Begynner å bli nokså godt lei selvmordstanker

Selvmordstanker
1

Jeg føler at jeg befinner meg i et sånt grenseland mellom det at jeg er nok ikke deprimert, i det at hvis jeg hadde snakket om det med noen ville det kanskje virket som løgn for oppmerksomhet eller ikke ille nok, det går liksom okei å fungere som normalt, men har heller ikke noe livsglede, retning for livet, tro på meg selv eller følelse av egenverdi på lik linje med andre. Selvmordstanker er jo ikke noe å tulle med, men det har liksom alltid vært “hadde det ikke vært så kjekt om jeg havna i ei bilulykke i morgen”. Alltid “jeg ønsker” og ikke “jeg kommer til å”. Eller, det var en gang jeg faktisk la en plan, for 3-4 år siden vil jeg tro, og da hadde jeg det virkelig ille. Ganske lett å få det til å se ut som en ulykke av medisinske årsaker (har en kronisk sykdom) og ikke et forsøk. Det var et løfte som holdt meg tilbake.

Første selvmordstanken er et tydelig minne, jeg satt på badet på barneskolen i sjuende og tenkte på at det hadde bare vært enklere å gi opp og dø. Ikke bry meg om andre. Fikk fullstendig panikk. Det var jo ikke greit å tenke sånn mente jeg da, fordi det er jo sånn mamma tenker, så hvis jeg tenker sånn vil jeg ta det vekk fra henne og ødelegge den lille funksjonen familien vår har. Hun fikk en diagnose for depresjon, pappa ble utbrent på jobb og til slutt sykemeldt, søskenet for ung og utagerende, så da var det bare meg igjen til å holde oss oppreist som familie. Prøve i hvertfall. Det er jo ikke så mye man kan gjøre som 10/11-åring annet enn å vente på at kranglene og banneordene gir seg før jeg gir omsorg og litt positivitet i hverdagen til den som trenger. I den grad jeg var i stand. Jeg hadde jo egentlig bare lyst til å komme meg langt langt vekk derfra. Det virket som om det var det de ville og noen ganger. Bare det å befinne meg i samme rom som dem gjorde de vondt. Beste jeg fant ut at jeg kunne gjøre var å være blid og glad så de hadde en ting mindre å stresse over. Vil ikke gå for mye i detalj, men jeg ble fortalt for ikke så lenge siden at jeg ble utsatt for mishandling og utnyttelse som barn, og, vel… det var jo ikke så kjekt. Etter det har skole vært så tung å komme meg gjennom, har ikke noe interesse for hobbyene mine, all kreativitet sugd ut av meg, og timinga kunne ikke vært verre (rett før eksamen og standpunkt). Motivasjonen blir gradvis dårligere og dårligere jo hardere jeg prøver å komme meg på beina. Jeg føler at jeg er på vei tilbake til slik jeg var 4 år siden. Likevel har en helt ny dør har åpnet seg for meg, det skal ikke være sånn hjemme, jeg trenger også omsorg, så jeg kan ikke avslutte livet mitt før det engang har begynt. Så jeg begynner å bli ganske så drittlei av å ville dø likevel.

Å snakke med noen om det virker så uoverkommelig. Jeg har ingen anelse om jeg vil bli tatt seriøst, virker jo som om jeg har mesteparten av livet på stell utenfra. Gode karakterer, vennegruppe, godt betalte foreldre. Realfagshjerne og greier. “Du er bare for lat til å bruke potensialet ditt”. Burde jo heller ikke gi opp å snakke før jeg har prøvd ordentlig da.

Jeg skulle så gjerne hatt en barndom på lik linje med andre, men det jeg ikke gjøre noe med nå. Skulle valgt en bedre linje, skulle fått meg jobb tidligere, flere venner og fellesskap, skulle øvelseskjørt mer, skulle brukt tida og energien smartere. Skulle tatt bedre vare på folk. Men jeg kan ikke forandre på det som allerede har skjedd. Så jeg må gjøre bedre nå for å sikre en fremtid… som jeg innerst inne ikke vil ha. Vet ikke hvorfor, føler meg bare uverdig, egoistisk og ødelagt når jeg eksisterer. Det er komfortabelt og isolerende å være et spøkelse.

2

Takk for at du delte her. Jeg antar at det satt litt inne å gjøre det, ut fra det du skriver. Og jeg tror jeg kan kjenne meg igjen i den følelsen av at det vel ikke er så ille, at jeg ikke vil bli tatt seriøst eller noen vil si at jeg ikke har noe problemer, hvis jeg snakket med noen om det. Det var ei venninne av meg som fikk meg til å snakke med en psykolog første gangen, og jeg trodde jeg bare kom til å bli avfeid eller fortalt at jeg jo ikke hadde det noe ille.

Men jeg merker også på det du skriver, at du har begynt å protestere mot dette, mot hvordan du har hatt det, ser at du ikke skulle ha hatt det slik, at du jo skulle fått omsorg, at du hadde trengt det, og det tenker jeg er bra at du ser og kjenner nå, for det kan være en drivkraft til å finne ting som vil gjøre livet ditt bedre.

For selv om du ikke kan gjøre noe med slik det har vært, så vet jeg at det finnes veldig mye man kan gjøre for å få det bedre og bra her og nå. Du har fortsatt en fremtid, og du kan gjøre noe med den fremtiden.

