Da jeg var 16 år flyttet jeg på internatskole hvor jeg skjente ingen og det angrer jeg aldri på. Men jeg sleit det første halvåret med å få venner og begynte dermed å få selvmordstanker. Jeg fikk meg venner etter et halvt år, men det var for sent. Jeg hadde det utrolig trivelig de tre årene på vgs, men på innsiden skjulte jeg samtidig mye. Jeg fikk mitt første panikkanfall når jeg var 17, men ingen vet om det. Jeg gikk mye turer alene og begynte å slå alt jeg kunne komme borti, vegger, trær, lyktestolper, så sant ingen så det. Jeg så alltid etter en vei ut, men jeg ville også være 100% sikker på at jeg skulle død.
Etter vgs begynte jeg på høgskole, jeg gikk til alle forelesningene og gjorde alle oppgavene, men utenom det så gjorde jeg ikke stort. Jeg fikk meg en venn vi var tilfeldigvis naboer og gikk samme linje. Vi var ikke bestevenner eller noe, men vi gikk turer sammen, gikk til butikken, lagde mat på felleskjøkkenet. Ho vet det ikke, men vis ho ikke hadde vært der så tror jeg ikke jeg hadde vært her nå.
I løpet av dette året ble tankene verre, det er spesielt en dag. Jeg hadde hatt en utrolig dårlig dag og endte opp med å søke opp når det neste toget kom, jeg gikk til et sted hvor jeg hadde gått mange ganger å sett at dette er et perfekt sted. Det føltes ut som hjernen min var fylt med svart sot mens jeg sto å ventet. Toget var “dessverre” forsinket og jeg begynte å høre folk som nærmet seg hvor stod. Så når toget kom frøys kroppen min og jeg stod der å følte vinden fra toget i ansiktet mens det fyk forbi ikke engang 1 meter unna. Deretter gikk jeg hjem fant alle paracet tablettene, men gjorde det ikke da jeg visste at dette er ikke mange nok. Så jeg sovnet til slutt og dagene fortsatte. Ikke den første gangen jeg var nærme, men dette er nok den verste av de.
Jeg fullførte året mitt, besto alle eksamener, men valgte å ikke fortsette. Neste året begynte jeg på folkehøgskole og jeg sleit fortsatt, men langt derifra like mye. Fikk meg nye venner som jeg visste jeg kunne snakke til, men i 4 år hadde jeg ikke snakket om det så jeg var stille.
Jeg flyttet hjem etter det året og fant meg tilslutt en jobb. Jeg jobber ennå og bor fortsatt hjemme. Jeg har funnet ut at jeg liker min fysisk aktive jobb og jeg har ikke lenger selvmordstanker daglig som jeg hadde i 4 år. Selv om jeg er ganske isolert av meg da jeg ikke har noen venner i nærområdet.
Jeg har følt meg nesten normal det siste året, eller så normal jeg tror finnes i meg da jeg ikke kan huske helt hvordan livet før selvmordstanker var, men i det siste har jeg grublet mye. Jeg vet jeg har hatt muligheten til å snakke med flere oppgjennom årene, jeg har også en grei familie, men jeg er en veldig stille og rolig person og har aldri klart eller skjønt hvordan man snakker om følelser generelt. Jeg har møtt flere som har åpnet opp til meg om ulike problemer, spesielt en som gråt foran meg og snakket så åpent om hvordan hun følte og sa åpent at jeg bare kunne komme å snakke selv, men jeg har aldri klart å snakke selv.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg valgte å skrive her i dag, men kanskje jeg begynner å bli klar. Klar til å snakke med noen etter 7 år i stillhet.
Jeg er redd vist jeg ikke begynner å snakke med noen at tankene skal komme tilbake.