Usikkerhet rundt selvmord

Jeg er en mann på 23 år som jobber i fast stilling som elektriker og er utdannet som tømrer.
Jeg er ikke så vandt med å dele tankene mine, men skal prøve her, jeg føler meg ofte ensom og alene, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette. Til nå har jeg begravd meg i arbeid, 07-15 på min jobb som elektrikker og ofte til 11 på kvelden som tømrer, når jeg har fri drikker jeg. Jeg ender ofte opp med å få negative tanker om meg selv og ofte selvmordstanker. Jeg har aldri skadet meg selv, men er usikker på hvem jeg kan snakke med om dette, jeg har prøvd med foreldrene mine men de sier bare “det går over, det er bare midlertidig”, men det har ikke gått over, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det, eller hva det kommer fra.
Jeg har tidligere blit utsatt for en del mobbing på grunnlag av at jeg har adhd eller at jeg er “pratsom”, jeg har vært utsatt for ett drapsforsøk, og jeg jobber i ett miljø der drittsnakk er en del av hverdagen, men er ikke sikker på om dette har sammenheng eller ikke.
Jeg er ofte den som ler høyest og som alltid stiller opp for andre, men føler meg alene og ensom mesteparten av tiden.
Jeg hadde også ett brudd i starten av januar med ei jeg trodde var “den rette” og det påvirket meg kraftig, men tankene har vært der i lengre tid.
Jeg lever også med daglige smerter i rygg etter en arbeidsskade etter en operasjon som jeg har hatt i rundt 3 år nå, og har prøvd det meste for å lindre smerten, men alt er midlertidig.
Jeg antar at jeg leter etter svar om hvordan jeg kan gjøre dette lettere, eller hva jeg skal tenke på for å ikke føle det så tungt.

Høres ut som helt normale tanker for en 23-åring dette her.

Hei.

Du nevner ulike ting som kan påvirke en på en negativ måte. Første steg til å føle seg mindre ensom, tror jeg er å begynne å dele ting med folk. Trives du i miljøet der det er drittsnakk av andre? Det er kanskje ikke i et slikt miljø man har lyst å åpne seg selv heller, at det føles trygt da når man vet hvordan man kan bli snakka om av de andre, eller? Er det noe annet du liker å gjøre, sånn om du kunne kanskje funnet deg en ny hobby og et nytt miljø? Det kan være forfriskende. Det å dele felles interesser er også med på å føle seg mindre ensom, at man ser at det er noen som er mer like en, liksom. Tror du at du ville syns det var fint?

Det er fint at du har prøvd å snakke med foreldrene dine om det, selv om de har avfeid det. På en måte tenker jeg at det er bra at de tok det så rolig. Jeg tenker at du godt kan prøve å snakke mer med dem, selv om jeg kan skjønne det hvis det føltes sårende at de avfeide det, men det kan være deres første reaksjon. Det kan være verdt forsøket å prøve å få forklart hva du kjenner på, og det er en nyttig øvelse i å skulle prøve å forklare hva en selv kjenner på og hvordan det er for en. Og hvis du ikke har gjort det med foreldrene dine før, er det gjerne litt uvant for dem, og at de antageligvis også trenger hjelp av deg til å forstå hva du trenger av dem. Å be om ting fra andre har du rett til, men de velger selv hva de vil gjøre med det, og du bestemmer da selv hvordan du vil forholde til dem ut ifra reaksjonen deres.

Det jeg syns var mest bekymringsverdig, er det at du skrev at når du har fri, så drikker du. Alkohol er ikke noe bra for slike tanker, det hjelper ikke i det hele tatt, og gjør ting bare verre. Og heller ikke det å drukne seg selv i arbeid. Jeg forstår begge deler, at du bruker det som måter til å holde tanker og følelser på avstand, men kanskje du trenger å tillate deg å kjenne litt på følelsene i stedet, og å la tankene få fly? Det finnes teknikker og øvelser for å takle følelser og tanker bedre. Å skyve dem unna, gjør ting gjerne bare verre, fordi da samler det seg opp en haug med tanker og følelser, og da føles det gjerne bare enda mer uoverkommelig å skulle forholde seg til det. Det beste er å greie å finne en balanse i mellom å kjenne på ting og tenke, og å koble av med andre ting.

Å gå med daglige smerter er også slitsomt. Får du noe hjelp eller oppfølging i forhold til det? Enten i forhold til hva du kan gjøre med dem, eller hvordan du kan lære deg å leve med dem, hvis det ikke går an å få dem bort. Har du snakket med legen din om det? Du kan også snakke med legen om hvordan du ellers har det.

Jeg tror du uansett hvor du velger å åpne deg og begynne å fortelle ting, om det er her eller med andre, eller begge deler, at du vil ha god nytte av å gjøre det. For meg er det veldig nyttig å skrive og få ut tanker, og at jeg da opplever at jeg får plass til nye tanker, eller ser ting bedre. Og at det hjelper meg med å finne ut av ting, av hvordan jeg føler eller hvordan ting har påvirket meg. Det kan være nyttig i å forske litt i seg selv.

LaDetGodeVinne har åpenbart aldri jobbet i byggebransjen.

Der er det ingen tradisjon for å dele private tanker og følelser med kolleger, og jeg håper og tror det kommer til å fortsette slik. Vi trenger å beholde noen bransjer det fokuset er på å jobbe, ikke å føle.

På noen arbeidsplasser er det mye drittsnakk ja, men det kan man faktisk endre på selv ved å begynne å si ifra. Det må imidlertid begrunnes på en rasjonell og saklig måte, og ikke med følelseargumentasjon. Da tar du problemet ved roten.

Med all denne jobbingen regner jeg med du tjener en del. Bruk litt av lønna på noen private psykologtimer om nødvendig. Og snakk med fastlegen om problematikken, det er derfor du har h*n.