Livet er bare kjipt for tiden

Selvtillit og selvbilde
1

Måtte bare få ventilere litt…

Nå er jeg kommet på en plass i livet, der ingen kan hjelpe meg jo mer åpen og ærlig jeg er om meg selv, livet, fortiden, og generelt om alle mine problemer. Alle jeg spør om råd, osv, ender bare opp likt. De synes synd i meg, at alt er så vanskelig og aner ikke hvor de skal begynne eller hvordan de skal hjelpe. Og jeg blir sendt her og der.

Jeg får allerede mye god hjelp. Men for å komme til den plassen jeg faktisk er på idag. Å ha et fagbrev, fast jobb, lappen og et hjem… vel det klarte jeg faktisk helt selv. Og nå etter at jeg anmeldte et overgrep, så har helsevesenet plutselig forstått alvoret i mine problemer…

Anyways. Jeg vet at jeg har måtte overleve nesten hele mitt liv. Nå er hjernen min så utslitt og psykisk syk at jeg ikke klarer å jobbe nå, som er første gangen i livet. Og helsevesenet prøver så godt de kan nå, men jeg har måttet overleve siden jeg var et barn… jeg ser masse usikkert helsepersonell som ikke helt hvor de skal begynne eller hvordan de skal hjelpe meg, for det er så mye…

Jeg har ofte lyst å bare gi opp. Og nå vil liksom psykologen min at jeg ikke skal maskere tristhet så bra, for det er vanskelig for andre å se. Men jeg har seriøst ikke lyst å grine hver eneste dag… mitt liv er jo generelt ganske trist og jeg har mange sorger… om jeg slipper det ut, så klarer jeg ikke å stå opp av sengen… jeg har sittet på badet livredd for meg selv for å ta mitt eget liv…

Uansett. Nå får jeg jo ikke jobbe engang, fordi at nå er jeg tydeligvis for syk… helt ærlig tok jeg en utdanning med 1 dag fravær fra skolen rett etter å ha reddet mitt eget liv og hadde sterke ptsd symptomer som både vrangforestillinger og hallusinasjoner…

Så nå er jeg her da… lyst å grine hver eneste dag. Ingen kapasitet til å diskutere, noe jeg alltid har syntes vært kjekt. Orker ikke å overbevise folk som ikke tror meg, de får tro det de vil. Nå har jeg mistet matlysten og ga egentlig opp livet for noen måneder siden.

Selvbilde og selvtillit husker jeg ikke sist jeg hadde. Så har jeg bare et stort og tungt lass med alle disse negative følelsene, minnene, tankene osv… jeg kan ikke leve et liv hvor alle bare synes synd i meg hele tiden.

Det var kanskje lettere å bare leve der ingen visste så mye og aldri klarte å se smerten min. Hvor jeg aldri fikk hjelp, og måtte fikse opp i problemene mine selv uavhengig av hva det måtte være. Uansett om jeg har glemt et halvt år, holdt på å ta mitt eget liv eller blitt voldtatt, eller hva enn, så ble jeg aldri sykemeldt sånn som nå.

Men kanskje hjernen min hadde vært sterkere, og immunforsvaret havnet jo i samme slengen rett i dass… jaja, står nå enda her. Gitt opp kjærligheten, tør ikke risikere livet mitt igjen.

Savner bare sånn hun jeg en gang var, hun som stod på og klarte seg Uansett hva livet skulle kaste min vei. Alltid klarte jeg å bygge opp den selvtilliten og det Selvbilde til slutt. Jeg hater å være den jeg ble nå etter hjelpen… Nå skal alle plutselig bry seg og jeg har lyst til å le…

2

For en styrke du har!
Alt det du har klart å bygge opp på tross av alt du har vært gjennom så langt, det syntes jeg er utrolig sterkt og imponerende. Og kjempebra jobba med anmeldelsen!

Det er utrolig tungt å måtte bære på all den traumen og vonde følelsene over tid, jeg har vært der selv.
I min fortid ligger det omsorgssvikt, overgrep og mange, mange år med angst og depresjon.

Det er ensomt å føle på at en konstant er under angrep av ens egne følelser og tanker, og at ingen kan forstå hvordan en har det. I tillegg kan det være utrolig vanskelig å sortere og sette ord på disse følelsene og tankene, noe som gjør det enda mer utfordrende å få andre til å forstå.
På tross av dette håper jeg at du ikke gir opp.

