Det hadde vært fint og kunne ta selvmord og slippe alt som er vondt besymringer føleser tanker hva jeg vil og hvilken retting vil jeg ta. Jeg prøver og snakke med pappa om hvordan jeg har det og føler det sykdomen i familen er lett for han og skjønne men hvordan jeg har det ellers og at jeg vil og føler at nå er det på tide og kanskje finne noe annet og gjøre og finne ny retting det er ikke lett. Jeg ser fra alle vinkler og ser at jeg har mange som bryr seg og er glade i meg og støtter meg men i vanskelige avgjørelser føler det ikke sånn. Hvorfor i alle dager kan jeg ikke finne den perfekte måten og slippe alt på og bare dø?
Kjenner meg veldig igjen fra tidligere i livet. Men jeg fant ut at det var ikke så viktig for meg om de fortstod, så jeg gjorde det jeg måtte for å komme meg videre. Det går bra å rive seg løs fra familiens forventninger.