Jeg greier ikke å se på livet entusiastisk lenger i det hele tatt
Som om denne grusomme, slemme, stygge psykopaten og sadisten har svelget meg levende, tygget meg ferdig og spyttet meg ut
Jeg føler meg ikke verdig livet eller verdt å leve videre i det hele tatt
Hver dag jeg våkner går det opp for meg hvor mye jeg har opplevd, hvor lite glad alle er i meg og hvordan ingen noensinne har elsket meg på ordentlig (bortsett fra eksen og foreldre, også noen venninner og venner)
Tårene bare triller og triller og alle innsiktene er rett og slett for mye å “leve” med
Selvtilliten min er så å si ikke eksisterende lenger, jeg føler ikke at jeg finnes i det hele tatt. Verken mentalt, fysisk eller åndelig. Også er det uansett alltid en stor samling med mennesker som ikke lar meg ha selvbildet mitt i fred, som ønsker å ødelegge enda mer. Jeg er trist og nedbrutt, veldig lei meg. Skulle ønske at disse sårene kunne begynne å gro igjen eller at de forsvant og ikke at folk stadig vekk forsøkte å gjøre de større
Jeg har også blitt knust, og føler som om jeg ble putta sammen igjen til noe jeg ikke kjenner igjen. Det er over 10 år siden nå.
Det går bedre, men jeg blir nok aldri den jeg var. Utadvendt, sosial, trygg og full av selvtillit.
Men lærer meg nå å leve på nytt, på en annen måte, og bygger meg sakte opp igjen. Passer på å sette pris på det jeg kan. Livet er på mange måter godt, men annerledes. Med sine utfordringer.
Du skriver om at du fortsatt har mennesker som tråkker deg ned? Er det noen måte du kan trekke deg vekk fra dem?
Får du hjelp av noen til å bearbeide dine opplevelser?
Jeg har forsøkt å “redde” meg selv fra dem og hvordan de behandler meg, men det er stadig vekk umulig
De oppsøker meg mot min vilje og tvinger meg til å møte de, ikke mye “hjelp” i det akkurat nei
Også er det alltid flere mot meg alene, de bare tapper meg enda mer for krefter og får meg til å bli enda mer trist
Torturerer meg psykisk med denne dårlige “hjelpen” sin, skal bestandig gjøre så mye ut av alle mine nederlag og bare understreke alt det verste
Ingen støtte eller hjelp fra dem, tvert motsatt
Jeg setter konkrete krav og de innfrir dem aldri
Derfor nekter jeg også å “samarbeide” med de
For de folka er virkelig ikke bra
Alt er rett og slett for feil
Hele settingen
Hvordan de blander seg inn i mitt liv og ikke lar meg være lykkelig på noen måter lenger
Frihet er essensielt
Jeg har å ikke eksisterende selvbilde/selvtilit. Jeg jobbet for en phykopat i 15 år og det var og bli rakket ned på værdag å værgang du kansje hadde kommet deg litt ovenpåigjen så ble du sparka ned i møkka fikk å høre att jeg ikke engang var værdt møkka underskoa. Så jeg har gitt opp å prøve å komme meg oppigjen så jeg har insett att jeg er et 0 og kommer altid til å bli det. Men ønkser deg masse lykke til.
Du skrev ikke i åpningsinnlegget at du er under tvungent psykisk helsevern. Det krever jo litt andre virkemidler og strategier, og du må gi oss mer informasjon om omstendighetene.
Så trist å vedkjenne hvor hatet og mislikt jeg er av alle i samfunnet
Jeg trodde aldri at jeg kom til å havne på en så uheldig plass i livet
Er så utrolig ensom og ulykkelig hele tiden
Er et slikt enormt nederlag å innrømme for seg selv at jeg hele den tiden bare var narret og lurt trill rundt av denne svindleren og slemme mishandleren
At jeg har en så liten rolle i alt, føles som om jeg totalt ikke eksisterer lenger
Han har helt utslettet meg, alle mine gode evner og tanker, positive syn, gode resultater
Jeg tenker så mange ganger på hvor mye lykkeligere jeg hadde vært om jeg aldri hadde møtt ham i det hele tatt i mitt liv, han er virkelig djevelen selv i menneskelig forkledning
Og det at mange likevel liker han og hører på han gjør han liksom så mye sterkere enn meg
Skulle ønske at jeg ikke hadde finnes mer, dette er bare umulig å overkomme
Objektivt så har du helt rett i dette, for innholdet i disse begrepene er bare forestillinger som finnes i enkeltindividers tanker. Jeg skal støtte deg i å bygge en ny virkelighetsforståelse ut fra denne innsikten.
