Jeg har siden jeg var 17 år gammel ønsket å dø. Jeg har hele livet mitt følt meg udugelig og ubrukelig. Jeg har opplevd at folk rundt meg misliker meg, og jeg klarer ikke å forstå hvorfor. Det er som om de ser at jeg er annerledes og behandler meg som om jeg er usynelig. Jeg har gang på gang opplevd utestenging og å bli oversett. Jeg har prøvd å reflektere over dette i så mange år og har prøvd å forbedre meg selv i mange områder. Jeg har kort til et punkt hvor jeg klarer ikke å holde masken opp lenger. Livet føles håpløst og jeg føler meg så låst. Jeg ser ingen utvei. Livet føles ikke ekte og jeg klarer ikke å nyte de små tingene i livet som pleide å gi meg glede. Alt føles grått og tungt. Noen ganger så ser jeg på meg selv i speilet og lurer på om jeg er ekte. Hvordan skal jeg jeg klare å jobbe og forsørge meg selv for resten av mitt liv? Hvordan skal jeg klare å leve når verden ikke føles ekte og jeg føler ikke meg ekte. Livet er ikke for meg. Jeg har flere ganger forsøkt å få hjelp, men blir bare henvist til lavterskel tilbud som er ubrukelig for meg. Jeg er tydeligvis ikke «syk nok» pga jeg ser velstelt ut, er punktlig og har fullført høyere utdanning. Jeg er lei av å leve. Jeg er lei av å føle på at jeg må kjempe for å komme
Meg gjennom dagene. Jeg orker ikke mer. Jeg har ingen å snakke med og føler at ingen forstår meg. Jeg er ferdig.
Hei.
Det er veldig leit å høre hvordan du har det, men det er ikke ugjenkjennelig for meg. Jeg har selv vært på et lignende sted, og du har mulighetene for å få hjelp, selv om det dessverre ikke er så lett her i landet. Jeg er selv i den prosessen nå med å prøve å få det. Heldigvis har jeg funnet en privat psykolog som har peiling på det jeg sliter med, og som kan hjelpe meg med å få hjelp videre. Og jeg har lært mye om hva som foregår inni meg og hvorfor jeg har det slik jeg har det, noe som betyr enormt, men som også har gjort det lettere for meg å be folk om hva jeg trenger og forklare hvordan jeg har det.
Kanskje det ikke gjør noe at du ikke greier å holde maska lenger? Er det noen du føler det ville være trygt å vise hvordan du har det til? Det er veldig vondt å bære alt alene, og ut ifra det du leser, så får jeg inntrykk av at du også er av de personene som er så flink til å skjule hvordan du har det, slik at de ikke tror deg når du ber om hjelp? Jeg har selv vært igjennom det, prøvd og prøvd å få hjelp, men de var sånn “du greier deg jo så bra”, selv om jeg hadde det helt jævlig innvendig.
Hvorfor føler du at det lavterskeltilbudet var ubrukelig for deg? Det kan være nyttig bare å åpne seg for noen, men samtidig kan man få feil råd eller at de tror at man har problemer med noe annet enn det man egentlig har problemer med.
Jeg kan love deg at det er mange her inne som har opplevd lignende ting som deg, og som kan forstå deg.
Du skriver at du har fullført høyere utdanning (gratulerer - det er litt av en bragd), samtidig som du er 17 år?
Du har meg å prate med!
Føler sånn med deg, det er vondt å ikke bli hørt og ikke få hjelp. Jeg sliter også med slike tanker, legen sendte henvisning, men fikk avslag… så nå har jeg bestilt privat. Ikke akkurat billig, men kan det hjelpe meg er det verdt pengene. Så utrolig feil at vi skal betale selv… Håper du får noe hjelp ❤️
Og nettopp derfor skal vi IKKE betale selv, men bare la det gå til helvete og bli en utgift for samfunnet.
Privat kan være veldig bra. En stor fordel med privat er at man jo er den som betaler og da også den som bestemmer om man skal gå til behandling eller ikke, og man ikke føler seg sånn avhengig av at noen andre skjønner og ser at man trenger hjelp.
Jeg går til en privat nå som hjalp meg med henvisningen til dps, og jeg har fortsatt å gå til henne mens jeg venter. Det er jo dyrt, men jeg får så mye ut av det. Det betyr utrolig mye, og jeg vet ikke om jeg vil kunne få den samme hjelpen fra dps.
Da er det jo oss selv det går utover.
Jeg syns det er en dårlig strategi å gjøre oss selv vondt fordi andre gjør oss vondt eller ikke forstår hva vi trenger. Hvis noen greier å hjelpe oss med å finne ut hva vi trenger, kan vi igjen lettere be om det av andre, og da også lettere få hjelp av det offentlige. Det er min erfaring.
Vi har jo alle et ansvar for oss selv også.
Det er riktig, men det kan gjøres på andre måter enn at privatpraktiserende skal tjene penger på det, som bl.a fører til at det offentlige helsevesenet tappes for kompetente fagpersoner. Og når det gjelder helsehjelp fra det offentlige så er det en rett man krever som borger, ikke noe man ber om som pasient.
Jeg er enig i at vi har rettigheter og krav på fra det offentlige. Det var ikke det jeg reagerte på, men på det å skulle gjøre en selv vondt på en måte fordi de ikke gir en det vi egentlig trenger.
