Veldig mange personer ønsker å trøkke meg ned. Frustrerende. Det er folk jeg ikke bare kan unngå å møte. Dessverre. Kolleger, sjefen min, min eks som jeg har barn med, familie, andre foreldre på fotballag og skole til sønnen min. Folk jeg ikke kommer meg unna.
Det frister veldig å dø. Veien ut av dette mørket synes uungåelig.
Jeg har slitt med mye angst i mitt liv. Og mange utfordringer gjennom årene som ikke tåler dagens lys.
Hvis det er noen du føler ønsker å tråkke deg ned, er det ikke noe i veien for å bli sint og gjøre opprør, noe som også gjelder angst for øvrig; forstår godt at angsten kan føles overveldende, men man kan ikke la de destruktive kreftene vinne; man må kunne stå på sitt og si: “NEI, den ******* angsten skal ikke få overtaket; NEI, nei og atter nei; i livet mitt er det jeg som bestemmer.”
Det å dø kan virke befriende, som du skriver, men et selvmord løser ikke noe som helst bortsett fra at man skaper nye problemer; sønnen din trenger deg, verden trenger deg.
Så ta godt vare på deg selv uten å la deg knekke av omgivelsene; ikke la angsten vinne, ikke la mørket vinne; som et unikt og uerstattelig menneske er livet ditt altfor dyrebart til at dette skal kunne skje; som sagt - verden trenger deg.
Jeg har gjort opprør,og vært sint, og får da bare høre at det er jeg som er problemet , og lager bråk. Og at jeg krangler med alle.
Joda, verden trenger meg, men jeg har innsett at ondskapen rår i denne verden. Mørkt og trist. Som faen.
Nei, det ser ikke bra ut med tanke på medmenneskelighet og omtanke i deler av samfunnet vårt, men problemet med å ta livet sitt er at man lar “de andre” vinne mens man selv ender opp i en kiste seks fot under jorden; dette gjelder både folk som har vært utsatt for mobbing, overgrep og andre ting - et selvmord fører ikke til noe som helst bortsett fra at de som faktisk bryr seg, blir sittende igjen med bunnløs sorg, mens de som har ansvaret, bare trekker på skuldrene før de legger til “men det er jo ikke min skyld”.
Jeg forstår tankegangen din, men det å ta livet sitt er ingen god løsning enten det gjelder deg eller andre; det er nok tragedier i verden som det er, og ingen barn fortjener en skjebne der man mister en far eller mor som gikk inn i døden.
Tør ikke å komme med noen konkrete råd her, men hadde jeg vært i en slik situasjon at døden virket som den eneste løsningen (noe jeg selv har opplevd, da jeg seriøst overveide dette), ville jeg tatt utgangspunkt i det positive, noe som for min del var å begynne å skrive med en god venninne som jeg kunne betro meg til, samt evnen til selvironi; det å kunne betrakte meg selv med svart humor og le av ting som før virket dødsens alvorlige, var til enorm hjelp, og hjalp meg videre - dette førte også til at det ble mye enklere å bli kjent med nye mennesker, og slik kom jeg meg videre i livet.
Hadde jeg valgt døden den gangen, hadde jeg blitt den som satt igjen med konsekvensene av dette, og selv om livet ikke er noen dans på roser, har det også mye fint å by på; man oppnår ikke noe ved å velge en tidlig død bortsett fra at man går glipp av alle mulighetene man ville ha fått om man fortsatt var i live.
Uansett håper jeg virkelig alt ordner seg for deg, og ønsker deg alt godt; ja, jeg vet hvordan det føles å leve et liv omgitt av mørke, men tro meg - det finnes faktisk en vei ut av dette; en vei som kan føre en videre; man må bare finne den.