Si meg hva som er vitsen

Jeg har lyst til å drepe meg selv. Jeg nærmer meg 40, er fattig, har null utdanning, gjeld, ingen venner, ikke noe nettverk og er i fare for å bli hjemløs. Jeg har gått på AAP siden jeg skadet ryggen for noen år siden og lever godt under fattigdomsgrensen. Alle pengene som ikke går til husleie går til å prøve å oppretteholde samvær med barnet mitt. Rutinemessig går jeg gjerne en uke uten å spise for å spare penger til én barnehelg. Jeg kan ikke sosialisere, fordi absolutt alt koster penger. Det eneste som holder meg i live per nå er at det hadde vært så sinnsykt dårlig gjort å på død og liv dra et barn inn i denne forjævlige verdenen, og så forlate det.
Men ting blir jo aldri bedre. Det offentlige kunne jo ikke brydd seg mindre. Mulighetene til å få psykisk helsehjelp blir mindre og dårligere for hver eneste dag som går.
Hvorfor skal jeg måtte slite og lide i en verden som ikke vil ha meg? Hvorfor er det JEG som er den slemme fordi jeg ikke vil leve mer, i en verden hvor menneskeliv ikke er verdt en dritt?

Hva har du prøvd av det å få hjelp? Det høres ikke godt ut slik du har det, og jeg tenker absolutt at du fortjener og trenger å få hjelp.

Jeg tenker ikke at du er slem hvis du ikke har lyst å leve lenger, men heller at du er i en veldig fortvilende og vond livssituasjon du ikke greier å se en vei ut av.

Jeg mener også at menneskeliv har stor verdi, og jeg vet også at det er mange andre i verden som mener det. Selv om det jo også finnes dem som tenker mest eller bare på seg selv og sine.

Vil bare gi deg en god klem og ønsker at jeg kunne hjelpe! 💚

Vel. Jeg er 35 år. Jeg har vært borti forskjellige spesialister for mental helse siden jeg var 16 år. Og kun nå, for et par år siden fikk jeg endelig diagnose for ADHD og er i utredning for autisme. så nesten 20 år av spesialister for at jeg skal få diagnose og medisiner og kunne begynne terapi som faktisk passer meg.

Så nesten 20 år av kampen for å kunne BEGYNNE å få hjelp man trenger.

Men nå er det NAV.
Det er nesten fascinerende.

For friske finnes det arbeidstidsgrenser. For delvis uføre må man jobbe til man ikke lenger står. Streken trekkes først når man faller.

For friske skal vi passe på at de ikke overarbeider. For syke skal vi presse ut absolutt maksimum, uten noe hensyn for dems sine grunnleggende menneskelige behov.

Jeg var ganske knust og suicidal i går. Vet ikke om hvordan det kommer til å gå i dag.

Og jeg er på det samme, hvorfor skal jeg være i verden som ikke forstår meg, ikke ser verdi i meg, gjør det umulig for meg å være her, å leve?

Jeg er ikke noe god med mennesker, jeg er ikke god til å trøste folk. Så, tilgi meg, hvis ikke dette er til hjelp, men jeg mener i hvertfall til å hjelpe.

Åj, jeg synes ikke du er den slemme. Jeg forstår deg veldig godt. Vet ikke om det er lov å si det her.

Men å bli for noen andres del, er ikke for å slippe skyldfølelsen, det er for å bli… for andre sin del. Men å ønske å dø, hørte jeg i en video i går, er naturlig menneskelig reaksjon når man har det veldig dårlig. Og for noen er det nesten lettere å gå igjennom dagen med å anse selvmord som sånn “sikkerhetsnett”.

Jeg kjenner deg ikke, men jeg lurer på om … noe spill online, som “skribbl” eller noe annet enkelt, som har også noe liten tullechat ved siden av, kunne vært noe for deg å gjøre dagene dine lysere? Eller bøker, eller filmer online. Jeg prøver å ser noe kjempe tullete serier innimellom, bare for … at livet skal virke litt mindre seriøst og tungt. Men får skyldfølelse av det for at jeg burde rydde hjemme, dusje, lage mat eller noe annet isteden…

Kan alltid begynne å tegne også :D

Jeg bare tenker… Hadde jeg vært i din situasjon.

