Toksisk kjærlighet og sorg

Sorg og tap
1

Jeg bestemte meg for å avslutte forholdet med ekskjæresten min, som er avoidant, etter at han over tid ble mer manipulerende, kontrollerende og rett og slett toksisk. Vi bodde sammen i utlandet i en delt leilighet med andre, og til slutt kjente jeg helt tydelig at dette ikke lenger var trygt for meg. Jeg sa ikke dette til han da, men at jeg var usikker.

Planen var at jeg skulle flytte ut den dagen jeg dro hjem på juleferie. Jeg lot en del av tingene mine stå igjen hos ham, og avtalen var at jeg skulle bo der i omtrent én uke når jeg kom tilbake, mens jeg fant et nytt sted å bo. Tanken var å få litt avstand først, men også en rolig, trygg og hyggelig avslutning før det var helt over. Det var allerede upraktisk nok med logistikk og alt rett før jul, men jeg håpet i det minste at vi kunne håndtere det voksent.

Vi bodde i samme leilighet i 10 måneder med andre roomies, det var sånn vi møttes før jeg flyttet inn. Forholdet startet helt magisk – nesten for godt til å være sant. Han gjorde alt for meg, ga meg ekstremt med oppmerksomhet, tok meg med på fantastiske opplevelser, de beste datene, store gestures, veldig god kommunikasjon og fikk meg til å føle meg trygg og sett. Akkurat det man ser etter. Det var litt voldsomt med all den tidlig kjærlighetserklæringen, meldingene, reising, flytte sammen bare oss to og få barn osv når jeg kunne hadde kjent han i noen uker, og jeg fikk en litt rar og utrygg magefølelse, som senere ble forsterket med angst som viste seg å stemme. Først senere skjønte jeg at dette var love bombing.

Etter 7 magiske og intense måneder, begynte ting å endre seg. Han ble mer unnvikende, emosjonelt ustabil, kritisk og kontrollerende. Alt han tidligere hadde gitt, forsvant sakte: tid, innsats, planlegging, dater, støtte og kommunikasjon. Jeg kjente ham ikke igjen, og begynte å bli engstelig på måter jeg aldri hadde vært før.

Han tvistet på alt jeg sa, måtte alltid ha rett, og trakk seg stadig unna. Han isolerte seg på rommet sitt for å game, avlyste planer i siste liten, og kom tilbake med overdrevne «gestures» – gaver, dater, lange meldinger og komplimenter – når jeg trakk meg unna for å beskytte meg selv. Samtidig brukte han tidligere «snille» handlinger mot meg, bar nag, gjorde seg selv til et offer og var sjelden der når jeg trengte ham. Forholdet ble et mønster av manipulerende sykluser, som skapte forvirring, emosjonell ustabilitet og ingen trygghet. Konflikter ble aldri løst.

Like før jeg dro hjem til Norge ba jeg bare om én ting: en rolig og hyggelig avslutning. Det fikk jeg ikke. Kvelden før jeg dro eskalerte alt: Vi hadde hatt en hyggelig siste kveld mer roomiene og skulle ha en siste romantisk utflukt, men vi dro først hjem for å hente noe, han begynte å krangle over ingenting, løftet meg opp så jeg falt, truet med å ringe politiet og forsvant ut i natten, mens jeg ble stående alene, redd og utrygg. Til slutt truet han med å kaste seg ned fra balkongen, og jeg ga meg for fred. til slutt truet han med å hoppe fra balkongen og fortsatte å skulle ta meg hvis jeg prøvde å si noe. Jeg ga meg for fred, og den natten viste hvor liten emosjonell kapasitet han hadde – og denne kvelden sitter forsatt som et traume. Dette var det stikk motsatte av hvordan siste kvelder før jeg dro hadde vært tidligere.

Jeg flyttet ut som planlagt, etter 4 timer søvn mens tingene mine sto igjen hos ham. Over jul ble vi enige om å ta litt avstand altså ikke feire sammen eller ses før jeg var tilbake som var trist is selv og vente med en endelig avgjørelse til jeg var tilbake (noe jeg egentlig allerede hadde gjort). På overflaten var julen fin, og selvom han var committed var han fortsatt usikker på om han ville fortsette forholdet, og jeg følte meg egentlig ganske alene – likevel holdt jeg meg til avtalen vår.

Tre dager før jeg kom tilbake, over telefon, bestemte han seg plutselig for å slå opp der og da. Det kom helt brått og føltes ekstremt urettferdig, spesielt siden vi hadde en avtale. Jeg måtte finne en Airbnb i siste liten og lande midt i kaos.

Da jeg kom frem, møtte han meg, og vi tilbrakte noen timer sammen mens han hjalp meg med tingene. Roomiene våre ble sjokkerte og lei seg. I stedet for en trygg og kjent velkomst, endte jeg alene i et ukjent område, uten nettverket mitt, midt i sorg – samtidig som jeg måtte løpe på visninger og finne et nytt sted å bo. Det klarte jeg heldigvis, men plutselig kunne jeg ikke være med på hangouts med roomiene lenger, selvom vi alle er felles venner. Det var trist å miste den støtten midlertidig, på grunn av ham.