Alt du forteller, gir meg god grunn til å si at du hadde trengt å snakke med noen, men hvis du syns det er vanskelig ennå, så fortsett iallfall å skrive.

Du fortjener også å ha det godt. Du fortjener å få omsorg, hjelp, støtte og forståelse, alt du ikke fikk i barndommen.

Det er egentlig bare bra å ta tak i alt dette når du har gode ting - når du har gode karakterer og vennegrupper osv. Når du har ting i livet ditt som fungerer. Det er faktisk mye bedre å ta tak i ting når man har det bra eller litt bedre, eller når man er helt på bunn, for da er det lettere å ta til seg ny kunnskap og forandre på ting, eller gjøre noe med det, f.eks. Når man er på bunn, så har man nok med å prøve å overleve, men når det er ting som går greit og det er ting som flyter, så kan man bruke det til å kunne ta tak i de vonde tingene også. Jeg vet ikke om det gir mening? Man trenger de gode tingene her og nå for å vise en selv at slik en har hatt det, ikke trenger å ta fra en muligheten til å ha det bra og “lykkes” i livet.

Det høres ut som du har tatt på deg skylden for at foreldrene dine ikke hadde det bra, samtidig som det egentlig var de som skulle hatt omsorg for deg, noe som de tydeligvis ikke maktet. Og det kan gjøre mye med selvfølelsen.

Jeg håper at du vil fortsette å slippe ting ut, og søke den hjelpen, støtte, forståelsen og omsorgen du ikke fikk som barn, og som du fortjener å få nå.

3

Ut fra det du beskriver her har du vært utsatt for omsorgssvikt. Snakk med fastlegen om selvmordstankene, og så tar du et skikkelig oppgjør med foreldrene dine.

4

Det gjorde det ja, har tenkt på å skrive her siden februar tror jeg, men i dag morges la jeg en avtale med meg selv at hva enn det er som havner i tekstboksen skal deles. For å se hva som skjer og fordi jeg tror det kan gjøre godt og være befriende å si det høyt. Kjenner på litt skam og, “skulle skrevet dette bedre” eller “tar ikke nok ansvar”. Jeg var litt bekymret for at det skulle være enda et signal tapt i verdensrommet, så takk for svaret ditt, det er en helt spesiell følelse når et menneske bruker av tiden sin til å skrive ting som er ment for mitt velvære. Det betyr masse og jeg skal ta hjelpen med meg videre <3

5

Takk for svaret ditt! Jeg vet ikke om jeg vil ha et oppgjør med foreldrene mine, mest fordi jeg ikke vil skape mer konflikt enn nødvendig, ihvertfall ikke før jeg blir selvstendig nok, men også fordi jeg ikke er interessert i å skylde på folk, men å gjøre livet bedre. Det finnes nok bedre måter å gjøre forholdet vårt rettferdig selv om det hadde vært deilig å gjøre det klart og tydelig for dem hvordan jeg har hatt det. Jeg har tenkt til å flytte hjemmefra i sommer, er det dårlig timing i forhold til å snakke med fastlege? Jeg vet ikke så mye om hvordan noe sånt vil foregå

6

Hvilke måter da? Og hvor gammel er du?

7

Sette grenser for det jeg er villig til å gi og kommunisere mine behov for eksempel. Hvis de ikke har tenkt til å respektere det eller gi gjensidig omsorg selv om jeg etterspør det og står stødig i valgene jeg tar, vil jeg ta avstand. Jeg har blitt fortalt at det er fornuftig av meg å ikke la de være en stor del av livet mitt fordi det jeg ble utsatt for er uakseptabelt, men at det også ikke er nødvendig å legge skyld på de. Hvis jeg gjør det, kan det ødelegge forholdet vårt fullstendig og for progresjonen til mamma. Hun legger allerede altfor mye skyld på seg selv (noe som faktisk er en av hovedårsakene til at vi ikke kommer noen vei). Jeg er 19

9

Jeg er enig i at du ikke bør la dem være en for stor del av livet ditt.

Hva du ellers velger å gjøre handler om dine verdivalg. Du er ikke ansvarlig for dine foreldres dårlige livsvalg, og har heller ingen plikt til å hjelpe dem å rydde opp i sitt eget kaos, tvert imot. Du skal ta ansvar for deg selv og ditt liv.

10

Kan jeg bare få skyte inn her @verus_sum at det vil på ingen måte være dårlig timing i forhold til å snakke med fastlege etter min mening.
Spesielt om du føler deg alene og mangler et støtteapparat hjemme.

Selv om samtalen med legen i seg selv nok går fort, så vil en eventuell henvisning fra fastlegen og videre hjelp og/eller behandling typisk nok ta litt tid å få komme skikkelig i gang. Det er ingen garanti for at en får hjelp med en gang eller ved første forsøk, men jeg vil råde deg til å være så åpen og ærlig som du kan om vanskelighetene dine, og hvordan du opplever manglende støtte på hjemmefronten hos fastlegen.

Og om du søker hjelp for å kunne bedre hjelpe deg selv, så trenger du ikke si noe til foreldrene dine før du eventuelt vil, eller føler deg klar for det. Du må prioritere deg selv og din helse først.