Dette er første gang jeg er på denne siden. Må si det er utrolig vanskelig å få alle følelsene mine skrevet ned. I det jeg skriver dette begynner pulsen å øke, jeg får hjertebank og hodet mitt ber meg om å stoppe. Jeg vokste opp i en familie hvor vi skrek og kjeftet på hverandre, for så en time etterpå late som om ingenting hadde skjedd. Dette har påvirket meg i stor grad i voksen alder. Jeg klarer ikke snakke om følelsene mine med noen, ikke med familie, samboer, venner eller lege. Fordi jeg aldri lærte å gjøre det i ung alder. Fordi ingen lærte meg at det er slik vi mennesker ventilerer og bearbeider ting.
Dette høres nok litt klisjé ut… - men, da samfunnet ble nedstengt i 2020 grunnet covid-19, traff jeg en vegg. Jeg har alltid vært svært hjemmekjær, men når samfunnet gradvis åpnet opp igjen, fortsatte jeg isolasjonen. Ikke fordi jeg var redd for å bli smittet, men fordi jeg fysisk og mentalt ikke lenger fikk til å engang tenke på å være rundt folk som ikke var familien min. Venner kontaktet meg, og jeg ignorerte dem eller ga dem en unnskyldning på hvorfor jeg ikke ville være med på grillfest. Det er nesten helt umulig å sette ord på hva som stoppet meg, hva som skjedde, hva som gjorde at jeg ikke lenger hadde lyst til å være med vennene mine.
Jeg så på nedstengningen som en ferie. Jeg deltok ikke på online seminarer, jeg var oppe til sent på natta, og jeg brukte dagene mine på å se på film/serier. Siden jeg ikke lenger trengte å stå opp for noe, så kunne jeg jo like greit bare ligge i senga hele dagen og spise usunn mat, ikke sant? Jeg begynte å legge på meg, og selvbildet mitt ble gradvis verre. Jeg skal ikke lyve her, men selvbildet mitt har aldri vært bra. Min mor hadde ekstremt høye forventninger til meg, både når det kom til mat og trening. Etter en tre ukers sommerferie i Syden i 2019 med mindre trening og usunn mat, la jeg på meg 3 kilo, og jeg fikk aldri høre slutten av det. Hun sammenlignet meg med andre, kalte meg feit, sa at vi blir nødt til å sy ut bunaden din til neste år hvis du fortsetter slik. Vel å merke for leser at jeg var 175 cm høy og veide 58 kilo (61 kilo etter sommerferie) - borderline undervektig.
Tilbake til 2020. Da jeg begynte å legge på meg usunne mengder, og nærmet meg 65 kilo, ble selvbildet mitt drastisk verre. Når jeg tok selfies for å sende til venner på snapchat rettet jeg kamera opp slik at haken- og ned ikke ble med på bildet. Jeg veide meg selv flere ganger til dagen, så på meg selv i speilet med avsky, tok på meg over-sized klær for ikke å vise magen min. Hele sommeren 2020 var jeg innendørs. Jeg var ikke med en eneste venninne, men satt nede i kjelleren, spiste smågodt, chips og drakk brus. Da høsten kom visste jeg at jeg måtte tilbake skolen. Hele august 2020 husker jeg som hjertebank, intens angst, panikkanfall og en begynnelse på selvskading. I mange år hadde jeg tenkt at selvskading var veldig rart og jeg skjønte aldri poenget med å gjøre det. Helt til jeg begynte å gjøre det selv.
Jeg skadet meg selv på et vis som gjorde at jeg kunne skylde på noe annet. For eksempel - jeg hadde tre usymmetriske kutt på låret og jeg sa jeg skar meg på en sten da jeg badet. Jeg slo hånda med en såpedispenser til jeg bristet flere bein og skyldte på at det skjedde da jeg var på en arkade og slo en boksemaskin. Jeg passet alltid på at jeg hadde en unnskyldning i boks før jeg skadet meg selv, jeg ville ikke at noen skulle vite at dette var mine egne “verk”. Det å skade meg selv var ikke en frihetsfølelse i seg selv, fordi det var vondt. Men i etterkant føltes det bra - jeg fikk plaster på sårene, en håndleddsbeskyttelse og oppmerksomhet rundt noe som ikke handlet sannheten. Nettopp fordi jeg ikke klarte å få oppmerksomhet eller empati for sannheten, så jeg måtte finne det på en annen måte.
