Har akkurat fått vite at mannen min har fått als og ikke har lenge igjen og leve, sliter veldig med å finne noe holde punkter i hverdagen, føler jeg bare eksisterer å forstår ikke åssen jeg skal komme igjennom dette alene, vurderer å ta livet mitt hver dag men stopper opp å tenker at hvis jeg gjør det så er det ingen vei tilbake, men tanke på døden gjør meg rolig så tenker det kan være skummelt, for vet ikke hva jeg er i stand til å gjøre, føler meg veldig ensom oppe i alt dette, er det noen som har opplevd lignende som vil dele råd eller erfaringer setter jeg stor pris på det
Hei, jeg har ikke så mye erfaringer med slike tanker selv, men ensomhet har jeg kjent mye på.. Der er vondt å kjenne seg alene, og etter min erfaring blir tankene mine skumlere og dystrere når jeg ikke har noen å snakke med dem om. Men kanskje finnes det noen tilbud i din kommune der du kan møte andre? Jeg har benyttet meg av slike tilbud for å ikke føle meg så ensom - f.eks. løpegruppe, bokklubb, vevegruppe osv. Kanskje kunne man fått seg en hund eller et kjeledyr? For meg er hunden veldig godt selskap. Som sagt har jeg ikke noe særlig erfaring angående dette, og slenger bare ut forslag her, men jeg håper at du tar kontakt med noen profesjonelle som har erfaring med dette og som kan hjelpe. Vil i hvert fall at du skal vite at du er elsket, og hadde jeg kjent deg ville jeg gitt deg en klem ♡ Ta vare på deg selv ♡♡