Nå er alt helt krystallklart for meg. Alle traumer fra hans oppvekst kom til overflaten, og jeg ser tydelig at han ikke har kapasitet til å være en god kjæreste. Det siste stikket var at han, etter alt dette, fortsatt forventet min sympati for hvordan han håndterte dette. Jeg har aldri vært mer skuffet, redd, alene eller forvirret. For en bløff.

Vi har fortsatt kontakt, og jeg skal se ham igjen snart. Ironisk nok har kontakten i etterkant vært bedre enn på lenge. Han har vist litt sympati, men det endrer ikke følelsen jeg sitter igjen med: måten dette ble håndtert på, spesielt avslutningen, var ikke greit. Jeg fortjente ikke dette. Han er ekstremt egoistisk og mangler empati.

Det er nå tre uker siden bruddet. Det går bedre, og jeg kjenner en klarhet jeg ikke har hatt på lenge. Det som fortsatt gjør mest vondt, er hvordan han prioriterte seg selv og sine følelser, helt uten tanke for konsekvensene for meg eller alle rundt. Så lenge ting var greit for han så var det liksom alt som betydde noe. Jeg synes det er trist at jeg ikke fikk den avslutningen jeg håpet på og savner fortsatt den personen han pleide å være. Samtidig har jeg lært utrolig mye, og én ting vet jeg sikkert: jeg håper et sånt forhold aldri møter meg igjen. Alltid lytt til magefølelsen! Ser frem til bedre tider. Det skriver dette for første gang for å dele og kanskje få litt støtte og sympati. Gjerne del tanker rundt den dramatiske avslutningen og setter pris på råd om du har.
På forhånd, tusen takk! :)

2

Hei, jeg føler sterkt med deg og kjenner meg igjen. For å si det kort så ble jeg au truet med selvmord i bruddet. Jeg trodde faktisk han var død i flere timer som var svært traumatisk. Å flere andre ting jeg ser du skriver som er av erfaring her au. Jeg kuttet all kontakt, har ikke snakket med han siden. Hvis vi ser vekk fra ca 2-3 veldig korte samtaler, typ et par meldinger og 2-3 setninger face to face. Nå er dette 8 måneder siden, er svært fornøyd med valget mitt. Jeg vil bare si at, selv om han viser en bedre side av seg selv nå igjen etter bruddet så må du får all del ikke gå tilbake eller på noen måte glemme hva som har skjedd, for det vil skje igjen isåfall. Dette er en person som setter seg selv lagt over deg. Disse menneskene trenger å jobbe med seg selv, alene. Å det skjer ikke at det blir noe bedre over natten!😅 Men du virker til å ha god selvinnsikt med respekt for deg selv og se situasjonen nok så klart, du står opp for deg selv med å ta det steget du har gjort. Det krever mye av en person, modigt og sterkt av deg.

Jeg vet ikke akkurat hvordan du har det nå men hvis jeg skal gi råd eller se på hva som har hjulpet for meg så ville jeg tatt avstand. Jeg trengte avstand for å se situasjonen for hva den virkelig er, uten alt av følelser osv blandet inn for å blende meg. Å da mener jeg ordentlig avstand. Fortsett å leve hverdagen for deg selv, finn flere gode folk som ikke er i omkretsen hans, ikke at du skal kaste bort de vennene du har altså. Jobb med deg selv, du trenger å bearbeide. Skriv følelser, hør på musikk, gå ut, spis. Alt av normalen og andre ting du liker å gjøre. Vær åpen og snakk med folk hvis tilbudet om et lyttende øre kommer. Å husk at det er lov å sørge, savne og lengte uten å gå tilbake eller handle på det. Ikke finn deg «erstatninger» ved å henge deg på en ny hvis du skjønner hva jeg mener. Å føle seg alene er helt normalt, gud jeg har vært ensom flere kvelder uten å få sove. Det er helt menneskelig og med det må vi være sterke. Det kommer en dag hvor du stopper opp å tenker «wow, jeg har ikke tenkt på noe av dette på lenge» å da vil den «seier» følelsen kjennes sterkt.

Håper noe av dette hjelper <3

4

Tusen takk for en så fin tilbakemelding <3 Jeg ble faktisk rørt av meldingen din. Det er både vondt og godt å høre at noen virkelig forstår. Det du beskriver med å tro han var død… det må ha vært helt grusomt.
Tusen takk for at du deler erfaringen din og rådene dine. Jeg tror du har helt rett i at ordentlig avstand er det som må til nå. Det er så lett å bli dratt inn igjen når han plutselig viser en «bedre» side. Men du har rett – det endrer ikke mønsteret.
Det gir meg håp og høre at det kommer en dag hvor han ikke lenger er relevant, og åpne hjertet mitt til noen bedre og jeg gleder meg til den dagen! :) <3