Jeg tror egentlig ikke at de blir privatpraktiserende fordi de ønsker å tjene penger, men fordi de ikke føler at de kan gi folk den hjelpen de trenger innenfor rammene til det offentlige og alle kravene og vurderingene som de trenger å ta hensyn til der.
Hvis det offentlige ikke ønsker eller makter å gi en den hjelpen man trenger, så må en kunne få lov til å benytte seg av det private. Jeg skulle da ønske den offentlige helsehjelpen hadde vært bedre enn den er, og jeg er veldig for at folk klager og sier ifra hvis de ikke får den hjelpen de trenger. Men det er veldig tungt og vanskelig å gjøre det når har det vondt og ikke har det bra her i livet.
Privatpraktiserende kan også hjelpe en med å få skrevet henvisninger som kan hjelpe en til å få hjelp av det offentlige, jeg fikk det. Og ble pga. det henvist til DPS og skal få hjelp av dem.
Det er snakk om å akseptere et lite onde nå fremfor et mye større onde senere, og å benytte seg av de mulighetene man faktisk har. Mange vil ikke det, bare fordi det “føles feil”. (Det er ihvertfall det de sier til meg.) Noe av problemet er også at det på halvoffentlige forum som dette ikke tillates å skrive om effektive metoder for å få det man har rett på, da det regnes som oppfordring til selvskading og/eller vold - selv om metodene i seg selv ikke er ulovlige.
Hvor har du dette fra? I så fall burde de jo heller alliere seg med ressurssterke pasienter og sette hardt mot hardt der det trengs. Eller vurdere om de egentlig hører hjemme i yrket i utgangspunktet.
At noe er lov betyr ikke at det er strategisk lurt.
Men har du ikke fått hjelp av fastlegen med henvisning til DPS?
Fastlegen ville at en psykolog skulle skrive henvisningen, fordi han har som han selv sa, jo ikke helt peiling på psykisk sykdom dessuten vet han hvor vanskelig det er å komme til hos DPS. Så han ville egentlig bare øke sjansene mine for å bli henvist. Jeg tenker selv at det var lurt, selv om jeg måtte betale for det selv.
Det jeg reagerer på, er denne holdningen om at det er andre som skal gjøre ting for en, at det liksom bare er det, og ikke en selv skal gjøre gode ting for en selv. Slik oppfatter jeg det du skriver.
Og hvor går grensen? Det offentlige har også bare en begrenset mengde ressurser som må deles på oss alle og på ulike områder. Ikke at jeg ikke mener at ting skulle ha vært bedre, særlig når det gjelder det å gi folk tidlig kunnskaper om traumer og hjelp i forhold til det. Men man kan også tenke slik, jeg gidder ikke å gjøre noe godt for meg selv, fordi det er andre sin jobb å gjøre det, og fordi jeg har krav på det. Og så drite å gjøre noe godt for en selv. Slik at ting bare blir enda verre. Hvem tjener vel på det?
Jeg tenker at man har et valg, man kan velge å gjøre gode ting for en selv når man har muligheten for det, og det er mye man kan gjøre for en selv også, eller man kan velge å bare gjøre en selv vondt fordi andre gjør en vondt eller ikke gir en det man trenger.
Man kan også kjempe for kravene sine og andre sine krav. Men hvor lenge og hvor mye skal man kjempe? Jeg har ikke lyst å være i kampmodus resten av livet mitt, merker jeg. Det er ikke det jeg har lyst å bruke hele livet mitt på. Jeg ønsker å greie å si ifra om ting og sette grenser for meg selv, men også velge hva jeg skal bruke tid og krefter på.
Det er veldig viktig med noen på “sitt” lag, det merker jeg mer enn noe annet. Og det er veldig fint å få den annerkjennelsen fra det offentlig om at jeg trenger hjelp og at de ønsker å gi meg hjelp, men jeg har senket forventningene mine til dem.
Alle har jo rettigheter i dette samfunnet, og jeg tror det er nyttig å se det, og å se at alle kan ikke få alt man ønsker eller har krav på heller. Rett og slett fordi det handler om hva vi skal prioritere og bruker ressursene våre på. Det burde vært mer ressurs både til det ene og det andre, og det er viktig å kjempe for de ulike områdene, men det vil alltid være slik, uenighet om hvordan man skal fordele ressursene og hva som er best for samfunnet, for oss alle.
Og så å få lov til å velge her og nå at hva man selv ønsker å bruke sine egne krefter og ressurser på.
Selv om du ønsker å bruke dine på å kjempe og være i opposisjon, så kan du ikke forvente eller forlange at andre skal det.
Man skal så klart gjøre gode ting for seg selv, men man skal også tillate andre å bidra med det de kan, istedenfor å insistere på å “klare alt selv”. Det vinner alle på i lengden.
Når det gjelder ressursene i det offentlige så må hver og én vurdere hva de vil tro. Jeg vet i alle fall at det sløses bort enorme summer i offentlig forvaltning fortsatt, så da kan ikke ressurssituasjonen være så ille som mange vil ha det til. Jeg har til og med tatt den diskusjonen med en saksbehandler på NAV en gang, og da fikk jeg det jeg hadde rett på.
Nå vet ikke jeg hva du legger i “kampmodus”, men det er mange måter å kreve sin rett på.
Det er forøvrig ikke riktig at jeg er i “opposisjon”. Jeg krever det jeg har rett på i utgangspunktet, og det har jeg tenkt å fortsette med.