøre “uhell” med maskiner på jobb.
Men noe som aldri kommer til å forlate meg er den konstante tanken at jeg skal dø.
Jeg våkner og tenker, noe kommer til å ramle i hodet på meg og ta knekken.
Jeg går ut av huset og tenker, jeg kommer til å snuble og dø.
Jeg går over veien og tenker, en bil sine bremser kommer til å feile og jeg kommer til å dø.
Jeg legger meg og er lei meg for at ingenting av det skjedde, og må fortsette den tankeprosessen til jeg dør.
Men jeg liker det, det er betryggende. Det er neppe sunt, det er jeg klar over men jeg er ikke klar til å snu om tankeprosessen.
“Tenk positivt” sier dem, hvorfor det spør jeg? Det er ikke noe vits, jeg har ikke tenkt å leve så lenge uansett.
Jeg vil trene men finner ikke motivasjonen da jeg skal dø snart uansett.
Jeg vil skaffe lappen, men finner ikke motivasjonen da jeg skal dø snart uansett.
Jeg vil leve men finner ikke motivasjonen… Fordi jeg vil ikke mer.
Men jeg har gitt opp å prøve, jeg er bortkastet oksygen men for feig til å gjennomføre det.