2020 var et tøft år for alle. For vår del startet det med at mannen min fyllekjørte og havnet i fyllearresten. Dette var i Florida, vi giftet oss i 2017 og har bodd sammen der hele tiden. Tiden etter fyllekjøringen var tung og ikke minst dyr. Jeg var også høygravis og hadde mye angst for covid. I april hadde jeg termin og måneden etter skulle mine foreldre komme på besøk til Florida. Dette ble selvsagt utsatt pga covid da alt stengte ned. Før jeg hadde termin fikk jeg en tlf fra mine foreldre hvor de fortalte at mamma hadde fått kreft. Månedene etter jeg fikk mitt barn var tøffe. Tanken på at mamma kanskje ikke fikk treffe sitt siste barnebarn og ingen av oss kunne reise noe sted. Vi hadde heller ikke greencard klart så om jeg uansett hadde dratt til Norge tross covid restriksjoner hadde jeg ikke kunnet komme tilbake til Florida og min mann og barn der. Mamma døde i august 2020 uten at jeg noen sinne fikk se henne igjen. Jeg vil alltid bære på den skyldfølelsen av å ikke være der med henne den siste tiden. Jeg hadde det veldig tungt resten av året og mot slutten av samme året fikk vi beskjed av USCIS at greencard søknaden var avslått og vi hadde 3 måneder på oss å forlate landet. Jeg var knust, helt helt knust. Våre venner og familie hjalp oss med å samle inn penger til å kjempe mot avgjørelsen og skaffe advokat. I januar 2021 sendte vi inn den dokumentasjonen vi trengte. Mannen min hadde mer eller mindre sluttet å drikke i denne perioden. I slutten februar 2021 var han ute en kveld og endte opp å drikke mye, det endte desverre med at han lå med en annen. Dette på toppen av alt annet ødela meg fullstendig, jeg hadde allerede endret meg veldig etter å ha mistet mamma og dette endret alt inne i meg. Hjertet mitt vissnet. Men jeg elsker mannen min og vi jobbet oss fremover gjennom dette. Mitt syn på han og oss som spesielle endret seg nok alikevel. Min sikkerhet endret seg. Men vi fortsatte fremover. I slutten av 2022 bestemte vi oss for å flytte tilbake til Norge. Min datter, på da 20, valgte å bli igjen i Florida med sin kjæreste. Å dra fra henne var tungt, men min datter på 18 var i Norge og jeg hadde ikke sett henne på et par år pga covid og alt det andre som foregikk. Da vi kom til Norge kjente jeg veldig på at det var vanskelig å komme hjem igjen. Det tok 5 måneder for meg å få jobb og dette tæret på oss alle og ikke minst økonomien. Vi bodde hos min far i denne tiden og det å bo hos sin far i en alder av 43 er ikke bare bare. Vi hadde ikke noe privatliv og vår sønn sov i mellom oss i 7 måneder. Forholdet vårt led. Veldig. Jeg lukket meg inn i meg selv og pushet fremover da jeg var den eneste som kunne jobbe og alt jeg jobbet for var å komme seg på beina slik at vi kunne komme i gang med vårt eget liv igjen. Mannen min slet med å være hjemme hele tiden. Vinteren var lang og kald og mørk og han begynte å slite med egen mental helse, på toppen av mye skyldfølelse over alt vi hadde vært igjennom tidligere år. En mørk kveld i oktober fortalte han meg at han hadde mørke tanker og hadde vurdert å ta sitt eget liv. Jeg ble sjokkert og reagerte med sinne forid jeg ble redd! Redd for at han skulle forlate oss, sint fordi han ville forlate oss. Jeg forsto ikke. Og jeg reagerte helt helt feil. Vi prøvde å jobbe oss videre og jeg kom med praktiske løsninger og ting som kunne hjelpe. Det jeg ikke gjorde var å by meg selv… som var det han trengte. Vi hadde aldri tid til hverandre og samtaler om viktige ting ble stadig utsatt, dette er min feil. Jeg hadde en mørk mørk sky i hodet mitt. I februar 2024 flyttet vi endelig ut inn i egen leilighet. Samtidig som dette skar alt seg for min datter i Florida. Kjæresten hennes gikk fra henne og hun var helt ødelagt og jeg brukte mye av min tid og all min energi på å snakke med og bekymre meg for henne fremover. Min mann konfronterte meg i løpet av de neste månedene om at vi MÅTTE ta tak i vårt forhold og jeg ba han om tid til å finne ut av alt slik at jeg kunne fokusere på oss. Han godtok dette. Vi hopper frem til juni 2023 og en kveld forteller han meg at han ikke elsker meg lenger. Han har ikke de samme følelsene for meg lenger. Han føler vi er romkaerater og ikke noe annet. Han vil ikke mer. Han vil ikke gå til terapi. Han vil ha avstand og tid til å tenke. Det er nå september og vi er fortstt her. Jeg er helt tom. Konstant trist. Gråter hver dag og sliter veldig med absolutt alt. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Vi bor fortstt sammen og jeg vet ikke hva som kommer til å skje, Jeg er redd… og forvirret. Sint, skuffet, såret og skamfull. Det er min feil at vi er her. JEg vet ikke om jeg klarer mer.
Han sier at han begynte å miste følelsene for meg da jeg reagerte som jeg gjorde da han fortalte at han tenkte på å ta livet sitt. Jeg reagerte ikke med kjærlighet og han mener vi ikke snakket mer om det og at jeg ikke brydde meg. Dette er jo ikke sant og jeg har tekstmeldinger mellom oss som beviser at vi snakket mye om det etterpå og at den “endte” på en god tone med mye kjærlighet. Men det var jo selvsagt ikke et ferdig snakket tema. Og jeg prioriterte ikke å sette av tid til å snakke ordentlig om oss og vår fremtid. Men jeg ba han om tid slik at jeg kunne gi han det fokuset han fortjente. Noe han aksepterte. Jeg har helt klart lukket han ute de siste halvannet året. Jeg tar all den skylden på meg. Men han glemte mine behov i denne tiden også. Han har alltid vært den som ser meg på alle måter alltid. Og den mørke tiden det første året i Norge gjorde han ikke det. Men det er forståelig for han sleit også veldig. Og vi glemte hverandres behov. Hans behov for det fysiske var nok mye større, men mitt ønske om det var der og, det bare trengte andre ting på plass. Og kommunikasjonen vår bare falt helt sammen.
Føler jeg ikke kan si noe annet en at det høres utrolig tungt ut for deg!
Har du fått psykologhjelp for alt dette? Det blir kjempetungt å holde på så mange vanskelige tanker alene
Nei jeg har ikke det. Jeg vet jeg må. Det begynner virkelig å bli helt umulig å leve.