Har vurdert dette en stund nå. Skulle ta livet mitt i starten av Februar, og var på vei til å prøve på dette, men etter at jeg kom litt tilbake til meg selv så kasta jeg gjenstanden i bakken. Etter det fant mamma og pappa ut av selvskading min. Jeg har lenge slitt og drevet med selvskading. Har hatt en pause på cirka en måned nå, men endte opp med skade meg på nytt igjen igår. Får ikke sove på nettene, får ikke til skole, greier ikke å ta vare på helsa si g får heller ikke til å trene. Føler nå at livet ikke har noe mening. Vet at det er andre som sliter, og enste grunn til at jeg ikke tar livet mitt er fordi den ene vennen min har sagt at han skal ta livet sitt om jeg gjør det. Jeg føler meg ferdig, og får ikke til å få nok hjelp. Jeg vil dø og livet mitt er over nå. Takler heller ikke å være sosial lenger. Alt tar energi som jeg ikke har, og det dreper meg mer og mer. Jeg føler meg dø men g alt i meg er dødt.
For å få framgang er det å ta bittesmå steg beste måten i den situasjonen du skildrar. Med omsyn til trening bør du gjere så lite at du ikkje vert sliten, og sjå føre deg at det er ein lang veg fram til du ser glede i kvardagen. Og så bør både du og vennen din ta opp dette med å søke hjelp.
Hei du.
Du skriver at du ikke får til å sove, ikke får til skole, greier ikke å ta vare på helsa di og ikke får til å trene.
Jeg vil betrygge deg med at veldig lite av det du beskriver er egentlig viktig! Det eneste som er viktig er faktisk deg!
I dagens samfunn er det altfor store krav til alt mulig; skole, trening å ta vare på helsa osv.. Men jeg er mye eldre enn deg, og da jeg var på din alder så trente ingen!!! Det er helt sant!
Vi hadde nesten ingen treningssentre! Jeg hadde en venninne som jeg visste trente, og jeg syntes hun hadde dårlige verdier og var altfor opptatt av utseendet sitt. Jeg syntes det var egoistisk! Det var ikke sånn før.
Hvor gammel er du?
Kan det hende at du opplever litt for høyt press og at du føler du kommer til kort?
Det eneste på lista di jeg tenker er viktig er at du må få sove etter hvert. DET er viktig!
Du trenger ikke å skrive hvor gammal du er, om du ikke har lyst, og du trenger egentlig ikke å svare på noen ting her. Det bestemmer du selv, men du har skrevet her, og det er veldig bra, for det er viktig å finne ut av ting. For da kan du komme deg litt videre, og kanskje litt ovenpå igjen! Det er også viktig at du har noen å snakke med utenom han vennen din.
Har du en helsesøster på skolen din, så snakk med henne.
Det er viktig at noen kan hjelpe deg slik at du kan få det litt bedre.
Det å vurdere å ta livet sitt er ganske drastisk, og jeg tenker at det betyr at det først og fremst betyr at du har det veldig vanskelig akkurat nå.
Jeg tenker likevel at det kan bli lettere for deg etter hvert, men at det da er viktig at du snakker med voksne!
Det høres kanskje rart ut, men jeg har tro på deg. Vet ikke hvorfor. Jeg synes bare at det du beskriver ikke er din feil, og kanskje først og fremst kommer av påvirkning utenifra, og at samfunnet har blitt litt for hardt og strengt.
Det er ikke din feil!
Jeg klarer lsm ikke å ta bitte små steg for jeg vil bare få til alt, og får ikke til å være fornøyd med det lille som jeg får til. Alt jeg vil er å trene da for hvis ikke så begynner jeg å tenke at jeg blir tjukk og det vil jeg ikke. Vet det høres rart ut, men hjernen min er helt ødelagt. Alt i meg er det. Jeg klarer ikke å se for meg den lange veien. Klarer ikke å vente lenger. Har ventet i et år. Er i kontakt med BUP, men får ikke til å spørre om flere timer enn det jeg får.
Slevom jeg egentlig trenger det.
Hei,
Det gjør meg trist å lese hvordan du har det, men samtidig imponert over hvor reflektert du er. Det å klare å sette ord på tankene dine slik du gjør nå, viser en styrke mange ikke ser i seg selv, spesielt når alt føles tungt.
Ofte er det vanskelig å få sagt de viktigste tingene når man sitter i samtale med en behandler. Det kan bli stille, klumpen i halsen kommer, og ordene forsvinner. Derfor vil jeg virkelig anbefale deg å skrive ned hvordan du har det, ærlig og uten filter, og hvordan du håper at ting kan bli. Ikke nødvendigvis en perfekt plan, men et lite håp, en retning. Det kan være lettere å gi dette skriftlig til behandleren din, spesielt hvis du føler det er vanskelig å snakke direkte.
Om du ikke føler deg trygg på eller forstått av behandleren du har i dag, så vil jeg oppmuntre deg til å be om å bytte. Det er ikke et nederlag, noen ganger må vi møte flere før vi finner den ene som virkelig forstår oss. Det tar tid, og det krever mot, men det er verdt det.
Du fortjener å bli sett og tatt på alvor. Du er ikke alene i det du står i, selv om det ofte føles slik. Det finnes folk der ute som bryr seg, og som kan være med deg på veien – steg for steg.
Hold ut litt til. Noen ganger snur det når man minst aner det.