Hei!
Starten av videregående så ble jeg utestengt/mobbet ganske ofte, og midt i alt som skjedde på skolen så ble forholdet mellom meg og moren min verre og verre. Tilslutt fikk jeg dårligere psykisk helse og selvmordstanker daglig, og selv etter hjelp av en terapeut, så gikk ikke ting helt rett.
I løpet av videregående så snakket jeg med kusinen min av og til, hvor hun var den eneste jeg hadde tillit til. Vi snakket ikke om ting jeg slet med (fordi på den tiden var jeg usikker på hva jeg gikk gjennom), men det var ofte hun pleide å oppmuntre meg til å flytte sørover slikt av vi alle kunne gjenforene oss. Jeg innser nå at dette er nok det dummeste jeg har gjort i mitt liv, men jeg ble avhengig av tankegangen. Tilslutt så ble det min eneste motivasjon til å holde viljestyrken gående.
Etter uteksaminering ble jeg kastet inn i forsvaret i 6 helvetes måneder. Jeg var alene, den treigeste og tyngste av alle jentene, og mere lei meg. Selvmordstankene mine ble sterkere hvor jeg vurderte ofte på hva jeg kunne få til med geværet mitt. Heldigvis så fikk jeg meg gjennom pga. hva jeg og kusina mi snakket om tidligere. Så etter at jeg fullførte tjenesten min, så dro jeg hjem (hvor jeg der igjen ble kastet ut av mor og flyttet sørover).
Etter gjenforeningen så følte jeg meg endelig lettet. Jeg ble invitert i gjengen til kusina mi og ble venner med de, men bare etter 1 måned så lå jeg merke til at hun ble mindre og mindre oppmerksom på at jeg var tilstede. Ikke at jeg er oppmerksomhetssøkende, men hun returnerte så vidt noen av anropene mine. Hun ble nettopp havnet i et forhold og er 100 ganger så kjent med de andre jentene enn meg, så jeg forstår at jeg ble en nedprioritering. Det bare sugde mye siden jeg er nå i et sted hvor jeg ikke kjenner så mange og fortsatt til den dag i dag, sliter fortsatt med de samme greiene.
På ferie i fjor sommer så dro kun jeg og kusina mi til hjemlandet. En tilfeldig kveld så ville jeg ta opp noe fetteren vår hadde sagt som hun og en annen kusine hadde sagt om meg, bare for å bekrefte om det var sant eller ikke. Hun ble veldig defensiv og lot meg ikke fullføre setningen min en gang. Hun sa at jeg var sensitiv om og om igjen. Helt ut av det blå så nevnte jeg om selvmordsplanene jeg hadde i militæret og en annen, men hun nevnte at hun visste det (hun visste at jeg gikk gjennom mye) og fortsatte å avvise meg. I det øyeblikket så ble jeg stum og følte meg som tidenes største idiot for å la den eneste personen jeg trodde jeg kunne stole på la noe så dyptliggende for meg bli avvist på den måten. Det neste hun hadde å si handlet om hva hun gikk gjennom, hvor jeg faktisk lyttet og trøstet henne, noe som jeg også trengte, men ikke fikk. Etter den praten, som jeg mener er kanskje den værste praten jeg noen gang har hatt i mitt liv hvor jeg innså at jeg faktisk aldri hadde noen å prate med, så holdt jeg meg oppe i falsk forkledning.
Nå har det vært et helt år siden det skjedde, og selv om jeg ble nærmere med de andre jentene i gjengen, så ble ting aldri bedre mellom meg og kusina mi. For 3-4 uker siden på vinkveld så nevnte hun om de samme greiene hun gikk gjennom, men hun fikk ros og trøst. Når jeg satt der og så at hun fikk det i respons hvor ingen av følelsene hennes ble avvist eller tråkket på, så klarte jeg fysisk ikke å være der lenger. Jeg dro gråtende hjem. Hun ringte med dagen etterpå og lurte på hvorfor jeg dro så tidlig hvor jeg sa til henne at jeg fysisk ikke kunne være der lenger pga. det hun sa. Hun var litt forvirret, men hun skjønte at noe tungt var på hjertet mitt. Hun sa at hun skulle ta kontakt, men har ikke ringt meg tilbake helt siden (hvor jeg til og med har prøvd å ringe henne også).
Helt siden så har ting blitt verre. Jeg føler at jeg var aldri ment til å få hjelp, men kun for å hjelpe. Det har påvirket meg på jobb hvor jeg av og til gråter i pausene mine. Jeg føler på et voksende hat mot kusina mi for hver dag som går, noe som dreper meg innvendig siden jeg også elsker henne. Tankene har begynt å strømme tilbake igjen og det har mørket over hverdagene mine også. Og ja, kanskje så skulle jeg bare snakket med henne for å få det overstått, men hvis noen så vidt klarer å høre på hva du sliter med, hvorfor er det vits i å ta opp dette når det kan bety at vi kanskje aldri blir noen gang nærme igjen?