Selv om ting er så som så, så er det ihvertfall tid… og internet som det ser ut. Så - prate med ChatGPT. (Ikke tro på alt den sier) Men den er veldig lite dømmende samtalepartner. Den kan også komme med forslag for hva du kunne gjøre. Kan se på videoer på Youtube og lese online om forskjellige psykist helse plager. Det er egentlig mye bra der ute. Viktig dog å ikke blir trigget for den informasjonen som ikke passer deg/er bare tull.

Så. Med å få psykisk helsehjelp - så lenge du ikke har aktivt prøvd og søkt i 20-30 år, undersøkt masse selv online og gått til masse spesialister og sånt, ikke gi opp… det er fremdeles sjans der.

En sommer var jeg så dårlig, hadde også masse migrene og alt sammen var desperat. Jeg ringte alle lokale psykisk helse spesialister som jeg kunne finne telefonnummeret til online :D Var egentlig ikke morsomt… er litt morsomt nå. Flere av dem var på ferie og forvirret når jeg grein i telefonen og sa at jeg ikke veit hva feiler meg og trenger hjelp. Fikk ikke noe gode svar… alt sammen hjalp det til slutt med et navn som flere av dem nevnte… Hjalp ikke masse, men hjalp noe. Ihvertfall noe testing ble utført.

Så vel, jeg kan ikke svaret på spørsmålene dine… lurer på det selv…

Men jeg veit at det er vanskelig men mulig å få psykisk hjelp. Jeg veit at det er mye online man kan lese og lære av. Og at, for de som klarer å føle glede generelt (hjernen min er rar sånn sett) er det noen små ting man kan gjøre, som hjelper, spill, filmer, vitser, lage noe, dyrke noe, møte folk, prate med folk. Hvis du vil kan prøve prate med meg, men… som sagt, jeg er ikke menneske-menneske, så… det er mye jeg ikke skjønner noe av, og jeg blir ofte misforstått, uten at jeg forstår hvorfor.

Per nå har jeg prøvd seks forskjellige antidepressiva uten effekt. Har vært av og på kommunens lavterskeltilbud for psykisk helse (45 minutter annenhver uke) helt til det ble avsluttet før jul pga jeg ikke ble bedre :) eneste “oppfølgingen” jeg har er en veileder på nav som vil sluse meg inn på fagskole for å bli helsefagarbeider, fordi der er sjansene størst for at samfunnstapere som meg kan få jobb. Så det eneste “målet” i sikte er å jobbe ræva av meg for kanskje å få lov til å jobbe i et av de hardeste og dårligst betalte yrkene i verden. Og selv da, om dette totalt urealistiske målet oppnås, vil jeg fortsatt ligge under fattigdomsgrensen fordi jeg har gjeld som venter på lønn som kan bli trekt.
DPS er totalt fraværende i kommunen, med mindre du er hardcore narkoman. Jeg vurderte å bli narkoman en stund fordi da har jeg i det minste noe å se frem til i hverdagen, men det ville gått for mye utover barnet mitt.

Eneste logiske konklusjonen jeg klarer å komme frem til er at å ta livet mitt er den eneste og beste medisinen. Men igjen, hvor jævlig er man ikke hvis man tar livet av seg selv etter å ha vært så egoistisk at man drar et barn skrikende inn i denne helvetesverden?

Det er lissom ingen løsning her så vidt jeg kan se, utenom å vinne i lotto. Eller å dø.

De siste fem årene av livet mitt har drept alt av glede og entusiasme jeg hadde for ting. Jeg liker ingenting, jeg har ingen hobbyer eller venner, jeg har ikke penger til å skaffe meg hobbyer eller venner. Og sånn kommer det til å forbli mest sannsynlig.

Ja, det er helt forståelig at du går dypt i depresjonen i en sånn situasjon.

DPS kan jeg ikke skryte av, så de får holde på med hva de holder på med.

Er tungt å dritt, jeg ser den.

En video jeg så om depresjon, sa at det er vanskelig å lage og holde momentum. Veldig sånn, abstrakt det der. Men jeg skjønner den. For meg det er viktig å kunne skille mellom depresjon og burnout. De trenger veldig forskjellige tiltak, selv om de ser veldig like ut.

Uuuu, har du gått på antidepressive som er mildt stimulerende?

Det er så vanskelig å komme med ideer for noen med depresjon.

