2023 har va et helvete for meg siden starten. Mor mi blei diagnosert med både hjerte og nyresvikt februar '23, noke så kom som et sjokk på begge to. Men, det fantes medisiner, og mongen leve med det; så me tenkte detta kom te å gå bra.
Itte hu fekk cellegiftbehandling for nyresvikten, gjekk immunforsvaret hennas KRAFTIG i dass. Inn og ut av sjukehuset med lungebetennelse og urinveisinfeksjon blei den nye normalen for oss. August falt hu på badet (ikje alvorlig) men nok te at me skjønte hu ikje kunne bo hima lengre. Det va tungt.
Hu fekk kortidsopphold på revatismesjukehuset, så tok vare på na. Hu måtte ha ein operasjon for livmorfremfall, og den gjekk fint. Trodde me. Når helgå kom siste dagen i september, ringte de meg kl 4 om morgenen og sa hu hadde kasta opp blod og besvimt flere gonger; at eg måtte komma. Klart eg kom.
Svære blodproppar fylte nyrene og lungene te mamma. Legane og akuttavdelingen va fantastiske å forklara, men eg skjønte det gjekk ein aen vei enn me hadde trodd. Mamma va døande; hu sko dø fra meg.
Det sista hu sa te meg va “me sees imorrå te samme tid,” med et smil.
Morgenen ittepå va ikje mamma mer. Hu såg ut så hu sov i sengå på MIO avdelingen. Hu va så kald, mens eg klemte eg na. 1. Oktober blei eg foreldreløs; eg mista faren min te strupekreft i 2014.
2 uker itte bisettelsen ringte eg legevakten & sa eg ikje ville leva lengre. Damå i tlf spørte meg om eg hadde ein plan, eller om eg ville ha hjelp; eg ville ha hjelp. Eg la eg meg frivillig inn på psykriatisk - og va der i ei uka.
Den julå kom te og blei te et helvete.
● Bestevenninnå mi kom på besøk, spydde så ein gris på kvelden (migrene)
● Lunka ferdigmat
● Alle julaklassikarene rulla og gjekk på tv’n mens eg følte eg va i transe over ko tomt det føltes
●Ein himalaga knagg te klær og ein lysboks med tekst va alt eg fekk te jul av bror min.
Eg bodde hos storebroren min i nesten 4 mnd, (eg bodde ilag med morå våras fra eg va født og har egentlig alltid vert favoritten av 4 barn) te eg fekk svar om kommunal leilighet. Eg måtte selga alt av hvitevarer og møbler for å få råd te flyttekostnadar, heila livet mitt e va i ei smal kjellarbod og et gjesterom hos ein storebror så knapt kjenne meg.
I slutten av februar iår, flytta eg for meg sjøl på et loft i et hus ti minutt fra sentrum. Eg & husvert inngjekk ein avtale om at eg betale husleia i midten av mnd istede for første, pga AAP-utbetalingen. For å spe på økonomien, jobbe eg av og te på ein matbutikk eg jobba i under pandemien, så e den samme eg jobba på når mamma va i livet; nærbutikken våras. Det gjør jævlig vondt kvar gong eg har vakter, for eg regne med å se henna komma inn dørene for å handla. Hu komme aldri inn der igjen.
Eg va på gravå te mamma & pappa aleina for første gong denna ukå, eg orka ikje ha med bror min. Han har ikje spørt ein jævla gong koss det går med meg itte mammas bursdag i januar, og eg har slutta minna han på kor lenge siden det e siden hu døde; han bryr seg ikje lengre, bare om seg sjøl.
Storesøster bor i nærheten av meg, desverre. Eg seie desverre, for både hu & storebror e egentlig bare halvsøskene mine, og den “ekta” storebroren min bor i ein aen by, stakk av når han va rundt 20 og gav faen i kor mye det såra mamma. Han kom ikje te begravelsen eingong; skyldte på storebroren våras og at datterå hans sko ikje bli involvert i kaoset her.
Det e ikje noe kaos lengre, stesøsknene mine e fortsatt falske drittsekkar og late som om alt e fint; som om eg ikje huske koss de har oppført seg mot både meg & mamma.
Det va aldri vold involvert, men alle søsknene mine visste koss de sko såra mamma; med ord.
At hu kom te å dø bitter & aleina.
At ingen kom te å møta i begravelsen hennas.
Alt det stygga og vemmeliga de har sagt te na i årenes løp ska liksom verra glømt nå?
Eg stole ikje på noken av de, men så klart, eg kan leka falsk lillesøster eg o. Eg stole mer på ein kompis eg har kjent i øve 12 år så eg ikje har truffe face-to-face enn mine såkalte søsken.
“Alle takle sorg ulikt,” seie noken. Ja, hadde det bare vert det så va saken; INGEN av dei grein for mamma. Eg bodde nesten 4 mnd ilag med den eldste storebroren min, livet hans gjekk videre; det va aldri noke savn itte mamma. Eg forstår dei ikje hadde det samma forholdet eg hadde te hu, men eg føle meg så jævla aleina i denna sorgen.
Oppdatering;
Nå e det ett år siden. Eg savne mamma kvar jævla dag, så vondt at det gjør å pusta noken dagar øve kor tungt tapet av mamma gjør.
Eg sa opp den lille ekstrahjelp-jobben eg hadde i August for sjefen forstod ikje koss sorg, mental helse generelt, påvirka meg.
Det e så mye eg har lyst å visa, så mye å fortella te mamma, men eg kan ikje. Eg har prøvd å skriva dagbok siden eg la meg inn i oktober, men det går bare i det samma; eg så sippe øve kor mye eg savne mamma.
Eg har ikje planer om å ta livet mitt. Eg kjenne bare på ein ufattelig tomhet, hulhet så gjør jævlig vondt at eg har lyst te å slutta eksistera; ingen ville merka eller savna at eg va borte. Søsknene mine ville ikje arva noken penger etter meg heller, så det hadde vert ein spinkel begravelse.
Nå nærme det seg bursdagen min og jul snart, og eg grue meg.
Kan ikje huska sist noken gav meg ein skikkelig klem, heller; ikje det derre ein-arm bullshittet.
Bare ein klem.