Utad er jeg oppegående og tilsynelatende frisk.
Inni er jeg verdiløs, ubrukelig og uønsket. Jeg har ingen verdi i samfunnet, ingen venner, ingen familie. Ektefellen min utøver psykisk vold og kontroll, er nedlatende, ufin og respektløs.
Det siste året har jeg planlagt å avslutte livet. Jeg har ryddet, solgt, og pakket. Spurt om hjelp hos fastlege, kommune, dps, hjelpetelefoner, krisesenter…avvist, avvist avvist. Jeg finner ingen vei ut og jeg orker ikke prøve mer.
Jeg vet jeg ikke vil bli savnet, noe som selvfølgelig gjør det lett for meg å velge denne løsningen. Jeg er ikke deprimert eller psykisk syk, jeg bruker ikke rus, har god utdannelse, sta på både godt og vondt, selvstendig og driftig, jeg bare orker ikke å slåss med vindmøller lenger. Jeg er lei av å føle meg uønsket.
“Snakk om det” sier de. Men det er ingen som vil snakke om det. Om jeg nevner mine ønsker får jeg enten beskjed om at slikt tuller man ikke med eller at jeg må gå meg en tur.
“Permanent løsning på et midlertidig problem” sier de.
Hva når det ikke er et midlertidig problem da? Jeg er syk uten håp om bedring. Ufør. Uønsket. Respektløst behandlet av den som liksom skal være min nærmeste. Den samme som ikke bryr seg om at jeg nå ligger nyoperert på sykehuset eller spør hvordan det går. Den samme som ikke brød seg da jeg hadde en ulykke for en stund siden og ikke kom hjem på 10 dager. “Åja, du er hjemme ja”.
Holder jeg ut en uke til? Ja, så klart. Men ett år? 2? 10?? Nei. Det ser jeg ingen mening i. Mine siste 10 år har bestått av å bare bruke tid. På hva som helst, bare for å få tiden til og gå.
Jeg er lei. Rett og slett bare veldig veldig lei.
Hvorfor skriver jeg dette? Jeg vet ikke. Bare for å få sagt det tror jeg. Takk til den som brød seg nok til å lese.
Hei <3
Det er veldig leit å høre hvordan du har det og at du har opplevd det på den måten å prøve å få hjelp. Har du kontaktet noen som har greie på psykisk vold og hva som kan hjelpe deg å komme deg ut av det og bort fra ektefellen?
De som utøverpsykisk vold vil gjerne få en til å føle seg verdiløs, og på den måten ha makt over en og isolere en fra alle andre, slik at man holder på en.
Har du tenkt noe på å komme deg bort fra ektefellen din? Har du spurt noen om hjelp i forhold til det å komme den bort og fri fra denne volden og kontrollen og alt det du lever under nå?
Det finnes en forening mot psykisk vold. De jobber for å spre kunnskap om psykisk vold og informasjon om hvordan å komme seg ut av den.
Jeg skjønner veldig godt at du er sliten og at du kjenner på at du ikke orker mer. Det er også veldig vanskelig å slippe unna og få en pause, hvis volden foregår i ditt eget hjem og du aldri egentlig er trygg for dem. Det er helt utmattende og det gjør så mye med hele opplevelsen av seg selv.
Hvem er det som har sagt slikt som at slikt tuller man ikke med eller at du må gå en tur? Er det ingen som har forstått eller vet hva du lever med? Det er mange som har opplevd det og som vet hvor vanskelig det er å komme seg ut av det, og hvor skadelig det er for selvfølelsen og oppfattelsen av en selv. Det er rart at hjelpeapparatet ikke har noen forståelse for det. Det syns jeg er veldig rart.
Jeg skjønner at du ikke har et midlertidig problem. Du har et alvorlig og stort problem som henger over deg hele tida, og du vel ikke føler at du kan komme deg ut av. Men det går an å komme seg ut av slike forhold, det går an å bygge seg selv opp igjen etterpå. Det er ting som går an, som andre har gjort tidligere, selv om det kan være kjempe vanskelig og skikkelig skummelt og tøft.
