Mitt liv og min historie

Selvmordstanker
1

Min historie

Jeg har hatt tunge tanker så lenge jeg kan huske. Allerede som barn kunne jeg føle meg ensom, selv når jeg var sammen med andre. Jeg bar på mye tristhet uten å forstå hvorfor, og hadde tidlig mange tanker om døden.

I tenårene ble dette sterkere. Jeg følte ikke at jeg hørte hjemme i verden, og alt virket meningsløst. Skolen var vanskelig; jeg slet med konsentrasjonen og opplevde lite støtte når jeg ikke forsto. Det ble enda et sted hvor jeg følte meg utenfor og alene.

Mot slutten av tenårene ble tankene svært tunge. Jeg slet sosialt, var sjenert og redd for å bli gjort narr av, og trakk meg etter hvert mer og mer unna. Jeg fikk etter hvert kjæreste, men kort tid senere måtte jeg i førstegangstjeneste. Det ble et veldig tøft år, langt hjemmefra, og jeg følte meg enda mer isolert.

Etter militæret begynte jeg å jobbe. Jeg mistrivdes, men holdt ut fordi jeg måtte. Perioden var preget av store svingninger, og etter hvert stiftet jeg familie. Likevel forsvant verken depresjonene eller de tunge tankene.

Til slutt ble belastningen for stor. Jeg byttet yrke og forsøkte å starte på nytt, men kroppen og hodet sa stopp. Jeg endte opp med innleggelse i psykiatrien over lengre tid. Det var ikke slik jeg hadde håpet. Jeg følte meg mer som et nummer enn som et menneske, og opplevde lite forståelse og trygghet.

Jeg ble prøvd på mange ulike behandlinger, uten at det ga bedring. Da jeg ble skrevet ut, var situasjonen fortsatt ustabil, og jeg sto uten arbeid og med dårlig helse. Tiden etterpå var preget av mange opp- og nedturer.

Medisinene jeg hadde fått førte også til store fysiske endringer, noe som igjen gikk hardt utover selvbildet. Å møte helsepersonell igjen senere, og få ufølsomme kommentarer, gjorde vondt og forsterket følelsen av å ikke bli sett.

Jeg har også måttet gi slipp på ting som tidligere betydde mye for meg, fordi jeg forsto at jeg ikke hadde det bra nok til å ta vare på dem på en trygg måte.

I slutten av 2024 fikk jeg en ny alvorlig nedtur, med sterk angst og dype depresjoner. Når jeg har det slik, prøver jeg aktivt å lese meg opp på nye behandlingsformer og muligheter. Jeg tok derfor kontakt med et prosjekt ved Sykehuset i Østfold knyttet til ketaminbehandling, og fikk tilbakemelding om at jeg kunne være aktuell. Kravet var imidlertid at jeg hadde fast oppfølging hos behandler.

Dessverre hadde psykiateren jeg gikk til sluttet, og jeg sto uten tilbud. Fastlegen forsøkte å hjelpe meg videre til DPS, men jeg fikk avslag – flere ganger. Selv etter klage og vurderingssamtale ble det avslag. Det var knusende, og føltes som å møte en lukket dør igjen og igjen.

Jeg tok saken videre og klaget til statsforvalteren, men prosessen stoppet opp, og jeg fikk beskjed om å starte helt på nytt. Nå har det gått over ett år, og jeg står fortsatt uten hjelp.

Jeg ser mye offentlig informasjon og kampanjer om selvmordsforebygging, men for meg har det ikke føltes som mer enn ord. Opplevelsen min er at systemet mangler tid, empati og vilje til å se mennesket bak papirene.

I dag er jeg svært sliten. Jeg skriver dette fordi jeg ønsker å bli hørt, og fordi jeg vet at jeg ikke er alene om å oppleve dette. Jeg håper at det en dag blir rom for flere enn bare de som passer perfekt inn i systemet.

2

Heider, nå har jeg lest ditt hele innlegg og det med et tungt hjerte❤️‍🩹 Jeg ser deg og føler med deg, slik du skriver så er du ikke alene om dette nei. Jeg er fortsatt ganske ung og har nok ikke vært innom like mye som deg, men har vært innom litt forskjellig. Akkurat nå går jeg til en typ psykolog som jeg egt skulle møte 1 gang annenhver uke men jeg er der ikke oftere enn at det går måneder imellom hver time og timene varer jo bare rundt 30-45min. Føler ikke noe av det som blir gjort hjelper eller at det blir gjort så mye i utgangspunktet. Det er sterkt av deg og ta problemene litt i egne hender ved å lese deg opp og ta kontakt - skal du være stolt av. Vit at jeg ser deg, mennesket bak innlegget og håper på det samme som deg. Mer rom, og forståelse<3

3

Systemet mangler ikke bare empati, det er aktivt antipatisk. Fordi de som styrer og bestemmer alt er aktivt og direkte menneskefiendtlige, og ønsker at det skal være sånn her.

