Skulle ønske det var lov med assistert selvmord i Norge

Etter såppas mange år med både fysisk og psykisk sykdom og følelsen av at jeg ikke kommer noen vei her i livet så skulle jeg faktisk ønske det var lov . Jeg er helt sikker på at det hadde blitt bedre for alle parter . Er så utslitt av Helse-Norge , dårlig økonomi og alt . Såklart en del kriterier om hvor mange år osv man har slitt og med tanke på framtidig livskvalitet . Hvorfor skal vi lide mer ?

Jo, jeg forstår hva du mener, men hadde det ikke heller vært bedre med assistert hjelp til å komme ut av problemene og få et tilrettelagt, bra liv? Det hadde jeg likt å være en del av, for døden er så endelig. :-(

Ja men hvor er hjelpen da? Endeløse køer overalt 😩

Nedbemanning og nedkutting av plasser overalt. Jeg Ser på hele bildet. Ja vet døden er endelig og det var kanskje litt drøyt men likevel

Det er jeg ikke sikker på. Da ville du også sett årsakene til at det fremstår slik, og din egen plass i det hele.

Jeg har påpekt mange ganger før at dersom pasienter med ulike lidelser hadde vært villige til å bruke hverandes ressurser og samarbeide om å sette hardt mot hardt ovenfor helsevesenet, ville det blitt forandringer umiddelbart. Men det krever en holdningsendring som mange er uvillige til.

Situasjonen blir da at hver enkelt pasient kjemper for seg og sitt. Det slår selvfølgelig ulikt ut på mange måter, og går ut over de aller svakeste.

De gangene jeg har vært innlagt så blir vi frarådet og snakke sykdom og det vi sliter med , med de andre pasientene . Jeg kan skjønne hensikten fordi vi kan fort dra hverandre ned men dps er bygd opp sånn at du bare skal snakke med begandler og de som jobber der .Jeg har snudd holdningene mine en million ganger og fått litt hjelp en periode så sier psykolog at vi må avslutte og det forstår jeg også siden andre også trenger hjelp men det ender ofte med for tidlig avbrutt behandling og man blir «svingdørspasient» . utmattende å skrive så orker ikke skrive mer nå

Er du en terapeut forresten ?

Saklig og løsningsorientert systemkritikk er ikke “sykdomsprat”. Dessuten har ikke DPS noen lovhjemmel til å styre hverken hvem pasientene snakker med eller hva de snakker om.

Hvilke holdninger er det du har snudd “en million ganger”?

Jeg er forøvrig en engasjert samfunnsborger som kjenner mine rettigheter og plikter. Gjør du?

Nei aner ikke hvor jeg skal lete og hvor jeg skal finne sånt. Jeg skreiv inn her for å få litt forståelse i natt. Er såppas dypt deprimert at jeg ikke orker å tenke på alt du skriver . Har vært nær ved å ta livet mitt flere ganger men har tydeligvis ikke det som skal til for å få det til. Du virker som en kverulant og jeg opplever at du hever deg over alle andre som skriver her . Har sett du har svart på de andre innleggene her også . Hva med å vise litt forståelse ?

Der kom personangrepene ja, helt som forventet.

Å kjære vene. Det er ikke et personangrep. Det er min og mange Andres opplevelse av det du skriver. Synd at de reklamerer med disse sidene hvis man trenger hjelp til psykisk helse. Jeg ser brukernavnet ditt i flere tråder og etter at du har skrivi er det nesten ingen som skriver mer . Trist at et forum blir sånn.

Trenger vi det? Hvis jeg virkelig ønsker er det så enkelt at jeg bare bestiller en flybillett til Sveits, og fikser resten der.

Når snart bristepunktet, men tror likevel det er unødvendig med assistert selvmord i Norge.

hei :-) Jeg skjønner at du føler at du ikke orker mere, det føler jeg og mange andre også men jeg tenker at det går opp og ned og at kanskje ting kan forandre seg men hvis det ikke forandrer seg så håper og tror jeg at du har det bra av og til jeg ønsker at alle skal ha det bra men motgang er en del av livet det vet du sikkert men jeg har så lyst å hjelpe både meg selv og andre, jeg ønsker deg alt godt selv om livet er veldig vanskelig det vet jeg veldig mye om, jeg ønsker at du ser et håp og mening og lys selv om alt føles mørkt og håpløst og urettferdig, hilsen meg <3

Når vet ikke jeg hvordan hverdagen deres har vært de siste 3 mnd men orker så vidt å være oppe for tiden. Ser ikke for meg at resten av livet kommer til å bli særlig bra. Orker ikke gå i detaljer akkurat nå .
Men det er ikke bare å bestille en billett til Sveits og ordne resten der ? Har lest om det men man må ha en del ressurser og være ganske oppegående for å klare det også . Nå om dagen kommer jeg meg så vidt ut av senga for å spise dusje etc

Jeg er helt enig med deg! Er ikke alle som kan forstå at livet kan være så vanskelig. Hadde man kunne tatt en pille som førte til en rask og smertefri død så hadde jeg tatt den tvert! Er ikke fordi man gir opp, men fordi livet er mer smerte enn glede.