Ja nei, jeg veit ikke helt situasjonen din. Jeg kan komme med tulleforslag, som

bruke dagen å leite etter ting du liker, eller synes are ok, liksom… hva som helst, noe musikker, eller tegning, eller noe du selv kunne pirke på, som gravering i treverk, eller skrive for hånd, skrive tulle historier, eller skrive grusomme historier, men helst sette noe tullete vri på det, eller finne bilder du liker å se på og lagre utvalg av de bildene på pcen.
UUUuuuu , synge, kunne vært alright også. Lære tekst eller melodi eller begge.

Fra autistisk perspektiv, det som er ok med situasjonen din er at den er definert, selv om den er dritt, den er ikke uforutsigbar, bare veldig mørk.

Jeg veit det ikke virker som “bare” mørk, det er dritt for det. Men fra autistisk perspektiv, det som er bra, er at det er ganske definert. Så vi veit rammene godt.

Så spørsmålet, hvilke ting kan gjøres i de rammene. Det er mye forskjellig, fra lesing, skriving, synging til å samle på fine stein og annet. Men hva som hadde vært alright for deg, det kan jeg ikke vite. Men, tror bra sted å begynne er ting som du har likt før. Fordi, nå er det nok depresjonen som ikke lar deg føle interesse og gleden. Det betyr ikke at det ikke er et sted inni deg… kan måtte grave en stund ja, men… vel…

Vel, hvis ikke noe annet, så har du ihvertfall fått distrahert meg fra mine ting, så, jeg er takknemlig for det.

Jeg kan komme med mange ideer, forslag osv, men sannheten er jo at jeg ikke veit, jeg bare kaster ting mot veggen og håper at “something sticks” … hvis ikke, så har du kanskje også fått litt pause fra det vanlige, med å lese litt random ting jeg skriver.

Bra jeg kan distrahere litt! Men utenom å bare gå rundt i sirkler er det ikke så mye å gjøre. Jeg har bokstavelig talt nesten ingenting, og bor i en nesten umøblert leilighet, hvor jeg for det meste sitter i mørket og kulda fordi jeg ikke har råd til å ha på lyset og varme utenom tider jeg har ungen min her. Jeg likte å bake før; nå bor jeg et sted hvpr komfyren ikke virker, i tillegg til at jeg har null av de tingene man forventer et voksent menneske å ha på kjøkkenet. Jeg har en eldgammel tv jeg fikk gratis på finn for 7 år siden som jeg med noe strev kan bruke til youtube. Det er det jeg har av ting å gjøre hjemme. Jeg har jo ikke råd til å gå til innkjøp av ting som kan gjøre livet bedre på noen måte. Hva annet går det å konkludere enn at man har nådd enden av veien?

Vel. Ikke at det er på noe måtte relevant, når jeg var 19 år, så bodde jeg 1 år på et rom med skjev kaldt gulv med 1 oppblåsbar madrass og skolebøker organiserte langs veggen. Hvis jeg sølte vann i det ene hjørnet av rommet, så rant det raskt over rommet :D

uuu, finn.no med gis bort ting er egentlig fint sted å finne forskjellige ting å fikle med. Jeg sover på en sovesofa som jeg fikk grattis på finn for… tror … 6-7 år siden. Flere ting her hos meg er noe ombygd ut av ting jeg har fått fra finn.no. Stativet for avfall er bare sånn skuffbenk med skuffer som er fjernet og laget til en hylle et annet sted i leiligheten :D Ikke at de blir av noe særlig bra design, men de funker og ser tålelig ut :)

Tror det er mulig å få også noe kjøkkenting… der, vi har hobby til deg, finne grattis ting på finn og begynne å innrede. Leiting etter de tinga kommer til å ta en stund, og å se hva slags rare ting folk prøver å kvitte seg med på finn, kan være også ganske underholdende.

Bare si ifra om jeg skal lage mer ideer? :D

Sånn, første 3 artige ting jeg fant på finn som gis bort er rockering, kritt tavle og gåbil. Den siste kan være er litt for liten for deg, jeg veit jo ikke, men den er også rosa med blå og gult, som igjen, jeg veit ikke, men kan hende ikke er helt stilen din.
Ok, jeg må si, de tinga jeg la merke til er nok noe som passer mine interesser mer :D

Halla. Jeg sliter selv er fargeblind. Masse gjeld. Sliter med matlukter. Spisefortyrrelser. Etc. går på AAP. Ikke at det hjelper når det så vidt dekker behovet for å leve. Har jobbet hardt i mange år. Føler meg helt utbrent, er snart 30 år og tenker på alt hva jeg kunne gjort annerledes. Angster blir verre og verre for hverdag.
Har flere medisiner som kan dempe det verste, men er så langt nede at psyken og overtenning tar overhånd.