Da jeg begynte tilbake på skolen begynte også selvmordstankene å komme. Først i smått, og jeg ble livredd. Selv med måten jeg ser på meg selv i speilet, snakker om meg selv, skader meg selv, så ble jeg livredd. Jeg så på vennene mine, foreldrene mine, søsteren min og fikk ekstrem skyldfølelse for å ha tenkt disse tankene. Men - skyldfølelsen ble gradvis vasket bort, og disse tankene ble en del av hverdagen min. Jeg sto opp, pusset tennene, fikk selvmordstanker, spiste frokost, gikk til bussen, fikk selvmordstanker, kom meg til skolen, gikk hjem, fikk selvmordstanker, spiste middag, kveldsmat og la meg til å sove med selvmordstanker i hodet. Tankene ble mer og mer bekjente, til det punktet hvor mørket nå var komfortabelt. Til det punktet hvor jeg ikke lenger visste hva som var på den andre siden. Den andre siden av selvskading, dårlig selvbilde, angst, stress, panikkanfall og selvmordstanker. Slik tenker jeg fortsatt, til den dag i dag. Finnes det en hverdag, et liv uten alt dette?
Jeg føler at jeg må presisere her, jeg har aldri forsøkt å ta mitt eget liv, men jeg har tenkt på alt som må ordnes før jeg eventuelt skulle gjort det. Noen av disse tingene har jeg begynt på, og andre er allerede utført. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller om jeg i det hele tatt kommer til å gjøre det. Jeg har oppsøkt hjelp flere ganger, men legen min vil ikke sette meg på venteliste for en fast psykolog. Fordi jeg er for flink til å skjule følelsene mine. Fordi det tilsynelatende ser ut til at jeg har det kjempebra. Fordi jeg ikke klarer å sette ord på hvordan jeg har det. Fordi det å snakke om følelsene mine med han som har vært fastlegen min så lenge jeg kan huske er umulig. Hver jeg ber om hjelp sender han meg til DPS, og hver gang avlyser jeg. Kanskje på grunn av alle historiene jeg har hørt om hvordan andre har blitt behandlet, eller kanskje noe helt annet som jeg ikke vet eller får vite.
I 2021 møtte jeg den nåværende kjæresten min. Jeg vil nesten gå så langt å si at han reddet livet mitt. Greia med livet er at man aldri får se det andre utfallet. Jeg får ikke se hvordan livet mitt hadde vært om jeg ikke møtte han. Det eneste jeg kan si, eller insinuere om hvordan livet mitt hadde sett ut uten han, er at jeg kanskje hadde vært innlagt, dypere nede i grøfta, på piller eller i verste fall, død. Livet ble bedre, lysere etter at jeg møtte han. Jeg sliter fortsatt med de samme problemene til samme grad, bare med en menneskelig stressball.
Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke liker å snakke om følelsene mine, ei heller at jeg aldri har lært å gjøre det. Han vet litt om dette. Han liker å snakke ut om ting, snakke om følelsene sine og prøver å lære meg hvordan man gjør det og lære meg at det vil føles bedre å ikke bære på alt selv. Dette er vanskelig å forklare, men når folk synes synd på meg over noe som er sant om meg, blir jeg flau, skamfull og jeg får følelsen av ekstrem klaustrofobi over det faktum at vedkommende vet om dette. Så, når jeg fortalte litt om hvordan jeg egentlig har det, bak kulissene, sa jeg at han måtte sitte helt stille, se ned i bordet, ikke ta på meg, ikke si noe som helst, og når jeg var ferdig, måtte han la meg være i fred i ett par timer. Jeg ba han også om å love meg at han ikke fikk bruke dette i mot meg hvis vi noen gang skulle krangle.
Det løftet holdt han i ca 2 måneder. Ordtaket “information is power” som de sier, fikk jeg se hvordan fungerer i praksis. Vi hadde en stor krangel og det endte med at han pekte ut og terget meg på de svake områdene mine. Jeg skal ikke gå i detalj om nøyaktig hva han sa, men jeg kan si så langt at jeg dro til pappa og var der i 2 dager før jeg kom hjem. Kjæresten min sov på sofaen i noen dager og vi gjorde opp. Poenget her er at jeg nå har fått enda en grunn til å aldri fortelle noe som helst om meg selv til noen som helst.
Jeg er takknemlig for alt han har gjort for meg, men akkurat denne biten skulle jeg helst vært foruten. Dette skjedde for omtrent et halvt år siden. Jeg sliter fortsatt. Jeg har det tungt, men jeg tror at fordi jeg er eksepsjonell på å skjule hvordan jeg har det, så er det ingen som tar meg seriøst. De som viser at de sliter, de som forteller at de sliter får hjelp, de får støtte. Men de andre, oss som putter et smil om munnen, sminker seg fint, har på fine, rene klær, blir oversett. Fordi vi menger oss med resten, vi menger oss med dem som faktisk har det bra, vi menger oss med de vi var før.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.