Jeg har hatt selvmordstanker siden jeg var 8år… alle har heletiden sakt «det blir bedre tilslutt» men når skjer det?! Jeg er nå 14 og har 0 venner, ALT for mye fritid og blokkerte halve familien i februar… jeg har hatt et par forsøk om å avslutte livet, noe som vi ikke trenger å gå i detaljer om men jeg hadde mitt første forsøk som 8. ingen trodde på meg. Jeg hadde finger blåmerker over hele armen min og barneværnet dreit i det jeg ga dem så mange sjangser! Å valgte å prøve å holde meg i livet mens jeg fikk hjelp. Hjelpen jeg trengte fikk jeg ikke før 6 år senere, 6ÅR fordi jeg var liten og «overdrev» mitt første selvm forsøk etter 6 år var i februar. Jeg skrek etter hjelp men INGEN trodde på meg, jeg sa at jeg ble mobbet, jeg sa at jeg ble låst inne, jeg sa at jeg opplevde vold hjemme å alle dreit i det fordi jeg var ikkr farlig mot meg selv (jeg startet med selvskading som 10 åring, jeg var livredd for å bli tatt så jeg gjorde det på magen… så om jeg snakket med miljøtearapauten ellrns så spurte de «selvskader du» så sier jeg nei for at dem ikke skal si noe til foreldrene mine også sier dem «da har du ikke nokk problemer» når jeg først tokk en od og ambulansen ble kontaktet var første gangen jeg følte meg hørt på så lang tid! Hvorfor skal det være sånn?!
Noen mangler empati. I nåtiden er skammelig å vise empati. Hvis du treffer folk med empati, da du får hjelp. Du er fullverdige. Det er ikke din feil, det er feil av syk samfunn.
Ja, det er vi. Vi er syk samfunnet, traumatisk og manipulert av TV, sosiale medier, regjeringen, skolen, venner, foreldre og av andre folk. Å være meg selv og ikke miste meg selv, er kunst.
Det finnes statistikker. Uansett det er viktig å sette grenser til andre folk og til informasjon. Vi er konsumenter også.
du det er utenfor temaet, denne jenta beskriver noe som hun plages av. så skal du skrive på en kommentar som egentlig var ment for å vise empati og vise at man kan skjønne hvordan det er å sitte i denne jentas perspektiv
Tror ikke du vet hva empati er engang jeg
Haha takk!
Følte veldig egt…
Jeg beklager! Du kan alltid snakke med meg om du trenger det!
Hjelper ikke å snakke med noen egt. Har prøvd det flere ganger men går alltid til helvete. Takk som tilbyr da :)
Jeg vet hvordan det er! Har prøvd å få hjelp i SÅ MANGE ÅR du aner ikke hvor lenge! Assa jeg prøvde alarmtelefonen, legevakta (han ene er faktisk en grunn for at jeg sluttet med forsøk), miljøtearapauter, sosiallærere, helsesykepleiere, barneværnet, familieværnskontoret, psykisk helse og familiestøtte. Ingenting hjalp, jeg prøvde å gi dem flere sjangser men ingen klarte/gadd å hjelpe, jeg mistet motivasjonen og bestemte meg å holde kjeft når jeg beggynte på skolen, ingen visste noe om hvordan jeg hadde det, ingen visste om såra mine, ingen visste om mobbingen og ingen visste at jeg ble voldtatt hjemme, en dag skulle jeg hjelpe en barndomsveninne om å komme inn på bup da spurte miljøtearapauten hvordan jeg hadde det å jeg knakk sammen, jeg hadde prøvd å få hjelp i nærmere 7 år men en 5 minutters prat med denne jenta endret HELE LIVET MITT!, hun ringte far og fortalte at hun ikke lot meg dra dit, hun sa at hvis han så mye som tokk kontakt så skulle hun komme på døra. Jeg ble sendt til bup som jeg ikke syntes hjalp så mye, i februar døde en av barnehage veninnene mine i en brann, da kom det mange psykologer osv. til skolen… jeg skjønnte at jeg ikke trengte å skule tårene lenger fordi det var så mange som gråt pga. denne jenta. Plutselig kommer en fyr fra et ungdomsteam bort til meg og spør om å snakke om hun jenta osv. han har hjulpet meg så mye fram til i dag! Han gir tips og råd over hvordan jeg skal takle ting osv. det gikk fra at jeg selvskadet 5 ganger om dagen til max. 3 ganger i uken! Det har veldig mye å si hvem du snakker med osv. du må finne den rette! Det tar desverre bare litt tid… Fortsett å stå på! Jeg har trua på deg! (Og kreds hvis du leste hele 😭😭)