Ett råd til deg som har vondt i ryggen. Kunne du jobbet på ett kontor eller noe form for rolig arbeid får å få en bedre inntekt. Som kan gjøre hverdagen bedre?

Annet enn å vinne i lotto så tror jeg ikke lenger det er mulig å gjøre hverdagen bedre. Det er synd men jeg har innsett at noen har uflaks og ender opp med å tape livet veldig tidlig. Bare synd jeg klarte å formere meg før jeg innså dette.

Jeg syns det er trist å tenke på at du sitter mest inne i en mørk og kald leilighet uten noe i. Det er ikke noe sted du kan være noe som det er gratis å være? Jeg forstår at det avhenger av hvor man bor, men selv så er jeg veldig glad i å være på biblioteket eller å være masse ute når det er vær til det. Det får meg iallfall til å føle meg litt bedre.

Hei, jeg tror jeg har en anelse hvordan du føler deg. Jeg har vært i en svært krevende periode de siste 2 år en en psykoselignende tilstand som har snudd livet mitt opp ned.
Jeg endte opp i omtrent samme situasjon som du er nå. Bare at jeg ikke gikk på AAP.
Jeg gikk til Livsmestringssamtaler hos kommunal samtalepartner. Det er gratis tilbud fra kommune og hjelper å sette ting i perspektiv og se muligheter i en periode hvor alt er ganske håpløst. Jeg var så stresset og utslitt av alt at jeg klarte ikke å se lyset i tunnelen heller.
Og det er helt normalt. Ser om kommunen din har dette tilbudet. De var veldig imøtekommende og snille og vil bare hjelpe. De har også mulighet å kommunisere med NAV om evtl. behov du måtte ha. Jeg måtte for eksempel ha sosial akutthjelp oi en kort periode for å kunne redde huset.
Men om du har hatt det økonomisk anstrengt over lang tid bli nok de å anbefale deg å selge huset om du eier selv.
Om du leier har du mulighet å søke om økonomisk sosialhjelp hos kommunen du bor i via NAV.
De kan også hjelpe med gjeldsrådgivning.

De kan ikke tvinge deg å gi opp samvær med barnet ved å flytte til annen by for å få jobbe.
Det vil ikke være for barnets beste, å måtte vokse opp uten kontakt med far.
For min del var det barnet mitt som redder livet mitt. For alt jeg gjorde, gjorde jeg med tanken på det lille uskyldige menneske som vil elske meg betingelsløs uansett hvor kaotisk livet mitt måtte være.
Og jeg vil like å tro at det gjelder også for deg.

IKKE GI OPP!
Ting ordner seg.
Du er kjempeverdiful for ungen din uansett hva du måtte tro om deg selv akkurat nå.

Så mer du ser din egen verdi, så mer vil falle livet ditt på plass igjen. Det høres kanskje veldig rart ut og jeg kan ikke forklare hvorfor det er slik.
For min del måtte jeg jobbe ekstremt mye med egen selvfølelse, grensesetting og verdiforståelse om meg selv og det jeg gjør. Men det hjalp.

Jeg gikk også på antidepressiva ei stund.
Og det kan være lurt for hjernen vår har en tendens å gå på godt innkjørte skinner.
Om du er mye stresset, urolig og har masse tankekjør og bekymringer, så er hjernen din veldig flink til å gjøre akkurat de tankene.
Jeg klarte å bryte denne adferden hode mitt hadde på mange år. Og livet ble ikke godt enda, men mye bedre enn de siste 2 år. Det er sikkert.

Du må få hjelp. Noen gang blir det for vanskelig å takle livet alene.
Har du venner du kan prate med?
Foreldre?
For dette nettverket er utrolig sterk for å takle hverdagen dine.
Men samtaleterapi vil muligens hjelpe deg over tid for å få orden på noe. Men det tar tid før terapeuten er kjent med deg og evtl utfordringer du har. Bare til sammenligning, så brukte jeg over 60 timer i samtale.
Jeg håper at noe jeg skrev gi mening og ikke minst håp til deg. For det kan ikke du får nok av akkurat nå. Uansett om du er mann eller kvinne skal du få en STOR KLEM og LYKKE TIL.

