Noen som har kommet seg ut av selvmordstanker og fått det bedre?
Jeg er så sliten av depresjon og uro, men vil jo egentlig leve.
Min erfaring med de tanker er at de kommer og går. Jeg vil anta at det beste en kan gjøre er å finne noe å bruke hjernen på så den har mer fornuftige ting å tenke på.
For meg kommer og går disse tankene. Når tankene blir veldig høylytte og dominerende er det vanskelig å komme ut av de på egenhånd. Og under siste har jeg begynt å ta kontakt og snakke om det med folk. Det er nytt for meg fordi jeg har brukt (og fortsatt bruker) mye krefter på å skamme meg over dem. Jeg tok sjansen og fortalte det til noen jeg ikke hadde sagt det til og merket hvor mye det hjalp å faktisk dele det med noen. Gi noen sjansen til å være sammen med meg i mørket mitt.
Det er ikke meningen at vi skal klare det alene.
Jeg tenker at jeg ikke skal ’ bli kvitt det for alltid’. Men når det er uutholdelig handler det bare å komme seg gjennom dagen. Og hvis jeg tenker det kan jeg gå en liten tur, gå på butikken, danse litt - liksom løfte blikket og prøve å legge merke til verden rundt meg. Ofte dukker det opp noe som minner meg på at det også finnes skjønnhet og glede. Et barn som vinker til bussjåføren, en katt som lusker i buskene, fuglekvitter, lukta av nybakte boller på et bakeri. Det er ikke nok til at depresjonen og angsten forsvinner for godt - men det kan være nok for å holde ut akkurat dette øyeblikket, og kanskje neste.
Når jeg har kommet meg ut og/eller strekt ut en hånd har jeg erfart at en dag som har startet med selvmordstanker kan ende med et smil og gode øyeblikk- og det gir meg håp om at varme, kjærlighet og glede kan få plass sammen med alt mørket. At det kan leve sammen. Og at min evne til å se og være i mørket er like sterk som min evne til å se og være i det lyse.
Til syvende og sist tar vi et valg om å leve. Og når jeg våkner og tenker at jeg ikke orker - så hender det at jeg kommer på at jeg har et valg - og at akkurat i dag velger jeg å leve. Og det er godt nok for i dag.
Jeg har en filmanbefaling og det er ‘Stutz’ som ligger på Netflix. Den hjalp meg å komme ut av en dump og var til stor inspirasjon.
Ønsker deg alt godt 🌿
Tusen takk for svar🤗
Og gode tips. Jeg snakker også om de tankene.
Tør du hvirkelig forteller det til noen? Jeg har kun erfaring med at folk snur ryggen til meg. Har I dag ingen kontakt med families Eller tidligere venner.
Har to seriøse selvmordsforsøk bak meg, men ingen av dem førte til noen oppfølging. Etter et fryktelig forhold hvor jeg ble utsatt for mye vold og mobbing har jeg endt opp med mye tanker om selvmord og selvhat. Vet jeg kommer til å lykkes med å ta livet av meg meste gang.
Å såå vondt å høre. Jeg har fortalt det til flere , venninner, familie, legen og psykolog.
Hei, Svein
Det høres veldig ensomt ut og det er skikkelig kjipt å høre at du ikke har kontakt med nære. Hvem har du kontakt med og finnes det noen du kan snakke med? Jeg ønsker deg noen som kan støtte deg i livet.
Hva bruker du dagene til? Husker du en fin ting som har skjedd deg eller som du har sett de siste dagene?
Ønsker deg alt godt og glimt av gode øyeblikk 🌞
Jeg har to seriøse forsøk, men det var 16 og 18 år siden. Har diagnosen paranoid schizofreni, men vært symptomfri (remisjon) siden 2010. Jeg har OCD, hatt hele livet og som 14-åring fikk jeg bulimi. Jeg brukte hele 20-årene på å bli ferdig med videregående og skulle søke meg inn på høyere utdanning (geofysikk). Så fikk jeg føflekkreft. Tre mnd senere fikk jeg kronisk klasehodepine (selvmordshodepine i media) og migrene med aura. Et par år senere sprakk galleblæra mi pga sykehuset ikke trodde på smertene mine og ventet til jeg fikk tarmslyng før de akutt åpnet buken og fant en stor stein som perforerte galleblæra mi. Fikk sepsis og døde nesten. Sleit i tre år etter med en tarm som ikke fungerte. Var innom fire sykehus, privat og offentlig, ble bare henvist videre. Måtte få blodoverføring månedlig for jeg blødde inne i magen et sted. For 2 mnd siden fjernet de endelig halve tykktarmen i håp om at det løste smerteproblematikken. Jeg sto da på enorme doser fentanyl og oxycontin samt masse annet for å overleve smertene. Fikk sepsis igjen. Døde nesten igjen. Måtte slutte med forebyggende medisin mot klasehodepine fordi det er blodtrykksenkende, og overtrykket mitt er fortsatt farlig lavt. Jeg har nå anfall hver natt, alle vennene mine har forsvunnet i all sykdommen, familien min har gitt meg opp, jeg har to personer jeg stoler på som fortsatt prøver å holde motet mitt oppe. Fastlegen og psykomotorisk fysioterapeut. Jeg er på tvungen nedtrapping av smertestillende, er full av smerter da operasjonen ikke hjalp noen ting, og jeg må utredes videre. Samt ny utprøving av utallige medisiner for å takle hodepinen. Jeg kan gå 12-14 dager uten søvn, dagene er lange og smertefulle og sliter med å få klokka til å gå. Ingen ting interesserer meg. Jeg raser ned i vekt, har ikke lyst på mat og kaster ofte opp pga smerter i hodet. Bruker 4 valium pr dag for å holde angsten nede. Fastlegen min sa jeg hadde flaks som overlevde sepsisen. Jeg har nesten dødd på samme sykehus på tre år under åpen buk-operasjon. Jeg har angst for at noen skal se meg, vite at jeg fortsatt lever eller eksisterer. Jeg vil glemmes. Jeg har angst for å dø, fordi jeg har to yngre søsken som jeg ikke vil utsette for sorg. Men jeg merker jeg koser meg med tanken på at hvis jeg virkelig vil ta selvmord så kan ingen stoppe meg og jeg vet hvordan jeg skal gjøre det. Det trøster meg hver dag, at tanken er min, og hvis begeret renner over en dag så er valget mitt. Ingen vet at jeg tenker på dette og har gjort det i flere år. Når man sitter alene med hjernen sin 24t i døgnet og aldri treffer andre folk enn hjemmesykepleier og lege så blir den kreativ. Før var det min fordel. Nå virker det som hjernen har tatt over og lever sitt eget liv og jeg har ingenting jeg skulle sagt lenger. Jeg har laget begravelse-spilleliste på Spotify og informert familien om hvilke sanger som skal spilles og at jeg vil være organdonor om mulig, samt kremeres og ikke koste noen en krone i gravplass etter jeg er død. Jeg vil strøs på havet der jeg vokste opp eller sammen med planting av et tre. Jeg har alltid følt at jeg kommer til å dø ung. Jeg er 34 og føler meg på overtid. Jeg føler meg 90 og er bitter over livet og hadde jeg hatt nok penger og rett diagnoser hadde jeg dratt til Sveits asap. Jeg aner ikke hvordan komme meg ut av dette.