Det er vondt

Når folk dør pga. selvmord, sier folk: Hadde jeg bare visst… så ville jeg ha hjulpet eller strukket ut en hånd. Det har jeg faktisk tenkt selv også. #spør. Men gjør man det?

Nå er jeg der selv. Livet er bare en balast. Jeg lever ikke, bare eksisterer.

Mamma til 3. gift, fast jobb som jeg er dyktig i… Ingen som spør meg. Mørket blir bare større. Ingen å prate med. Vil ikke balaste folk med tankene. Heller ikke mannen min. Venneløs, har aldri passet inn. Har alltid følt meg som en balast. Store økonomiske utfordringer der ingen ende vil ta. Ulykkelig ekteskap.

Hjelp fra det offentlige. Har prøvd. Går på stolthet også. Jobber selv innenfor hjelpeapparatet. Hun har vel alle forutsetninger og verktøy for å klare dette, tenker de kanskje.

Nei, ikke nå. Vil bort. Vil ikke balaste folk lengre. Samtidig er jeg redd for å dø.

Hei.

Du skriver selv at folk sier at de skulle ønske de hadde visst hvordan noen hadde det, hvis noen tar selvmord. Kan du ikke høre på det? De rundt deg ville tenkt det samme hvis du ikke sier noe og du tar selvmord. Det er ikke noe annerledes enn for andre.

For min del har det som har hjulpet meg, rett og slett vært det å tørre å fortelle noen rundt meg hvordan jeg har det. Og at det ga en god følelse, fordi med en gang noen visste, så føltes det mindre sannsynlig at jeg faktisk ville gjennomføre det.

Man trenger å vise noen hvordan man har det, og få omsorg og støtte. Og hvis du syns det er vanskelig eller er redd for å være for belastende, så kanskje begynn med en liten ting for å vise at det ikke er så bra med deg som de kanskje tror? Vise mannen din at du er lei deg eller har det vondt, og trenger trøst?

Det blir aldri mindre vondt av å gå med det alene. Og jeg er helt sikker på at de rundt deg ville ønsket at du skulle ha åpnet deg og vist det til dem. Ellers så er de ikke gode folk å ha rundt seg.

Kanskje hjelper det deg å tenke hva du hadde ønsket at ei god venninne eller mannen din hadde gjort hvis det var de som hadde det slik?

Jeg håper du tørr å ta steget med å fortelle eller vise noe til noen av dem rundt deg. Du fortjener støtte og omsorg <3

Jeg forstår hva du mener. For min del handler det om stolthet også. Har åpnet meg for mannen tidligere. Føler ikke det hjelper meg med tankene…

Kanskje du trenger noen andre å snakke med enn mannen din. Jeg er her hvis du trenger å prate med noen <3 Klem

Tusen takk for omtanken. Det vil jeg gjerne…

Først og fremst, sterkt av deg å sette ord på hva du føler. ❤️

Jeg har lest flere steder at mange av de som tar livet sitt eller forsøker å ta livet sitt, ikke nødvendigvis ønsker å dø, men at de føler seg fastlåst i en vanskelig livssituasjon eller tilstand som de ikke ser noen utvei på.

Utifra det du skriver, virker det som om du bærer på mye som kan kjennes vanskelig og uhåndterbart ut:

-ensomhet (lite kontakt med venner).

-bærer mørket alene (vil ikke være en byrde).

-prøver å være sterk for andre (for barna/mannen/jobb osv, mens du visner mer og mer på innsiden).

-økonomiske utfordringer («evig» bekymring og stress).

-utmattelse (ting tar «aldri» slutt, blir som et hamsterhjul).

-mye vonde tanker og følelser (en vond spiral der alt blir mørkere).

Skulle ønske en bare kunne skrive noen magiske ord og så ble alt bedre på innsiden din. Men de ordene kjenner jeg dessverre ikke, så jeg vil heller dele en ting som flere ganger har hjulpet meg:

Hvis du prøver å se deg selv utenfra, for eksempel ser for deg at du har ei god venninne som har det slik som du har det. Hva ville du ha ønsket for henne? Hva ville du ha rådet henne til? Og så gir du deg selv de ønskene, de rådene. Det du tenker er best for din gode venninne er sannsynligvis også best for deg. ❤️

Mitt råd til deg er å snakke med noen du har tillit til om hvordan du har det. Og om du ikke har nok tillit til noen rundt deg, søk hjelp hos fastlegen eller rask psykisk hjelp hos kommunen om dere har det. Du verken bør eller skal bære dette alene og det finnes mange som gjerne vil være der for deg, stå med deg mens du går gjennom dette. Du er ikke alene. Du må bare ta det første skrittet, våge å fortelle noen hvordan du egentlig har det. ❤️

Jeg har følt på samme greiene før.
Det er faktisk like vondt å være ensom sammen med andre vs ensom og alene.