Ahah leste hele! Det er en spennende historie å regner med mange vonde traumer også. Jeg skjønner hva du mener med at det må være den rette personen å snakke med. Det må det absolutt. Jeg snakket med abup før, å de hørte ikke på en dritt e sa når e til og med sa at e skulle d ø når e kom hjem. Fikk null hjelp. Men hadde en kjæreste på den tiden å vi snakket om alt sammen. Begge sleit så vi var ikke redd for å si noe til hverandre, å det tror jeg hjalp meg veldig. Vi var sammen i 7 måneder men desverre for henne selvfølgelig, så slo jeg opp fordi hun egt var en drittsekk. Jeg kjenner på det hver dag at jeg savner det jeg hadde med henne. Måten vi var så trygge på hverandre. Nå er det lksm ikke noen e kan snakke med på den måten. Har prøvd å snakke litt med henne, å vi hører/støtter fortsatt hverandre, men jeg får litt dårlig samvittighet for at hun skal høre på mine problemer når hun har sine egene. Ja hun var drittsekk, men betyr ikke at hun ikke også trenger hjelp. Sånn der fikk du hele kjærlighetshistorien min :)
Åå så gøy at du syntes det var spennende! Ja fikk en del traumer… skårte VELDIG høyt på PTSD… jeg har selv en venn dom har opplevd mye likt å det er så digg å snakke med han fordi han forstår! Og vi pleier å snakke dritt om den gamle miljøtearapauten fordi han var veldig lett å snakke med men han lovte ting som at vi ikke skulle oppleve vold igjen også dagen etterpå så kommer vi til skolen fult av blåbærker også gjør han ikke en dritt. ja bup er litt fæle på sånnt desverre!, jeg fortalte at jeg hadde planer om å ta jwl mye piller 4 dager etterpå (jeg sa det til han torsdag 16. mai og hadde planer tirsdag 22.) han spurte hvorfor ikke med en gang så fortalte jeg om at jeg ikke skulle være alene før da pga. 17 mai. Jeg sa pgså at jeg skulle bruke den dagen for å ta farvell med de aller næreste i familien. Jeg sa at jeg hadde skrevet brev ig at pillene lå klart osv. det eneste han svarte var «håper jeg ser deg til neste time på fredag nesteuke da 😊» jeg ble dritrar og var sånn hvaf, jeg klarte ikke å styre meg selv det var som om jeg var drita. Jeg var helt borte å holdte på å løpe forran bilveien, heg skjønnte at jeg ikke burde være alene fordi jeg var såppas borte. Jeg gikk bort til kontoret til ungdomsteamet og kadde selvskadet, mens jeg snakket med dem så renset dem såra. Dagen før forsøket skulle jeg trene med han fra ungdomsteamet, han visste at jeg hadde planer dagen etterpå å begynnte å gi meg råd for å bli osv. han sa at han psykologen virket fakka og ville ta kontakt med han for å si ifra at drt ikke var den beste måten å få meg ut av kontoret på. Dagen var kommet å jeg valgtr å gi livet en siste sjangse!, jeg møtte min kusine fra pappa sin side noe som var veldig hardt fordi jeg hadde ikke sett hun på flere måneder, etter det bestemte jeg meg for å prøve å være sosial så jeg tokk kontakt med en venn via veninna mi det var jwl ubehagelig og jeg bestemte meg for å ta pillene alikevell, jeg ble sendt til legevakta der jeg fikk snakket med en så hyggelig fyr! Jeg savner han litt egnt 😅 han fortalte om ting om fremtiden min som hvor hærlig mor jeg hadde blitt og at han gledet seg for å se meg på nyhetene om at jeg hadde kommet på landslaget osv 🥹, det hørtes ut som et bra forhold men som sikkert hadde vært best som vennskap? Nå ble det en lang tekst igjen 😭😭
(Blir ikke like mye tekst nå) jeg skjønner ikke hvorfor abup er der for å være ærlig. Det er så mange tullinger som jobber der, å man blir ikke hørt på. Det er akk derfor jeg ikke sier til noen åssen jeg føler meg nå. Folk regner jo med at det er over å at angsten og sm-tankene å alt er borte, men de skulle bare ha visst. E tenker på det til den dag i dag å jeg ser ikke noe som kan hjelpe meg. Jeg har prøvd (du vet hva) flere ganger, men det har ikke funket. Eller så har jeg ikke turt. Isteden for å gjøre selvskading, så drikker jeg å sånnt. Det hjelper meg mer en å kũttê.
