Jeg er i en totalt fastlåst situasjon. Jeg har blitt sykere og sykere over tiår. Jeg har prøvd medisiner, psykolog, psykiater, gruppeterapi, utplassering på diverse jobber og kurs. Prøvde å leve uten noen behandling, på egen hånd. Mye på grunn av at jeg har angst for kollektivtransport og å kjøre selv.
Nå er det stengt for meg. Avslag på DPS og tilbud om 5 terapitimer fra kommunen. Så er jeg alene, igjen. Jeg orker ikke å ta opp noen kamp om videre hjelp.
Jeg har alltid vært en veldig ensom person. Jeg hadde noen venner i barndommen, men folk gikk videre, døde, flyttet osv.
Fikk dessverre noen venner i min ungdomstid som ikke var genuine venner. Mye utnytting og baksnakking. Derfor har jeg gitt opp å søke nye venner. Klarer ikke å slippe skuldrene ned og tenker at jeg ikke er bra nok.
Jeg bor sammen med en mann. Vi har et veldig dårlig forhold, egentlig feil å kalle det et forhold. Vi sover ikke sammen. Vi bare lever sammen og gjør ting sammen. Ingen romantiske følelser igjen. Vi krangler mye. Virkelig giftige ord og mental tortur. Det verste er vår stakkars hund som må oppleve dette. En god dag for meg er når vi bare holder fred, tuller litt og ser på TV. Så er det tilbake til sinne og krangling. Vi er låst pga hus, hund og …vel, jeg er rett og slett for syk til å begynne på nytt. Jeg har ikke krefter til å gjennomføre. Jeg liker huset mitt. Jeg liker å være i min egen verden i skogen ved siden av. Jeg orker ikke tanken på å ende opp med et kommunalt tilbud i en liten leilighet..fattig og depressiv. Det fortjener ikke hunden min!
Min mamma døde nettopp og min pappa trenger mye hjelp. Jeg kan ikke skape mer drama for ham. Jeg sliter med tanker om at mamma ikke egentlig likte meg. Vi fikk aldri snakket ut. Jeg har fått en slags «avstengt» greie i hodet. Jeg er ikke helt med lenger. Det er som om det å se mamma dø en brutal død foran meg gjorde at hjernen fjernet meg litt fra det verste sjokket. Hva kan det være? Jeg har mareritt hvor jeg ser flashback av henne ligge der og det renner sort væske ut av munnen og nesen hennes.
Jeg gråt i noen dager, men nå er det nesten som at jeg ikke er i min egen kropp. Har mistet tid og sted. Er ikke tilstede. Jeg kobler ut og sitter bare her.
Samtidig som min mamma lå for døden ble hunden min syk. Han ble lagt inn på dyreklinikk i 5 dager. Jeg måtte ta beroligende for å holde ut. Han trenger fremdeles dyre behandlinger og medisin. Dette klarer jeg ikke økonomisk alene.
Det eneste gode i livet mitt er hunden min! Han er mitt alt! Nå kan jeg koble sammen hele dette sammensuriumet med overskriften. Jeg kan ikke dø fra hunden min! Han er så glad i meg og så avhengig av meg at det kunne jeg aldri gjøre mot ham. Min pappa trenger meg, også. Selv om forholdet vårt ikke er det beste..
Men….etter at min hund og pappa er borte. Jeg har tenkt på dette lenge. Jeg har lest litt om Sveits og hjelp til å dø. Dette er som et omvendt lys i tunnelen. Der andre ser et lys for å leve, eller få hjelp til å leve - der ser jeg håp om hjelp til å dø.
Min mamma døde av kreft. Alle savner henne, men alle er enige om at det var godt for henne å slippe. Hun hadde det vondt, lenge. Jeg ser på dette i hodet mitt, i sinnet mitt som min kreft. All behandling, all medisinering og ingenting hjelper. Jeg har det vondt. Jeg bare eksisterer fordi folk synes det er «ego og slemt» å ønske og slippe. Jeg er så sliten. Så livstrett. Jeg ser ikke noe håp. Jeg kan ikke bare starte på nytt. Jeg er for gammel og sliten.