Man føler seg som en imposter.
Smiler og later som for å holde familien AS sammen. ( btw en mann som ikke forstår deg er ikke å samle på - det blir som et ekstra barn i heimen

Jeg har av egen erfaring ikke lagt min lit til psykisk helsevern. Fikk selv avslag av psykolog etter 5 timer " du er for frisk og oppegående til å komme hit".

Hos meg plukket jeg opp et par Aha opplevelsen . Hos bekjente og livsstilcoach.

LET grundig og nøye etter hva som gjør DEG glad . Noe du såg for deg for 10- 15 år siden kanskje.

Hva skal til for å nå den drømmen.
?

Kun DU kan fikse deg selv. Du er den viktigste i livet ditt . ( og etter det = barna!) Resten får faktisk bare nøye seg med restene.

Takk for omtanken. Enda en økonomisk balast kom rekende på en fjøl i dag, Nesten som om det er skjebnen, eller et tegn. Dette går virkelig ikke… Nå vet mannen hvordan jeg føler og har det. Men usikker på om det hjelper stort… “du må komme deg mer ut…” Ikke det jeg trenger nå

Bra du har vært åpen med mannen din. Når han foreslår at du bør komme deg mer ut, tror jeg han forsøker å vise omsorg. Han vet ikke hva du trenger, vet du det? Kan du kjenne etter, og fortelle han hva du trenger?

Angående det økonomiske. Kanskje dere kan sette dere ned sammen og se på det? Lage et regneark med inntekt og utgift de siste 3 månedene, sette opp et budsjett og lage en plan? Ved å få oversikt over forbruk, kan en ofte justere og få en bedre balanse. Kanskje går det an å be om avdragsfri betaling på lån et lar måneder, så dere kommer mer ajour?

Hei.

Jeg ser at du har fått mange fine innspill her, og jeg håper det har hjulpet. Jeg leste et utdrag fra ei bok av Magnus Nordmo, om depresjon og aksept, så det på psykologisk.no, og det fikk meg til å tenke mer på dette du skrev om og sånn.

Han brukte ordet aksept, men prinsippene han skriver om, kjenner jeg igjen fra traumebehandling, og bruker de ordene mindfulness eller bevisst tilstedeværelse. Jeg kan ikke se annet at det er det samme. Når man har opplevd vonde ting, traumer, så kan man ikke få dem ugjort. Og at man må finne en måte å leve med at det har skjedd på. Magnus Nordmo sitt prinsipp i forhold til depresjon, og angst (jeg har fulgt selvhjelpsprogrammet hans for det tidligere), er å ikke kjempe imot følelsen. Og nå i forhold til depresjon, bruker han, aksept. Det betyr ikke at man ikke skal gjøre noe med hvordan man har det, men at hvis man godtar, eller aksepterer, at man føler det slik akkurat der og da, så blir det enklere, enn hvis man prøver å kjempe i mot følelsen eller hele tida bruker tid på å prøve å tenke seg ut av problemet. Poenget hans er at om man holder på slik, så bruker man all tid og krefter på det, og at man da f.eks. ikke får gjort ting man ønsker å gjøre eller ting som er gode for en, og at man da heller ikke greier å finne løsninger på det man trenger å få gjort noe med.

Jeg vet ikke om det gir mening for deg/dere, men jeg har selv hatt så veldig stor nytte av dette, å greie å snu dette. Før trodde jeg at jeg nettopp måtte bruke all tid og krefter på å fikse det som er vondt eller vanskelig. For meg handler det også om traumer, og som jeg har etter å ha lært om traumer og traumebehandling, forstått at jeg ikke kunne gjøre noe med det, at jeg ikke kunne fikse det som har vært, og på en måte er det en lettelse å slippe å bruke energi på det. Jeg kastet jo bare bort energien min på det, og det gjorde også at jeg ikke greide å være tilstede her og nå og nyte de tinga som faktisk var fine eller kunne vært fine her. Og det er også både Magnus Nordmo og traumebehandlingens prinsipp, både det å kjenne etter hvordan man føler det og stå i den følelsen (traumebehandlingen sier også noe om hvordan man skal lære å stå i gradvis vanskeligere følelser for ikke å bli overveldet - kan være nyttig å lære om), og det å greie å være tilstede her og nå. At det er de småe tinga, nyte en kopp te f.eks. som kan hjelpe en videre.

De sier jo vel at tanker og følelser i seg selv ikke er farlige, selv om det er vondt å føle seg vondt, men at det blir farlig hvis man vil ødelegge seg selv for å bli kvitt de tankene eller følelsene. For det er vel egentlig det man ønsker med å ta livet av seg selv? Jeg har gjort mye som har gjort meg selv bare mer vondt, fordi jeg hadde det så vondt og jeg ville ødelegge meg selv for å ha det så vondt. Hvis man greier å ha medfølelse med seg selv for å ha det vondt, og heller spørre seg selv - hva kan jeg gjøre for at jeg får det om bare bitte litt bedre? Hva kan være godt for meg akkurat nå? Og kanskje hvis man greier det, at man også da greier å spørre f.eks. mannen sin om de små tinga som han vil greie å gi deg og som kan gjøre ting litt bedre for deg akkurat der og da? Eller at man da greier å søke etter noen profesjonelle som kan hjelpe en eller gi en råd i forhold til noe annet man sliter med? Det har iallfall hjulpet meg mye å begynne å gjøre gode ting for meg selv, istedenfor å skulle ødelegge meg selv.