Du skriver at du allerede får mye god hjelp. Da tenker jeg at du kanskje setter pris på at de prøver å hjelpe deg? I så fall håper jeg at du fortsetter.
Det beste jeg gjorde for meg selv når jeg var på mitt verste var å takke ja til alt som helsevesenet foreslo, uansett hvor “dumt” jeg syntes det virket som. Så sørget jeg for å møte opp til alle avtaler, uansett hvor vanskelig og langt nede jeg var.
Selv om hjelpen og terapien ikke føltes hjelpsom i det hele der og da, så er det så mye i ettertid som jeg kan se gjorde en stor forskjell for der jeg er i dag.
Terapien ga meg ikke løsninger eller svar, den la grunnlaget for å gi meg de verktøyene jeg kunne ta i bruk for å lete etter svarene mine selv. Jeg skjønte ikke det før i ettertid.

Veien videre og svarene en kommer frem til vil være veldig individuelt, men det som de aller, aller fleste nok må gjøre er å prossessere og ta et oppgjør med traumene sine for å kunne komme seg videre. Og for å klare det trengs det verktøy. En annen måte å beskrive verktøy, kan også være det å vite hvor man skal begynne. Det kan ta tid, for det er mye tanker og følelser som må sorteres og “rangeres” om man vil.
Det er viktig å ikke bite over for mye på en gang, og da er det viktig å viktig å ha sortert hva som er hva, og hvor det hører hjemme.
I denne prossessen husker jeg at jeg også følte at behandlerne famlet litt i mørke, men det var en del av å identifisere problemområdene.

Å også lære å slippe det ut, som du toucher litt innpå, er til utrolig stor hjelp. Det betyr ikke at en trenger å vise det til alle, bare at en er mer bevisst på å få utløp for vanskelige følelser og tanker når en har behov for det. Istedenfor å holde det inne, som mange av oss jo er veldig flinke til. Kanskje litt for flinke.

Dette tar tid dog. Jeg håper du kan ha tålmodighet med deg selv og gi deg selv muligheten til å bygge opp selvtilliten som følger med det å komme seg videre etter traumatiske hendelser og minner.
Jeg levde i nesten 40 år med traumer og dårlig mental helse før jeg i det hele skjønte at jeg ikke var frisk.
Nå, noen få år etter har jeg det bedre med meg selv enn jeg noen gang har hatt. Og jeg gleder meg til årene fremover for å se hvordan jeg kan fortsette med å jobbe på å bedre meg selv.

Jeg håper du gir deg selv den samme muligheten.

Det var ikke meningen å skrive så mye, jeg ble litt revet med underveis. Jeg håper du kan finne noen linjer som kanskje gir litt mening for deg som du kan ta med videre.

Ønsker deg alt det beste og lykke til!

3

Tusen takk for fine og oppmuntrende ord. Det har ingenting å si hvor mye eller lite du skriver, dette ga meg en positiv følelse av å bare føle på litt forståelse og motivasjon igjen 🥰

Det trengte jeg virkelig. Og det er også det jeg mener i forhold til å bli påvirket av andre. Om jeg bare skal gå rundt å gråte hele dagen f.eks. blir jeg også mer tynget og trist av å bare kjenne andres tristhet, selvom det ikke ligger så dypt.

Jeg blir påvirket veldig mye av andres følelser, og jeg ønsker å kjenne på positive følelser i kroppen min og. Det er trossalt det positive som gir den styrken og kampviljen til å fortsette. Det er fint å få slippe tårene ut noenganger når det presser på.

Ikke misforstå, men jeg kan ikke slippe hele tristheten ut på en gang, sinnet, frustrasjon, osv. Det var nettopp alt det som gjorde meg så syk at jeg ikke klarte noenting annet enn å ligge til slutt… jeg må ha en balanse… og spesielt når hjernen er så sårbar… da kan jeg bare slippe litt og litt ut, for å ikke overvelme meg selv igjen…

Jeg skal ikke sitte her å klage på den hjelpen jeg får. Jeg bare synes det er litt vanskelig å plutselig bare godta at systemet er fantastisk, selvom jeg kan telle på en hånd hvem som faktisk tok meg seriøst… Jeg er bevisst på å sette pris på hver og en, samt være åpen og ærlig i den grad at jeg ikke påfører meg nye og andre problemer.

Nå går jeg i traumebehandlingen hos en dyktig psykologspesialist som har jobbet med dette siden 80 tallet… men jeg er ikke så tålmodig, når jeg vet behandlingen kunne gått litt kjappere, fordi ellers kommer jeg slik som sist og har plutselig gjort over halve jobben til psykologen selv, som han både ble litt sjokkert over, samt ga mye skryt siden det jeg selv har jobbet med og løst opp i, egentlig var hans jobb… så nå hadde vi plutselig kommet et stykke på vei.