Jeg ønsker deg et liv som er godt for deg, fri fra psykisk vold og fri fra disse tankene om at du er verdiløs. For alle er verdifulle, selv om ikke alle dessverre blir behandlet slik. Du fortjener at noen ser din verdi, og ser hvor en bra person du er, og som gir deg omsorg og forståelse, og ikke behandler deg uten respekt og uten noe som helst form for interesse og omsorg.
Jeg ønsker deg alt godt <3
Jeg håper også du har styrken, muligheten og viljen til å komme deg bort fra et så destruktivt forhold som det høres ut som du er i.
Du fortjener ikke mindre enn noen andre. Jeg er selv alene, ufør og har veldig begrenset med venner og familie. Jeg bidrar objektisk sett også relativt lite til samfunnet nå, men forsøker å bidra til de få jeg har rundt meg i så stor grad som jeg har kapasitet til. Jeg fokuserer også på å leve på en måte som gjør at jeg selv kan være fornøyd med den jeg er, som å ta gode valg for min egen helse og ikke la andre diktere hva som er best for mine behov.
For meg handler det om å bygge opp en selvverd. Det å kjenne, og forstå, at man har rett til en plass og det å kunne være fornøyd.
Jeg sier ikke dette fordi jeg er bedre enn noen andre, det er jeg ikke i det hele tatt. Jeg er bare heldig nok til å fått nok tid og innsikt til å kunne lære meg selv å kjenne bedre, og hvilke personlige mål jeg kan oppfylle for å øke min verdi i mine egne øyne, og dermed være mer fornøyd generelt.
Dette er noe jeg tror de aller, aller fleste kan få til om de gir seg selv tid og rom nok til å bli litt bedre kjent med en selv. Hva som fører til de vonde følelsene vi føler, hvorfor kommer de og kan man gjøre noe med opphavet til de o.l ?
Av og til kan opphavet være oss selv, at vi rett og slett tenker oss selv syke.
Andre ganger kan opphavet være andre, eksterne faktorer. For eksempel miljø, omgivelser eller person(er).
Jeg generaliserer, men det å fjerne seg fra et skadelig miljø i dette eksempelet, kan bidra til en bedring i både situasjonen og for seg selv.
Jeg håper at du kan bruke selvstendigheten, driftigheten og, ikke minst, staheten din til å ta gode, sunne valg for deg selv og din egen lykke fremover. Det er den som kommer først, din lykke, andres etterpå.
Videre vil jeg ønske deg god bedring etter operasjonen og at alt blir bedre, det fortjener du.
OP her.
Hei begge. Takk for svar. Jeg fikk ikke til quote, så jeg får ikke svart like ryddig som jeg ønsker, men det får gå.
Jeg vet at jeg må gå, jeg vet hva både fysisk og psykisk vold er. Jeg foretrekker fysisk, den er (i mangel på andre ord) håndfast og lett å peke på eller definere.
Psykisk vold er veldig vanskelig å forholde seg til, og altfor mange opplever det, både hjemme og ute, om det er på jobb, skole eller andre steder. Grensene våre for hva vi tåler og finner oss i er forskjellige, men det betyr ikke at det er greit. Noen gang.
Når begynner “omsorg” å utvikle seg til kontroll? Når er intimitet ikke lenger intimitet men noe annet, noe man ikke lenger liker eller anser som intimt eller nært og trygt? Når er det at den ene tjener mer “helt greit” og når blir det en måte å utøve kontroll på? Grensene er noen ganger vage, noen ganger klare. Noen ganger usynlige for andre. Noen ganger er det vanskelig å bli trodd fordi partneren jo er så kjekk og grei.
Jeg har vært med partneren min i snart 15 år. Gift i halvparten omtrent. De sier at jeg er så flott og fin, men behandler meg på en måte som gjør at jeg føler meg fullstendig verdiløs. Jeg får ikke gjøre noe, dra noe sted, handle, gå tur med hunden…alt skal de gjøre for meg “for å være snill”. Jeg har sagt mange ganger at det ikke er “snilt”, men nedlatende og ugrei oppførsel. Nei, sier de. Det er ikke det, jeg tar feil, de vil jo bare hjelpe. Ja, det er mye darvo og blameshifting. Og sånn går det da… dag etter dag… jeg har fått nok og vil vekk. Såpass har jeg skjønt.