Noe jeg da har kjent på med andre, er at de gjerne vil at jeg skal fikse alt på én gang, at hvis jeg forteller til dem hvordan jeg føler meg eller har det, så er det gjerne det de ønsker. Det er jo bare fordi de ikke tåler at jeg har det slik, men det har bare stresset meg og følt at jeg var feil eller gjorde ting feil fordi jeg følte meg slik. Jeg skulle ønske at vi ble flinkere til å stå både i våre egne, men også andres, følelser. Og mindfulness og medfølelse skal være gode hjelpemidler for å lære seg å greie det.

Magnus Nordmo skriver om at med depresjon er det et problem at man går inn i den grublingen som ikke tar en noen vei. Blant annet Dag Nordanger mener at depresjon er når har havnet i en deaktivert tilstand, som når man er så redd at man blir lammet av det. Og man ikke vet hva man skal gjøre med det. Psykologen min sier følelser som har gått feil, og det hjelper meg når han spør meg hva det er som gjør vondt, når jeg sier at det gjør vondt. Hvis man får delt det opp, og tatt tak i hver del, eller bare se om det er noe man kan gjøre med det eller ikke.

Jeg vet ikke om dette er til nytte for noen andre, eller bare at det var fint for meg selv å få sortert det inni hodet mitt med å skrive om dette.

Hvis man føler at de som er rundt en ikke forstår, så finnes det andre som kan forstå. Og at de kanskje igjen kan hjelpe en så en greier å forklare til dem rundt en hvordan man har det og hva en trenger. For det er jo ikke lett for dem heller å vite det.

Lykke til alle sammen!

Hei.

Jeg ville svare til deg i forhold til det at du ble sendt fra psykologen med at du var for frisk og oppegående til å være der. Jeg har selv blitt sendt fra psykologen med det at jeg måtte bare stole på meg selv, men det hadde også med at jeg ikke viste hvor vondt jeg egentlig hadde det, mens andre rundt meg fikk se det og merke det. Nå har jeg da vært hos en ny psykolog, som jeg har greid å vise at det gjør vondt til, og hvor vondt det gjør. Så han forstår det.

Selv har jeg også hatt veldig nytte av bøker. Og kanskje kan de hjelpe mer enn psykologer på mange måter, fordi man da selv kan finne dem som sier de tingene man trenger å høre, og ikke er avhengig av at den ene personen man går til, som psykologen tross alt er, vet og sier det du trenger.

Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men hvis man som meg har opplevd traumer i barndommen, så utvikler man en måte å skjule hvordan man har det på og til å overleve på, slik at det kan virke som om man er helt normal og har det helt fint på utsida, men at man samtidig har det så vondt på innsiden. Og hvis man ikke er vant til å vise eller fortelle om det til noen, så er det veldig vanskelig å gjøre det, og at det er en hel prosess å starte med det. Man er også fryktelig sårbar når man begynner med det.

Det er fint at du har funnet ting som hjelper deg :)

Dette var psykolog for for 3 år siden.

Jeg har definitivt opplevd min del av traumer.i barn/ ungdomstid. ( dysfunksjonelle familie/ forelder m selvmordsforsøk osv)

Har i tilegg en alvorlig nevrologisk sykdom.

Det er ikke " bare å bytte" psykolog- ikke i denne kommunen iallefall. 1 års ventetid.

Selvhjelpsbøker har jeg lest flere.av.

Hei.

Jeg skjønner at det ikke er lett å bytte psykolog, men det var vel heller ikke sånn at du går til en psykolog nå, eller? Det jeg ville få frem til deg, var egentlig det at selv om psykologen sier at det går for bra med deg til at du får gå til en psykolog, så trenger det ikke være slik at den har rett. Og det høres ikke slik ut i ditt tilfelle. For meg har det vært vanskelig å tro på at det ville kunne hjelpe å gå til en psykolog, ettersom jeg ble møtt slik og på en måte ikke trodd på hvordan jeg hadde det.

De er gjerne ikke så gode på hvordan de skal møte barndomstraumer. Jeg tror også at det har med å gjøre at det ikke er lett for oss å si ifra og kjempe for oss selv, da vi har overlevd med å ta liten plass eller ikke be om ting.

Utrolig fint skrevet, takk for at du delte dette. ☺️

Takk for det, og bare hyggelig :)

Utrolig fint skrevet. Jeg er her for deg hvis du vil snakke. Bare å sende en melding. Du er ikke alene.