Sosialhjelp får jeg ikke, kommunen jeg bor i er beryktet for å være så fiendtlig mot fattige som det går ann å være. Samtaleterapi gikk jeg i til jeg ble kastet av det kommunale programmet fordi jeg ikke viste tegn til forbedring; kan ikke kaste bort de minimale ressursene de har på håpløse. Familie og venner har jeg ikke lenger. Gropa blir utelukkende dypere og dypere. Det er bare sånn samfunnet vårt er, ikke noe å gjøre med det. Noen trekker taperloddene og jeg var en av de, igjen så er det som suger mest at jeg var så egoistisk at jeg dro et barn inn i verden før jeg klarte å konkludere at selvmord er medisin.

Så fint at du deler dine erfaringer med hva som har hjulpet deg, og om hvordan du greide å komme deg ut av det. Bra jobbet :)

Jeg tror at det er så viktig at man er forberedt på å måtte gjøre en stor jobb selv, at man ikke bare kan sitte og vente på andre skal gjøre noe for en, men også se hvordan man kan benytte seg av tilbudet man får, eller å finne den hjelpen man trenger. Noe som da ikke er lett, jeg har brukt veldig mange år selv på å se at jeg kunne få det bedre enn jeg hadde det. Og for meg var det som hjalp så veldig, å istedenfor å se på alt det store, uløselige som jeg ikke greide å løse, fordi det ble for stort og uoverkommelig, til å dele det ned til små deler her og nå, med ting jeg faktisk kan gjøre for meg her og nå. Selv om det ikke følte at det forandret noe på det store problemet, så har jeg nå lært meg om jeg har det bedre i øyeblikket og gjør gode ting for meg selv, uansett hvor småe de er og ubetydelige de kan virke som, så er det det som gjør at jeg kommer meg fremover, at det er det som har gjort at jeg stadig har fått det litt bedre, og som har gjort at jeg har tatt flere og flere valg som var gode for meg, enn dårlige for meg. Man trenger da veldig å se eller merke at det går fremover, og møte folk som gir en noe godt og som en merker faktisk kan og vil hjelpe en.

Jeg tror det er en blanding imellom å selv være åpen for å se at det finnes gode ting, ta i mot det, men også det å møte og finne noen folk som vil gi en det. Det finnes da mange gode folk, som gjerne vil hjelpe, men de kan gjerne ikke hjelpe med alt, men de kan gjøre noe, en liten del av det man trenger. Og så trenger man også at man selv vil en selv godt og vil gi en selv det.

Jeg vet selv hvor lett det kan være å gi opp fordi man opplever at man ikke får det man trenger når man faktisk prøver å be om hjelp. Jeg har vært igjennom en lang runde der selv, og at det gjorde meg mer motløs. Men jeg tror at det som reddet meg i den perioden uten noe form for behandling, var jeg stadig prøvde å finne noe som hjalp meg litt, at jeg hadde et driv inni meg etter å oppleve noe godt. Det kan være veldig slitsomt, og jeg har gått på mange smeller pga. det, rotet meg borti feil folk og holdt på å ødelegge livet mitt gang på gang, men samtidig så tenker jeg at det er det som til slutt reddet meg. For til slutt så fant jeg noen ting som faktisk hjalp meg, og da hadde jeg lett i mange år.

Man blir da veldig sliten av å lete og kjempe for en selv, og det kan føles ut som en trøst å bare få gi opp, å ikke lete eller kjempe noe mer, og å lage seg den forestillingen om at man er fortapt, for da slipper man å bli avvist igjen eller slipper det å bli skuffet. Hvis man allerede ligger nede, så kan man ikke ramle lenger.

Ikke det at jeg tror at hjelpetilbudet i Norge og i alle kommuner er slik de burde være, men uansett, hvis man selv ikke tror på at det hjelper noe og bare vil gi opp, så er det ikke noe de kan gjøre.

Jeg har stadig selv gitt opp, fordi det virket bedre enn å prøve videre i noe som hadde kommet skjevt ut, eller når det kom motstand. Men nå er jeg kjempe glad for at jeg har lært at hvis jeg vil gi opp, så trenger jeg nå heller en pause og at det er lov å ta seg det, pluss at jeg trenger å be om hjelp til hvordan jeg skal komme meg videre. Og på den måten så tar jeg et skritt fremover, steg for steg.