Hei.
Jeg er en mann på 55 år som har hatt selvmordstanker i mange år.
Jeg har hatt en plan for hvordan jeg kan gjøre det, men jeg har ikke klart å gjøre det fordi hunden min ville savnet meg veldig. Han er min lykkepille og terapihund.
I det siste har jeg prøvd å knytte meg mindre til ham, fordi jeg tenker at det da blir lettere å gjøre det jeg tenker på.
Jeg har ingen venner, og føler at det ikke er noen som bryr seg.
Jeg er også psykisk utviklingshemmet
Jeg føler med deg (og hunden…). Vi har levd nesten like lenge, og jeg skal også avslutte livet mitt. Jeg har ventet til dyra mine er døde. Hvor gammel er hunden? Er ikke hunden verdt å leve for? Klarer du å ta godt vare på hunden selv om du har det så vanskelig? Hvordan tror du hunden har det når du har endret deg, for at det skal bli lettere for deg å avslutte livet ditt? En bekjent skjøt seg selv da han og hunden var alene hjemme. Du kan jo tenke deg hvilket traume det kan være for en hund også. Hvis du virkelig har bestemt deg for å avslutte livet, så håper jeg at hunden er hos noen gode folk når du gjør det. Og at det er noen som ikke bryter helt sammen fordi du er død…
Jeg har vært skikkelig desperat etter behandling, vært langt nede og lei. Du må prøve medisiner som fastlegen gir de. De har gjort svarte dager, i farger igjen for meg. Ok, du blir litt matsugen , og rund i kantene. Pass på å kompensere , supplementer med bevegelse, mosjon og gjerne hard trening. Da justeres både kropp og sinn ytterligere. Unn deg selv det du liker å gjøre, selv om andre sier det er enten dumt eller uproduktivt. Det er ditt liv, og du kan gjøre det du vil.
Jeg har ofte tenkt på deg og hunden. Hvordan går det med dere? Og har du kontakt med hjelpeapparatet?