Jeg er så knust…
Vi var sammen i 10år. Samboere etter bare 2 uker, forlovet i 8år, hadde hunder sammen, vi har alltid vært hverandres aller beste venn, vi trente alltid sammen og vi trivdes best å være med hverandre enn å ha egentid. Vi hadde noe helt spesielt og et så sterkt bånd som til og med andre la godt merke til. Vi var rett og slett ment to be. Vi begge ønsket alltid en fremtid sammen med både barn, giftemål, hunder, hus og ikke minst bli gamle sammen. Vi var hverandres livs største kjærlighet. Vi kunne være oss selv 100%. Vi delte alt, anså hverandre og hverandres familie som egen familie, vi kjente hverandre aller best (ofte trengte vi ikke si noe for å forstå, kunne ende hverandres setninger, visste ofte hva den andre skulle si før det ble sagt osv). Det var alltid enklere med oss fordi vi var så utrolig like på de aller fleste områder.
Vi var som én, vi var tvillingsjeler, å det følte vi begge to.
Når han døde tok han med seg over halve meg og jeg står igjen her å føler at fremtiden bare er tåkete, det er ikke noe mening med livet lenger, alle drømmer ble knust fordi han var involvert på noe måte i de alle, hele verden min raste sammen rett og slett.
For å være brutalt ærlig; hadde det ikke vært for at jeg sitter igjen med hundene våres (3 stk), Mamma og Pappa så hadde jeg tatt enkleste og raskeste vi over til andre siden så jeg kunne vært med han videre…
Jeg tenker på han hele tiden. Lengselen etter han, savnet og hvor mye jeg elsker han kan ikke beskrives med ord. Jeg føler meg så lost uten han. Vi var to personer som delte samme sjel kjentes det ut som. På et blunk var han borte…
Litt historie:
Det ble slutt for ca 2år siden, fordi jeg følte at vi ikke vokste sammen lenger over flere måneder. Jeg tok det opp mange ganger og prøvde å løse dette så godt jeg kunne, men dessverre hadde han fått seg en utrolig toxic kompis som gjorde han for blind og jeg ble mer og mer nedprioritert. Han innså alt med tiden etter bruddet og angret seg sårt.
Selvom vi var fra hverandre i ca 2år, så har vi hatt kontakt jevnlig og kjærligheten mellom oss døde aldri. Drømmen om fremtiden sammen døde heller aldri. Vi hadde noen tillitsbrudd som skapte mye angst, så det var vel eneste grunnen til at vi ikke ble sammen igjen tidligere, MEN vi turte endelig å satse nå før han døde. Vi skulle starte resten av livet sammen bare 3 uker etter han døde…
Vi var i et plaster forhold (rebound) begge to da han døde. Etter bruddet fant han nye kortvarige forhold, ny etter ny dame og jeg fant 1 jeg holdt meg til. Ingen av disse plaster forholdene vi har endt opp med har vi hverken elsket eller sett en fremtid med, det var vel for å få vekk følelsen av savn, ensomhet og redselen for å være alene. Et type brannslokkningsaperat, en der og da hjelp.
Jeg bodde 6mnd med han nye, men flyttet for meg selv nå i februar. Vi passer ikke sammen, han er kranglete, manipulerende, kontrollerende og jeg klarte ikke være meg selv rundt han. Veldig ustabil i humøret, å ustabilitet gir meg angst. Å være seg selv, det gikk ikke.
Eksen min og jeg var endelig på vei tilbake til hverandre igjen som sagt hvor vi klarte stole på hverandre igjen og vi hadde daglig kontakt. Han skulle flytte inn til meg fom. 1.juli. Så vi skulle gjøre det slutt med de vi var sammen med innen den tid.
Problemet var hans nyeste dame. Hun var veldig syk, hadde sterk bipolar lidelse type 1. Hun gikk relativt ofte inn i psykose. Hun drev med «selvmedisinering» (rusmidler) fra hun var 18år til nå som 34-åring. Hun var suicidal lenge før de møttes og hun truet med å ta livet sitt om han forlot henne, slik at han skulle få skylda. Hun var veldig manipulerende og klarte dessverre å få litt overtaket på han. Han fikk mye angst pga henne og han var så oppgitt og redd for å gå fra henne nå mens de bodde sammen, fordi han ville ikke få skylda for noe han ikke hadde gjort.
Hun dro han virkelig til vanvidd, aldri sett noen som har stresset han såpass mye. Jeg prøvde å komme med alle løsninger (flytte inn til meg, få ekstra nøkkelen, sa vi kunne bestille flyttebil og flyttehjelp og sørge for å ta det en dag hun var borte noen timer osv. Men han var så sliten av alt å jeg tror han ønsket å gjøre det på sin måte.