4

Dette vet du ingen ting om.

5

Jo det gjør jeg.

6

Jeg forstår at du kanskje har hatt dårlige erfaringer, men denne holdningen generelt og spesielt inne på dette forumet hjelper ingen. Å sitte inne i underkategorien selvmord og indirekte si at alt er håpløst anser jeg som helt unødvendig.

7

Så fint for meg at hva du mener om det ikke bryr meg. Jeg kan si det direkte og: med mindre du har masse penger, så er alt faktisk håpløst.

8

Jeg tror nok hva jeg mener om det bryr deg masse utifra svaret ditt. Ønsker deg lykke til :)

9

Ønsker deg ikke det samme!

10

Det sier alt om deg ❤️

11

Jeg har fått svar fra statsforvalteren og det var alt annet en positivt.
Det sier ikke rent lite om hvor lite mennesker med psykiske problemer betyr her i Norge.
Det står stadig i media hvor politikkere sier de vil gi mer resurser til psykisk helse.
Men sannheten må være noe helt annet.

DPS hadde vurdert meg i en ca 15-20 min samtale som at jeg hadde en mild depresjon.
Jeg vet ikke helt om å ha så sterke selvmordstanker at man tar stesolid for å slukne og sovne, kvalifiserer til en “mild depresjon”.

Det at både DPS og statsforvalteren bruker ekstremt lang tid på behandle saken om psykisk hjelp når man sliter med selvmords tanker og i følge meg, sterke depresjoner. Sier sitt om begge etatene. Min ekspertise i forhold til DPS og statsforvalteren er at jeg har levd med dette hode i hele mitt liv og vet hvordan det føles ut å nesten miste kontrollen over følelsene sine. Har vært ganske nærme og avslutte ting et par ganger, og det er ingen god følelse man har når man sitter der. Hadde jeg vært rus avhengig så hadde jeg nok gjord det da man mister hemninger. Det som har stoppet meg er mine barn. Men nå er disse voksene og ingen hindring lenger, min kone fortjener også en som er mer stabil og ikke bare sitter foran datamaskinen for å få tankene bort fra alt negativt som surrer rundt i dette hodet.

Jeg har på en måte kommet til veis ende føler jeg. Jeg ser ingen fremtid, og hvis jeg ser på fortiden så ønsker jeg ikke å ha mer av slik den har vært. Ikke det at hele livet har vært negativt men når det kommer så er det overveldende. Og jeg orker ikke mer av det.
Og å lese svaret fra statsforvalteren er det som tippet meg over denne gangen. Hun damen som sitter og bestemmer om jeg skal få hjelp eller ikke, lever sitt eget liv hvor hun kan bestemme over liv og død og gå hjem og leve ubekymret for hvordan handlingene hennes påvirker andre. Navnet hennes og navnet på de på DPS skal vertfall bli husket av mine nærmeste. Og håper de går til sak mot begge etater enda dette er kameraderi og jeg tviler at det vil få noen effekt.

Har ikke bestemt meg for hva jeg skal ennå, men har på følelse at ting ikke går riktig vei.
Hvor mange her har fått hjelpen de trenger? Husker til og med psykiateren jeg gikk til som nå er død. Han satt ofte og så på klokka i samtalene våre, noe jeg synes er utrolig frekt enda jeg likte ham godt. Da føler man at man bare er til bry.

Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver her heller. Kan like godt skrive et word dokument og få ut ting der. Livet er noe dritt…😞

12

Hei. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Helsevesenet strekker ikke til når det gjelder traume lidelser. Jeg har også hatt det svært tungt med få riktig hjelp. Akkurat nå har jeg en god periode og er meget takknemlig for at mine to voksne gutter klarer seg så bra her i livet, og at vi har et så godt forhold oss imellom. Nå kan jeg tenke mer på meg selv, og det som skal til for at jeg klarer meg i fremtiden (og kanskje opplever å få barnebarn en dag…), på tross av at traumeterapien ved DPS ble avbrutt flere ganger med bakgrunn i kapasitetsproblemer … Hvis du har lyst til å “skravle” litt om ting og tang, og livet, og det som er fint, og det som er vanskelig…send meg en melding tilbake. Jeg har slitt med suizidtanker hele livet og har også vært innlagt før. Ønsker deg det aller beste! Hilsen, Inga