Tanker om ting

Selvmordstanker
1

Har i det siste fallt tilbake til ett parr år hvor jeg hadde det veldigt dårligt. Hvor jeg kuttet meg sjøl og var på legevakten. Kom meg litt etter det men aldri helt, hadde alltid den tanken om hvordan jeg var og hadde det. Jeg kom meg aldri ute av den “deppresive boblen” og har ALDRI klart og nakke med noen om dette. Jeg har selv en partner hvor jeg først nå har sakt noe om denne “deppresjonen” som har vart noe som føles som flere år. Den episoden da jeg var på legevakten var tilbake i 2020 og jeg klarer ikke å si ifra til min egen lege om dette.

Det eneste jeg har i mitt liv per.nå er min partner, jeg har lite venner og er for det meste for meg sjøl. Jeg jobber, drar hjem å lager mat, sitter for meg sjøl/ser tv/spiller. Repeat
Har selfølgelig familie, men jeg har 0 sjans å snakke med di om dette, jeg klarer ikke å prate om dette med mennesker jeg skjenner. Det er som sakt først nå jeg har sakt noe ordentwlig om dette til min partner, og det var IKKE lett…

Jeg vet heller ikke hvor jeg bare kan spørre om hjelp. JEG TRENGER HJELP, men vet ikke hvordan. Jeg er så lei av den følelsen og tankene jeg sitter med.

Jeg sliter så intenst mye med notivasjon på jobben min, men jeg må jo jobbe, jeg har tross alt ett hus å betale.

Tankene mine leker sitt eget liv og jeg tenker ikke noe serligt over di før jeg reflekterer på meg sjøl.
Jeg kan spise middag hos min svigersøster og tenke at jeg skal gå på badet med en kniv, og dette skjer bare. Samme som om at noen hadde håppet fra en bru dær jeg bor, akkurat i det fikk jeg en egen tanke om den utveien, men angret i det jeg tenkte på dette, følte skam. Vet ikke helt hva som er galt med mitt hode, men jeg har det ikke bra. Sitter med dette inni meg sjøl for det meste siden jeg som sakt inke klarer å prate med mennesker jeg skjenner, kanskje ikke engang min egen lege. Det føles så rart ut.

Alle som skjenner meg ser på meg som den glade/optimistiske og fine gutten. Men ingen vet di kampene jeg har inni meg sjøl.

Dette er kanskje en veldig rotete tekst, beklager. Men jeg bare måtte dele noe om mitt liv, og håper noen leser det.

2

Er du i stand til å snakke om dette med legen din i dag? Hvis du er det så kan du spørre om mer hjelp der.

Kommunen du bor i skal også ha et tilbud om psykisk helsehjelp, de kan du ta kontakt med selv, eller du kan spørre legen din om en henvisning dit.

Du sier at du har fortalt partneren din om disse tingene, kunne du bedt den personen om hjelp? Altså ikke nødvendigvis at den personen skal være den du åpner deg helt til, før du er trygg på det, men om personen kan hjelpe deg med å få hjelp fra andre. Hjelpe deg med å ta kontakt med lege, eller andre instanser.

Bare det at du har en partner er mer enn hva andre har i livet sitt. Ikke at det skal bli noen konkurranse om det, men det er viktig å ta vare på de tingene en har.

Jeg kjenner veldig godt til det mønsteret du beskriver, og det er ikke godt. Jeg sitter selv i en situasjon hvor jeg ikke har noe sosialt liv utenfor jobb. Jeg har ingen venner jeg kan finne på ting med, jeg har heller ingen partner/kjæreste av noe slag heller. Og jeg har ikke mye familie igjen heller. Noen av de bor veldig langt unna her jeg bor og. Min hverdag består også av å gå på jobb, reise hjem, spise middag også blir det ofte TV, spille eller surfe på internett for å så gå å legge seg.
Det er et fryktelig vondt mønster, men jeg for min del har ikke gitt opp håpet om å få meg nye venner, de er bare vanskelige å finne.

For å ikke føle meg så fryktelig ensom så har jeg en katt, den bringer litt inn i livet mitt om ikke annet. Jeg har også noen hobbyer som jeg driver med for å gjøre noe annet enn bare TV/spilling. Jeg har et par 3D printere som jeg lager mye forskjellig med og jeg har litt andre hobbyer hvor jeg lager, eller reparerer ting. Jeg prater også med andre mennesker på nett fra rundt omkring i hele verden, det er ikke det samme som å ha noen du kan finne på ting med, men det er fremdeles en sosial greie.

Jeg sier ikke at du skal gjøre akkurat det samme som meg, men jeg er helt sikker på at du har en eller annen interesse som du synes er morsom, eller kanskje en hobby som du liker å holde på med. Sånne ting kan gjøre at en føler ikke føler seg så ensom. Setter jeg i gang med noe så går tiden min kjempefort, og jeg glemmer litt at jeg er alene. Noen ganger er jeg også så heldig at andre har sett ting jeg har laget, og ønsker å kjøpe noe jeg har laget, eller bestiller ting av meg. Det høres kanskje rart ut, men det gjør ofte at jeg føler meg verdsatt, at noen har lyst til å kjøpe noe som jeg lager til de.

Jeg håper noe av dette kan inspirere deg til å gjøre ting som får deg til å føle deg bedre. Jeg kjenner ikke din situasjon, men jeg kan beskrive min situasjon, og ut i fra hva du beskriver, så føles det litt likt.
Og send meg gjerne en DM om du vil prate mer privat, om dette, eller helt andre ting.