Hei.
Jeg ser at du har fått mange fine innspill her, og jeg håper det har hjulpet. Jeg leste et utdrag fra ei bok av Magnus Nordmo, om depresjon og aksept, så det på psykologisk.no, og det fikk meg til å tenke mer på dette du skrev om og sånn.
Han brukte ordet aksept, men prinsippene han skriver om, kjenner jeg igjen fra traumebehandling, og bruker de ordene mindfulness eller bevisst tilstedeværelse. Jeg kan ikke se annet at det er det samme. Når man har opplevd vonde ting, traumer, så kan man ikke få dem ugjort. Og at man må finne en måte å leve med at det har skjedd på. Magnus Nordmo sitt prinsipp i forhold til depresjon, og angst (jeg har fulgt selvhjelpsprogrammet hans for det tidligere), er å ikke kjempe imot følelsen. Og nå i forhold til depresjon, bruker han, aksept. Det betyr ikke at man ikke skal gjøre noe med hvordan man har det, men at hvis man godtar, eller aksepterer, at man føler det slik akkurat der og da, så blir det enklere, enn hvis man prøver å kjempe i mot følelsen eller hele tida bruker tid på å prøve å tenke seg ut av problemet. Poenget hans er at om man holder på slik, så bruker man all tid og krefter på det, og at man da f.eks. ikke får gjort ting man ønsker å gjøre eller ting som er gode for en, og at man da heller ikke greier å finne løsninger på det man trenger å få gjort noe med.
Jeg vet ikke om det gir mening for deg/dere, men jeg har selv hatt så veldig stor nytte av dette, å greie å snu dette. Før trodde jeg at jeg nettopp måtte bruke all tid og krefter på å fikse det som er vondt eller vanskelig. For meg handler det også om traumer, og som jeg har etter å ha lært om traumer og traumebehandling, forstått at jeg ikke kunne gjøre noe med det, at jeg ikke kunne fikse det som har vært, og på en måte er det en lettelse å slippe å bruke energi på det. Jeg kastet jo bare bort energien min på det, og det gjorde også at jeg ikke greide å være tilstede her og nå og nyte de tinga som faktisk var fine eller kunne vært fine her. Og det er også både Magnus Nordmo og traumebehandlingens prinsipp, både det å kjenne etter hvordan man føler det og stå i den følelsen (traumebehandlingen sier også noe om hvordan man skal lære å stå i gradvis vanskeligere følelser for ikke å bli overveldet - kan være nyttig å lære om), og det å greie å være tilstede her og nå. At det er de småe tinga, nyte en kopp te f.eks. som kan hjelpe en videre.
De sier jo vel at tanker og følelser i seg selv ikke er farlige, selv om det er vondt å føle seg vondt, men at det blir farlig hvis man vil ødelegge seg selv for å bli kvitt de tankene eller følelsene. For det er vel egentlig det man ønsker med å ta livet av seg selv? Jeg har gjort mye som har gjort meg selv bare mer vondt, fordi jeg hadde det så vondt og jeg ville ødelegge meg selv for å ha det så vondt. Hvis man greier å ha medfølelse med seg selv for å ha det vondt, og heller spørre seg selv - hva kan jeg gjøre for at jeg får det om bare bitte litt bedre? Hva kan være godt for meg akkurat nå? Og kanskje hvis man greier det, at man også da greier å spørre f.eks. mannen sin om de små tinga som han vil greie å gi deg og som kan gjøre ting litt bedre for deg akkurat der og da? Eller at man da greier å søke etter noen profesjonelle som kan hjelpe en eller gi en råd i forhold til noe annet man sliter med? Det har iallfall hjulpet meg mye å begynne å gjøre gode ting for meg selv, istedenfor å skulle ødelegge meg selv.
Noe jeg da har kjent på med andre, er at de gjerne vil at jeg skal fikse alt på én gang, at hvis jeg forteller til dem hvordan jeg føler meg eller har det, så er det gjerne det de ønsker. Det er jo bare fordi de ikke tåler at jeg har det slik, men det har bare stresset meg og følt at jeg var feil eller gjorde ting feil fordi jeg følte meg slik. Jeg skulle ønske at vi ble flinkere til å stå både i våre egne, men også andres, følelser. Og mindfulness og medfølelse skal være gode hjelpemidler for å lære seg å greie det.
Magnus Nordmo skriver om at med depresjon er det et problem at man går inn i den grublingen som ikke tar en noen vei. Blant annet Dag Nordanger mener at depresjon er når har havnet i en deaktivert tilstand, som når man er så redd at man blir lammet av det. Og man ikke vet hva man skal gjøre med det. Psykologen min sier følelser som har gått feil, og det hjelper meg når han spør meg hva det er som gjør vondt, når jeg sier at det gjør vondt. Hvis man får delt det opp, og tatt tak i hver del, eller bare se om det er noe man kan gjøre med det eller ikke.
Jeg vet ikke om dette er til nytte for noen andre, eller bare at det var fint for meg selv å få sortert det inni hodet mitt med å skrive om dette.
Hvis man føler at de som er rundt en ikke forstår, så finnes det andre som kan forstå. Og at de kanskje igjen kan hjelpe en så en greier å forklare til dem rundt en hvordan man har det og hva en trenger. For det er jo ikke lett for dem heller å vite det.
Lykke til alle sammen!