Historier om henne som han gjenfortalte meg var ofte helt sinnsyke. Jeg prøvde så godt jeg kunne å finne løsninger for han og jeg var der alltid for han.
Jo mer han klarte å stole på meg igjen så var han mer og mer hos meg og trakk seg mer og mer vekk fra henne. Han var nesten aldri hjemme (møtte meg, var hos foreldrene sine, var ute eller annet for å få minst mulig tid med henne). Hun mistenkte at jeg var inni bildet fordi hun visste at han fortsatt elsket meg, det var noe hun hadde sagt selv. Dette førte til mer drama og krangling fra henne og han ble mer og mer stressa.
Både eksen hennes som også var barnefar pluss hennes beste venninne rådet eksen min til å finne en vei vekk fra henne på fordi de visste hva hun var i stand til, å min eks hadde visst ikke opplevd det værste av henne enda. Han fikk hun inn på psykiatrisk på et tidspunkt med hjelp fra bestevenninna hennes, men hun var så sykt manipulerende, å hun ser ikke for preget ut av all rus (dytta i seg alt mulig av piller og pulver for å bli så rusa og ned dopa til hun lå og sikla - dette viste hun han så klart ikke helt i starten). Hun har også fraskrevet seg ansvaret for begge barna sine.
Etter eksen min døde har jeg fått vite at hun har prøvd å ta livet av flere mennesker og at det stemmer at hun kunne bli mye mye værre.
Hun brøyt seg inn i safen hans med en vinkelsliper dagen etter dødsfallet og tok så og si alt. Så familien hans og jeg sitter nesten ikke igjen med noe.
Ting er ting, men det er det vi kommer nærmest han på, pluss mye affeksjonsverdier. Forlovelsesringen min og masse annet som betyr ekstra mye nå er bare borte… Hun hadde til og med kastet urna til en hund han hadde før jeg traff han i søpla… Hvem gjør sånne ting? Det er umenneskelig. Hun skulle visst selge masse for å få råd til mer dop.
Jeg kjenner på så sinnsykt mange følelser.
Eksen min sitt dødsfall i seg selv er ren smerte, å jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg på sikt uten han. Oppå det må jeg deale med hvor ond hun var da han levde og etter dødsfallet.
Mesteparten av venninnene mine har barn og mann. Å jeg føler at nå var det endelig min tur til å fortsette med eksen igjen så vi kunne oppfylle alle disse drømmene sammen. Men så dør han brått. Var ingen tegn på at dette skulle skje. Han gledet seg så mye til å flytte til meg om 3 uker og få tilbake både meg og livet sitt igjen. Vi var som 2 barn før julaften. Nå sitter jeg igjen å føler at fremtiden min er helt ødelagt og at jeg rygga så langt bak venninner og andre med barn og mann.
Jeg føler meg som en enke på 32år.
Vi hadde bursdag dagen etter hverandre også, å jeg gruer meg til bursdag fordi jeg ikke kan være med han på våres dager.
Jeg kan ikke skjønne at jeg står på beina…
Det som holder meg i livet er hundene våres (barna våres), også Pappa og Mamma (kunne ikke latt de gått gjennom en slik sorg ved å miste meg også). Å det som holder meg på beina er studiene. Men innerst inne vil jeg ikke leve, ikke uten han. Vi var 100% ment to be, hverandres livs største kjærlighet og vi er tvillingsjeler.
Hver natt jeg legger meg er jeg litt glad, for da vet jeg at det er 1 dag nærmere til jeg er med han igjen.
Jeg vet han er rundt meg, jeg vet han aldri forlater meg, å jeg vet at den dagen jeg går så står han der med åpne armer og tar meg imot.
Jeg drømmer om og gleder meg til den dagen kommer.
Vet ikke helt hva jeg er ute etter ved å dele dette?
Trøst? Noen som har opplevd typ det samme så jeg ikke føler meg så alene i dette? Forståelse? Tips? Nei, jeg er litt usikker…
Har vurdert å melde meg opp til sorggruppe.
Jeg HATER så intenst at han er borte. Det har gått litt over 3 mnd, å vi har aldri gått så lang tid uten å ses. Nå er sorgen sterkere på annen måte, fordi jeg sakte begynner å innse alt mer tydelig.
Dette er virkelig min nr 1. på hva jeg har gått gjennom av smerte. Å jeg har dessverre noen flere sterke hendelser på lista, men dette slo absolutt alt.