Ja jeg husker uken etter at jeg tokk ja… så hadde jeg ikgen tanker om å «måtte ss» men etter en uke så var jeg sånn «jeg må gjøre et eller annet, jeg klarer ikke ss men jeg må gjøre noe annet» jeg snakket med en kompis og spurte om vi skulle drikke oss drita, han sa ja fordi han er en alkoholiker. Jeg hadde ikke smakt på noe sånnt før en gang så å bli drita var noe mamma ble sjokka over, jeg var så drita at jeg måtte nesten på legevakta, men vet hvordan det er for å si det sånn! Hvor holder du til om jeg kan spørre?
Det å være drita er så deilig. Lksm det er som å gå rundt i en drøm å når man våkner dagen etterpå så husker man det like dårlig som en drøm. Man spyr kanskje litt, men jaja sånn får det gå. Er fra Sørlandet nærme Kristiansand. Duda?
Ja ahahah jeg liker måten jeg var drita i 4 timer (assa midt på natta) også dro jeg for å trene dagen etter at jeg drakk 😭😭 hadde så vidt balanse men trengte virkelig å komme meg vekk fra hjemme for å ikke bli gal 😂 jeg bor i lillestrøm 🥲 litt ghetto jahaha, noe jeg hater er folk som misbruker skolen osv. som er sånn «jeg hater skolen det er så jwla kjedelig» assa jeg er ikke en nerd tro meg rett men jeg klarer ikke være hjemme! Selv da jeg tokk od og var på legevakta til 2 på natta så måtte jeg tvinge mamma om å la meg være på skolen for å ikke bli gal (det var jwl digg da fordi mamma sa ifra til kontaktlæreren min så keg hang med en sosiallærer hele uken, dro å trente på treningsrommet, dro på meny og kjøpte oss lunsj, gikk en tur å snakket og spillte kort 😅
Da hater du nok meg😂 jeg liker ikke skole. Er ikke skole som er problemet da, men folka på skolen lksm. I tillegg droppet jeg hele 8. klasse pga mental helse så e kan INGENTING på skolen annet en K&H og musikk. Er ikke så gøy når man får dritt karakter i nesten alle fag😬
Neida men jeg mener folk som legger ut på storry å bare «får lyst til å drepe meg selv vi har gym etterpå» eller «vurderer å prøve ss fordi jeg har tysk etterpå» jeg har perioder der jeg ikke klarer å dra på skolen og jeg har bare 2er og 3ere fordi jeg klarer ikke være i klasserommet etter at den ene beste veninna mi ditchet meg for å bli en av de populere så hun begynnte å mobbe meg for å vile hvor kul hun var, hun andre som jeg opnet meg for var sånn «dont cvt ys your skin is not a paper» og en månede etterpå så annbefalte hun meg om å ta pillene med en gang og beggynte å planlegge begravelsen min så jeg klarte ikke å takkle å være i samme klasserom som dem, men samtidig så klarte jeg ikke å være hjemme fordi da får jeg sm tanker å begynner å planlegge forsøk fordi jeg ikke har noe å gjøre og jeg blir HELT gal av å være hjemme! Jeg vurderer nesten å prøve stine sofie senteret i en uke bare for å komme meg bort!
Sant, jeg får igså dritt karakterer som sakt men jeg hadde faktisk dritbra snitt i «jule» karakteren da hadde jeg 4,09