5

Trist og godt skrevet, og veldig godt skrevet av spurv også. Nå er jeg desverre på den siden som ikke er normalt, om jeg kan si det sånn. Når man har selvmordstanker, er smerten ofte så overveldende at man mister oversikten over hvordan ens egne ord og handlinger påvirker menneskene rundt seg. Det som for den ene føles som et desperat rop om hjelp eller et uttrykk for dyp angst, kan for den andre oppleves som en trussel eller et psykisk fengsel. Jeg ser om og om igjen at det beskrives fra en side, jeg vil bare minne om at fra en person med selvmordtanker, så kan det være tanker og følelser en ikke klarer å utrykke på en rasjonell måte. Dette skal og bør ikke være en offentlig pidestal for en part, det finnes alltid to sider av samme historie. Selv om det dere har opplevd er vondt, så er det fortsatt noe i meg som vil høre den andre sides sak. Jeg kjenner meg igjen i noe av det som er skrevet,men hva skjedde i forkant av alt dette. Jeg hadde ei jeg trodde var livet mitt,men hun var nok ikke klar for utfordringer jeg hadde i livet, selv når hun viste at jeg hadde det vondt. Det hele var nok vanskelig for henne også, det skjønner jeg mye av idag. Når jeg var på et av mine mørkeste nedtur, så valgte henne å gå ut med venner framfor å være der. Men kan jeg dømme henne? Kanskje hun så på det annerledes, kanskje hun ikke så det, hva vet jeg. Det får jeg ikke vite før hun tar den praten. Jeg mener ikke å kritisere, men tenk på at en av deres parter kanskje ser dette på en annen måte, og at dette kan være ekstra vondt fordi den person ikke har den samme oppfatning.

6

Hei, jeg ser hva du legger i det du skriver. Å jeg er helt enig, det er alltid 2 sider av en sak uten tvil. Det er viktig å ikke glemme.

Med min type så er jeg dessverre ganske sikker på at alt var et spill på å holde meg der han vill ha meg. Jeg har snakket med tidligere ekser av han som har opplevd det samme og han har sagt slikt i flere tiår. Jeg brukte flere år på å prøve å forstå, snakke og høre han men han ville aldri snakke med meg i en dypere diskusjon. Han løy og jeg tok han på det igjen og igjen, likevel var det alltid min feil at han måtte ty til løgn. Å når vi kranglet eller jeg tok han på noe så skulle han ta selvmord. Jeg hjalp han økonomisk, brukte flere timer på å skrive en bok til han, reiste i flere timer for å besøke han, skulket studiene mine for å ligge inntil han i sengen uten å si et ord. Jeg la vekk alt jeg hadde i hendene for han. Å det er utmattende, å hendelser rundt det traumatiske. Å da må man forlate det uansett hva som er i tankene på den andre siden. For man kan dessverre ikke hjelpe noen som ikke tar i mot hjelp.

Jeg bærer ikke hat eller lignende mot min eks, jeg aksepterer bare virkeligheten og at det ikke var mulig. Selv jeg enda skulle ønske å vite hva som foregikk inne i hans hode. Han var kjempe god mot meg til flere tider og vi hadde mange fine stunder sammen! Virket nesten som han hadde maniske episoder. Men det blir bare spekulasjoner.

Jeg takker deg for å dra det opp, for det finnes alltid 2 sider av en sak, fint å få belyser det. Viktig å ikke få tunnelsyn! Men når man ikke klarer en ordentlig diskusjon med vedkommende og aldri ser endring så kan man ikke annet en å gjøre det beste for seg selv. Det er aldri noen andre en deg selv som kommer til å prioritere deg foran alt annet. Det er vondt, men slik er det.

7

Hei, og takk for et godt og utfyllende svar. Det høres ut som du har hatt en utfordringer der, og at du har gjort det du kan i forholdet. Om det har vært et spill eller ikke, det kjenner du nok til bedre enn meg og andre her. En eks har i mange tilfeller ikke så mye godt å si om en tidligere partner. Personlig så gjør jeg heller opp min egen mening. Jeg tror jeg har det til gode å høre en partner jeg har hatt, snakke godt om sin tidligere partner. Det er jo flere ting du skriver om som ikke høres bra eller er sunt i et forhold, og all honnør til deg som tydeligvis har taklet en person sine mørke tanker godt, om det hele ikke var skuespill da. Det er som du sier, man kan ikke hjelpe noen som ikke tar imot hjelp. Det er vanskelig og tungt for en person, spesielt partner, og skulle bære dette alene.

“Det er aldri noen andre en deg selv som kommer til å prioritere deg foran alt annet”- Utrolig godt sagt, og det er akkurat det jeg har lært. Jeg har utfordring med mine tanker, men jeg har lært meg selv å takle dem alene når dem kommer, med noe profesjonell hjelp til å starte med selvfølgelig. Det er det beste jeg kunne gjort. Jeg er glad jeg har hatt noen som har støttet meg opp igjennom, men det føles godt å klare det alene. Så slipper en å bli skuffet om det skjer svik ved forholdet også. Jeg har rett og slett blitt glad i å være alene.
Skal jeg se det fra din side av saken, så høres det ut som du har gjort mye og alt du kan i forholdet, og viktigste av alt, vi lærer av erfaringer og kan bruke det som et verktøy ved senere anledninger :)