Dette kan pasient- og brukerombudet informere deg om. Anbefaler deg også å sette deg inn i dine borgerrettigheter på generelt grunnlag, og ikke stole på tilfeldige folks meninger om rett og galt.

🥲♥️

Tusen takk for forståelse

Og avvisninger fordi man har “prøvd mange ting allerede”.

Hei.

Det er leit å høre at du kjenner det slik.

Jeg vil bare komme med et perspektiv i forhold til assistert død. Jeg hadde en onkel som fikk det, men det var fordi han var dødssyk og fordi han kom til å dø snart likevel, og for å forkorte lidelsene hans. Før han fikk det, måtte han snakke med to ulike leger, for å forsikre seg om at ønsket hans ikke kom fra en depresjon eller psykiske problemer og et ønske om å dø pga. det.

Grunnen til at man ikke får hjelp til assistert død ved psykiske lidelser, er at man i utgangspunktet alle kan få det bedre. Jeg skjønner godt at det ikke kan føles slik ut. Men jeg er selv en som er glad for at jeg “overlevde”, og at jeg stadig prøver å finne nye bedre veier for meg selv.

Jeg vet ikke om det hjelper deg å høre dette. Av og til vil man kanskje bare høre at man har rett til å dø hvis man ønsker det? Jeg vet ikke. Jeg tenkte det selv på et tidspunkt, at jeg kunne velge selv om jeg ikke ville leve lenger, og da føltes det enklere. Men jeg tror kanskje at det som forandret ting for meg, var at jeg hadde en ulykke hvor jeg kunne ha dødd, og da forsto jeg hvor lett jeg egentlig kunne ha dødd, og at jeg ikke egentlig ønsket å gjøre det. Og hvis man ikke greier å ta livet av seg selv, så er det kanskje også fordi man egentlig ikke har lyst å dø? Man vil jo vel egentlig bare ha det bra og slippe smerten?

Forresten, jeg har hatt venner som ikke ville være overrasket om jeg hadde tatt livet mitt. Hun ene hadde ei mor som var psykolog, og som anbefalte henne å holde seg langt unna meg pga. hvordan jeg hadde det. Og det kan gi meg en god følelse nå å tenke på - at nei, jeg gjorde ikke slik de trodde. Og jeg kan ha det bra nå.

Jeg vet at det dessverre kan være veldig vanskelig å få den hjelpen man trenger. Jeg har selv holdt på i altfor mange år med å forsøke på det, men via diverse så har jeg nå endelig noen som har hjulpet meg og ønsker å hjelpe meg videre. Og det har hjulpet at jeg nå greier å formulere bedre hvordan ting er for meg, og at jeg nå forstår at det ikke er så synlig utad som jeg trodde det skulle være. Jeg forventet vel før at man bare skulle forstå hvordan jeg hadde det og hva jeg trengte (som et barn - det er jo det små barn er avhengige av). Og at jeg nå ikke lenger skammer meg over å be om hjelp eller tenker at det er noe jeg ikke burde gjøre. Jeg var til legen denne uka, og da oppdaget jeg at jeg følte meg annerledes enn tidligere. At jeg denne gangen faktisk trodde på at han ønsket å hjelpe meg og at det ikke er noe å skamme seg over å gå til legen for å få hjelp med hva det nå skulle være.

Det er mye man kunne ønske. Men det er ikke alltid man får det. Så hva kan man gjøre da? Gi opp, eller prøve å finne noe annet, uansett hvor lite, som kan få en til å føle seg litt bedre? Det å skrive her er vel også et forsøk på å få en til å føle seg litt bedre, og det er jo en bra ting det :) Jeg håper det hjalp deg, om ikke annet bittelitt <3

Tusen takk for meldingen din . Den viser at du faktisk forstår og ja Jeg forstår jo at det med assistert selvmord ikke er bare å få godkjent helt uten videre . Det var nok noe jeg skreiv en natt i desperasjon på en måte . Har lest en del om det og det er nok ikke noe enkel utvei .

Og som du sier , selvmord er ikke så lett det heller . Det jeg er aller mest livredd for er å våkne opp med enda større skader enn det jeg allerede har og enda større skam.

Nå om dagen kjenner jeg på stor skam fordi jeg føler meg ikke kapabel til å ta tak i livet. Har vel gjort det så mange ganger og gang på gang etter å ha møtt veggen og rett i kjellern så mister man jo motivasjonen etterhvert sant så jeg forstår dem som faktisk gjør alvor ut av det selv om det er tragisk og grusomt for de som sitter igjen .

Samtidig føler jeg at de ikke har noe glede av meg som person . Jeg føler jeg trykker de rundt meg ned så trekker meg vekk så mye som overholdet mulig . Skulle ønske jeg klarte finne et eneste bittelite håp om at ting kan bli bedre.
Føler at hjernekapasiteten er svekka etter mange år med depresjoner og forskjellig utprøving av medisiner som bare gjør meg kald , kynisk og likegyldig .

Orker ikke skrive mer akkurat nå for bruker så mye energi bare på å skrive . Men takk for fint innlegg og svar <3