Min historie
Jeg har hatt tunge tanker så lenge jeg kan huske. Allerede som barn kunne jeg føle meg ensom, selv når jeg var sammen med andre. Jeg bar på mye tristhet uten å forstå hvorfor, og hadde tidlig mange tanker om døden.
I tenårene ble dette sterkere. Jeg følte ikke at jeg hørte hjemme i verden, og alt virket meningsløst. Skolen var vanskelig; jeg slet med konsentrasjonen og opplevde lite støtte når jeg ikke forsto. Det ble enda et sted hvor jeg følte meg utenfor og alene.
Mot slutten av tenårene ble tankene svært tunge. Jeg slet sosialt, var sjenert og redd for å bli gjort narr av, og trakk meg etter hvert mer og mer unna. Jeg fikk etter hvert kjæreste, men kort tid senere måtte jeg i førstegangstjeneste. Det ble et veldig tøft år, langt hjemmefra, og jeg følte meg enda mer isolert.
Etter militæret begynte jeg å jobbe. Jeg mistrivdes, men holdt ut fordi jeg måtte. Perioden var preget av store svingninger, og etter hvert stiftet jeg familie. Likevel forsvant verken depresjonene eller de tunge tankene.
Til slutt ble belastningen for stor. Jeg byttet yrke og forsøkte å starte på nytt, men kroppen og hodet sa stopp. Jeg endte opp med innleggelse i psykiatrien over lengre tid. Det var ikke slik jeg hadde håpet. Jeg følte meg mer som et nummer enn som et menneske, og opplevde lite forståelse og trygghet.
Jeg ble prøvd på mange ulike behandlinger, uten at det ga bedring. Da jeg ble skrevet ut, var situasjonen fortsatt ustabil, og jeg sto uten arbeid og med dårlig helse. Tiden etterpå var preget av mange opp- og nedturer.
Medisinene jeg hadde fått førte også til store fysiske endringer, noe som igjen gikk hardt utover selvbildet. Å møte helsepersonell igjen senere, og få ufølsomme kommentarer, gjorde vondt og forsterket følelsen av å ikke bli sett.
Jeg har også måttet gi slipp på ting som tidligere betydde mye for meg, fordi jeg forsto at jeg ikke hadde det bra nok til å ta vare på dem på en trygg måte.
I slutten av 2024 fikk jeg en ny alvorlig nedtur, med sterk angst og dype depresjoner. Når jeg har det slik, prøver jeg aktivt å lese meg opp på nye behandlingsformer og muligheter. Jeg tok derfor kontakt med et prosjekt ved Sykehuset i Østfold knyttet til ketaminbehandling, og fikk tilbakemelding om at jeg kunne være aktuell. Kravet var imidlertid at jeg hadde fast oppfølging hos behandler.
Dessverre hadde psykiateren jeg gikk til sluttet, og jeg sto uten tilbud. Fastlegen forsøkte å hjelpe meg videre til DPS, men jeg fikk avslag – flere ganger. Selv etter klage og vurderingssamtale ble det avslag. Det var knusende, og føltes som å møte en lukket dør igjen og igjen.
Jeg tok saken videre og klaget til statsforvalteren, men prosessen stoppet opp, og jeg fikk beskjed om å starte helt på nytt. Nå har det gått over ett år, og jeg står fortsatt uten hjelp.
Jeg ser mye offentlig informasjon og kampanjer om selvmordsforebygging, men for meg har det ikke føltes som mer enn ord. Opplevelsen min er at systemet mangler tid, empati og vilje til å se mennesket bak papirene.
I dag er jeg svært sliten. Jeg skriver dette fordi jeg ønsker å bli hørt, og fordi jeg vet at jeg ikke er alene om å oppleve dette. Jeg håper at det en dag blir rom for flere enn bare de som passer perfekt inn i systemet.