Det høres veldig ut som du har behov for å føle at du faktisk har et valg, at du faktisk har en mulighet til å komme deg unna og holde deg unna dem som gjør deg vondt. At du har et trygt sted.
Det er ikke så lett å forstå ut ifra det du skriver hva du har opplevd og hva vi kan hjelpe deg med, men det er heller ikke så lett å formulere det når man har det vondt og er inni det, og ikke greier å se noen vei ut av det, så jeg kan forstå det.
Hvis dette har med traumer å gjøre, og kanskje skam, så ville jeg hvis jeg var der, begynt der, og sett etter om det var noe som kan hjelpe meg. Jeg vet ikke om du bare har gitt opp alt eller ikke vil prøve, men hvis du vil, så tror jeg det alltid er et sted man kan begynne. Det spørs hvor langt nede du er, i forhold til hva du greier nå.
Jeg vil istedenfor å fokusere på det vonde du skriver om, fokusere på det du faktisk skrev som jeg opplevde som positivt - at du skriver at foreldrene dine, eksen og noen venner og venninner har vært glad i deg. Og det tenker jeg er noe bra. At det iallfall er noe du føler har vært bra. Det er viktig. Særlig hvis det er noen du føler fortsatt kan være der for deg.
Greier du å si mer konkret om hva som har skjedd? Om hvorfor du føler deg slik? Det er folk her som ønsker å hjelpe, men det er vanskelig når vi ikke vet hva som har skjedd eller hva du egentlig vil ha hjelp med. Kanskje vil du heller ikke ha hjelp? Og det er vel lov det også. Men vi må vel også alle beskytte oss selv mot folk som syns alt er håpløst, som ikke ønsker at ting skal forandre seg eller ikke vil ha hjelp. Hvis vi ikke føler vi kan bidra til noe positivt, så blir det vanskelig for oss også. Og vi har ikke lyst å kjenne oss så makteløse og være så langt nede som du tydeligvis føler deg og er. Det handler ikke om at vi ikke har medfølelse. Jeg tror det handler mer om å beskytte oss selv mot en selvdestruksjon som det kan oppleves som den andre (i dette tilfellet du) er inne i.
Jeg føler iallfall at forumet er mot sin hensikt, om vi sprer bare håpløshet til hverandre. Da føler jo vi alle bare at alt er dårlig, og det kan ikke hjelpe noen av oss. Vi ønsker da å høre din historie hvis du ønsker å fortelle oss den.
Vi skjønner at du har det vondt. Så du trenger egentlig ikke å prøve å overbevise oss mer om det.
Det vi lurer på nå, er det en måte vi kan hjelpe deg på, eller ville du bare få fortalt at du har det vondt? Hvis det er det siste, så har du greid det. Og jeg håper det kan gi deg en slags tilfredsstillelse at det faktisk er noen som skjønner hvor vondt du har det. Kanskje undervurderer vi betydningen av det i vår ivrer etter å hjelpe og løse andre sine problemer?
Takk for et fint svar, jeg setter virkelig en veldig stor pris på deg og dere som svarer her.
Det er veldig komplisert, er en lang rekke med hendelser. Fæle ting som har skjedd før.
Forbrytelser som andre har begått mot meg
Også blir jeg klandret for dem
Jeg blir Straffet for å fortsatt være i livet
Jeg føler meg som verdens mest forhatte og minst likte person, alle vil bare ødelegge eller bruke meg
Det har de alltid gjort
Hele personligheten min og hvordan jeg ser ut og alt jeg er
Dette har ført til at jeg virkelig har begynt å hate meg selv også, alle disse jævlige menneskene har liksom Overbevist meg om at jeg er så elendig i alt som de skal ha det til
Selv om jeg innerst inne vet at det ikke er slik, så er de så mange flere og de er så påtrengende, fæle og grusomme at det er umulig å bare “overse” dem
De lar meg bokstavelig talt ikke leve i det hele tatt
Og det er veldig trist
Jeg savner livet mitt
Jeg skulle ønske at noen kunne stoppe og for alltid ødelegge dem