Dette med å dra i seg selv er lett for meg, jeg vet jeg klarer meg fint uten dem.
Det vanskelige er alt det praktiske, noe som er rart da jeg er en problemløser og liker praktiske oppgaver og utfordringer.
Men så er jeg blakk da, og uten mulighet til å bedre min økonomiske situasjon. Uten venner, kontakter eller familie. Jeg har ikke styrken og utholdenheten til å håndtere flyttelass eller evnen til å fylle ut papirer. Jeg vet hva som skal til, men greier ikke.
Men så er det sånn da, at selv om jeg får til alle disse tingene på noe vis; at jeg får en ny bolig et sted, hva da? Jeg er fortsatt ubrukelig og uønsket av samfunnet. Ufør uten utsikt til bedring. Jeg er ikke av typen som liker å se på tv eller game. Jeg liker å gjøre ting, føle meg nyttig, men jeg greier ikke. Jeg har selvfølgelig prøvd frivillig arbeidsinnsats, foreninger, ny hobby og alt det der.
Er det noen som vil ansette et menneske som kanskje kan jobbe et par timer av og til? Nei, det er jo ikke det. Jeg ønsker jo mer enn alt annet å kunne bruke evnene mine, utdannelsen min, erfaringen min, men jeg har skjønt at det ikke kommer til å skje. Jeg har akseptert at det er sånn, selv om jeg ikke liker det.
Mitt ønske om å avslutte livet er rett og slett en praktisk løsning, en løsning som gjør at jeg slipper å leve resten av livet i ingenmannsland. Hvor lenge resten av livet er, vet jeg ikke. Noen år? Mange år? Uansett vil det alltid bære preg av mitt enorme funksjonsfall fra før jeg ble syk, og det passer meg rett og slett veldig dårlig.
Når jeg har prøvd å snakke med noen om dette har vedkommende stort sett tatt utgangspunkt i at jeg er deprimert (for det er man så klart når man sier slikt), og dermed blir forslagene (uten unntak): gå en tur, stå opp om morgenen, trekk fra gardinene og ikke se så mye på tv. Har du prøvd strikkeklubb??
Det skal sies at det har vært mange lavterskeltibud siden jeg blir avvist andre steder.
Jeg takker dere begge for gode ord og ikke minst respons. Noen ganger er det godt å bare få ting ut, sortere litt på papir, sette ord på ting.
Banedalberg: Du er tøff! Det står respekt av det du har fått til, godt jobba! Takk for at du delte det med meg. Jeg er helt enig i tankegangen din, og du har bevist at det funker. Stå på! :)
Det gjør meg vondt å høre som et medmenneske at du føler deg låst og ute av stand til å komme deg videre på egen hånd.
Som en fremmed på internett kan jeg bare håpe at du innser med tiden at du ikke er verdiløs, og at du finner en vei videre for din egen del.
En ting jeg kan relatere til dog, er funksjonsfall etter sykdom.
Jobben min var en stor del av min identitet før jeg ble syk. Jeg var dyktig i jobben min og var respektert blandt kollegaer og kunder. Jeg hadde bygget så mye av min karakter og selvverd rundt det at jeg lenge også følte meg nyttes- og verdiløs i lang tid etter jeg ble syk.
Jeg håper at du med tid at du kan bruke motivasjonen rundt det å ville gjøre nytte for deg til fordel for deg selv. Bruke alle de gode kvalitetene du har til å gjøre en god jobb med, og for deg selv.
Evner, utdannelse, erfaring og ikke minst intelligensen din har alle elementer som du kan ta i bruk for å finne en vei ut. Du virker veldig ressurssterk når du tror på deg selv har jeg inntrykk av.
Kan det for eksempel være mulig å be om et møte med NAV angående økonomi og bosituasjon for eksempel?
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne bidratt med mer direkte svar eller hjelp, for jeg føler for deg.
Ønsker deg alt det beste, og jeg håper virkelig at du klarer å komme deg videre.
Dette er ikke min tråd, men jeg vil bare si takk for at du deler med deg.
Det er sterkt å lese, og for en fantastisk styrke og god selvinnsikt du har jobbet deg opp til.
Så god du er, og rett og slett inspirerende.