Pågående inntrengende selvmordstanker. Utløseren til den heftige situasjonen jeg står i nå er naturlig nok traumerelatert med økende forverring av forvirring, isolasjon, depresjon og lite lyst å leve når jeg stadig blir motarbeidet av systemet og de ikke hører på meg! Har sagt ifra at det snart ikke går lenger her, siden jeg føler meg ikke stabil eller bra iform hverken fysisk eller psykisk. Jeg mister snart noen i alvorlig sykdom, og jeg har hatt tøffe perioder imellomtiden, likeså som gode dager. Mest vonde fæle dager der jeg kryper godt inni skallet mitt og fengsler meg selv her hjemme,siden jeg er redd for meg selv og livet mitt…“hva skjer der ute i verden om jeg reiser ut?, kan det klikke for meg, eller hva finner jeg på om det tørner såpass for meg..?” Slike tanker dukker opp, og for å beskytte meg fra å handle på impulser, fengsler jeg meg likså godt her hjemme, så jeg ikke blir til fare for hverken meg eller noen. Kan likså så godt stryke med her hjemme, det er greit det. Har gjort alt i min makt for å forsøke å få hjelp nå, det nytter ikke mer. Aldri har jeg vært så redd før, og aldri har jeg følt meg så forferdelig engstelig for livet mitt. Enda alt er bare en illusjon,prøvelse,test jeg må bestå - tolk det som du vil, forstå det de som kan.
Jeg tvi holder på alt det jeg vet er bra for meg, og det er å sperre meg selv her hjemme innelåst, siden da vet jeg at jeg er trygg. Ingen andre steder jeg kan føle meg trygg nå, foruten rundt noen profesjonelle som kan håndtere meg og situasjon jeg står i. Jeg pines i stillhet, og lider i stillhet. Jeg er ikke meg selv. Trodde ikke jeg skulle få det så ille som jeg har det nå:'(
Skal jeg overleve kommende vinter, så må det et mirakel til (Praying)