Jeg vet at jeg noen dager er dårligere og noenganger bedre, så da jobber jeg bare en hel del med disse tankene og følelsene når jeg klarer det… så få politiet masse info og psykologen mindre jobb, og jeg få kommet frem til ulike problemstillinger, som gjør at vi kan begynne å fikse ting snart…

Jeg kan faktisk gå i flere dager med nedstemthet pga andre har delt noe de selv føler er vondt eller smertefullt… Og jeg ønsker ikke at folk ikke skal få lov til det, fordi jeg konstant bare er trist for tiden… det er vanskelig for folk å forstå hvor følsom jeg er som person tror jeg…

Angst har jeg generelt også hatt hele livet, og det å overvinne, gå imot, osv, er slik jeg må leve for å ikke bli redd for å gå ut. Men nå føler jeg at jeg bare gjentar meg selv hver time ved å forklare forskjellene igjen og hvem jeg er og hvordan jeg tenker… synes det er unødvendig, da kunne vi heller kommet lenger i selve traumebehandlingen som jeg føler gir best effekt i forhold til det største problemet i livet nå.

Trøtt og beklager om det ble rotete her. Hadde mye på hjertet. Veldig fint å høre det går bedre forresten, det gir meg masse motivasjon i seg selv.

4

Å finne det som virker for og som muliggjør en balansegang for deg, er det eneste som betyr noe. Ikke hva min opplevelse eller erfaring er :)

Du gjør en kjempejobb og er kjempeflink høres det ut som, bare pass på å ikke ta for mye jobb fra poiltiet og psykologen ;)

Det ble ikke rotete i det hele, dette er jo tross alt en plass hvor det kan være greit å lufte litt når en har mye på hjertet.
Og hvil deg så godt du kan. Det har du fortjent.

5

Tusen takk.
Det betyr mye å høre om andres opplevelser og erfaringer, spesielt når man selv blir usikker. Det er en del av å lære seg selv å kjenne også. Forsøke å skifte tankegangen, se om det blir lettere å gjøre noe på en annen måte. Okay, så var det rådet om det noe som ble verre for meg og lettere for deg, f.eks… Samt får man mer kunnskap å lære om hverandres erfaringer og opplevelser. Og man velger uansett selv hvilke råd og meninger man vil høre på. Jeg vet f.eks at jeg kan fort bli overfokusert og miste litt de nyansene, som kan sende meg inn i en negativ spiral, hvor folk ofte feiltolker det som en depresjon… En dag skulle det ikke mer til enn å bare bli oppfordret til en kreativ aktivitet, eller gå en fjelltur, og at den andre bare dreit i hvor mye en forsøkte å prate seg utav det. En annen gang var det en gammel dame som bare fortalte meg om en god opplevelse som ung, som motiverte meg til å gå ut alene den kvelden på en fin restaurant å kose meg. Alt dette bygger jo og opp både selvfølelsen og selvtilliten. Det å mestre vonde følelser, tanker og dager. Jeg fikk det bedre av å sove godt denne gangen, idag har jeg mer positive refleksjoner rundt det jeg ventilerte om.

6

For meg høres det ut som om du ikke har mistet den delen av deg selv, selv om du ikke kanskje alltid føler det slik selv. Du kjemper og står på for deg selv, og det finner jeg både inspirerende og beundringsverdig.

Jeg vil veldig gjerne takke deg for at du deler med deg. Andres erfaringer synes jeg er gull verdt å høre på, det kan sette ens egne ting i annet perspektiv. Og en kan lære mye fra det.

Jeg har veldig troen på at dette finner du ut av med tiden. Du virker både reflektert og motivert til å vinne for din egen del. Det er nok vanskelig å innrømme overfor en selv og andre i vanskelige perioder, men jeg tror på at du har det i deg, og jeg har tro på deg.

7

Tusen takk.

8

Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan si noe som gjør alt bedre, men jeg vil at du skal vite at jeg ser deg, og jeg hører deg. Du har vært gjennom mer enn de fleste kan forestille seg, og likevel står du her fortsatt. Det er en enorm styrke i det, selv om det kanskje ikke føles sånn akkurat nå.

Det gir mening at du føler deg utmattet, at alt føles tungt når du endelig ikke må overleve hele tiden. Når man har vært i overlevelsesmodus så lenge, kan det å stoppe opp føles verre enn å kjempe. Det betyr ikke at du er svak, det betyr at du endelig har rom til å kjenne på alt du har båret alene så lenge.

Det er vondt å føle at ingen vet hvordan de skal hjelpe, men det betyr ikke at du er umulig å hjelpe. Du fortjener støtte, ikke bare medlidenhet. Du er ikke bare det som har skjedd med deg, du er en hel person med verdi, med tanker, med en fortid, men også en fremtid.