Å bli kalt egoistisk

Å ta sitt eget liv.
Jeg har vært åpen med mine venner om at kommer jeg til det punktet at jeg ikke kommer meg ovenpå, blir dette min utvei.
Flere som kjenner meg og min historie har vist stor forståelse og respekt for mitt valg.

Jeg har støttet aktiv dødshjelp i mange år, skulle ønske det var et tilbud her i Norge. Både for fysisk og psykisk syke.

I januar kom jeg til dette punktet, og tok overdose. Men jeg angret meg og ba om hjelp til å behandle det jeg tok.
Fikk ingen oppfølging av psyk etterpå, etter eget ønske. Så de lot meg gå.
Dette er ok nok for min del.

Men… Så kommer jeg til saken…
Noen av de menneskene jeg så på som nære venner, som støttet min mening om å ende livet… Fikk vite det etter noen mnd, og det endte med at de kuttet meg ut.
På bakgrunn av at de orker ikke vente på at jeg skal dø. Og jeg ble kalt egoistisk!
Alle skal dø engang, tidspunktet kan man ikke si.
Mitt liv er veldig A4, står opp og gjør det samfunnet forventer av meg og har alt på stell.
Men jeg vil aldri bli 100% frisk igjen, min sykdom jobber fortere enn jeg klare å skaffe verktøy til å håndtere den.
Det jeg lærte når jeg var 20, hjelper meg ikke nå når jeg er godt over 40.

Jeg forstår at de vennene mine som har trukket seg vekk, har et annet syn en jeg.
Jeg snakker om livskvalitet, hvem skal man leve for?
Jeg ønsker ikke å bare eksistere, men leve.

En av grunnen til at jeg ba om hjelp i januar, var fordi jeg brøt et løfte. Et løfte jeg gav min beste venn for 20 år siden. At han skal være tilstede når jeg drar for godt.

For mange vil dette være vanskelig å lese, noen vil tenke at jeg burde vært innlagt, noen tenker sikkert at jeg er komplett idiot.

Men se det fra en annen vinkel, jeg har innsyn i mitt eget liv. Og tro meg, jeg har kjempet. Og kjemper forsatt!
Har gjort litt undersøkelse, og skal prøve noe annet. Det er et ønske om nye verktøy hos meg, men er veldig sliten. Det skal jeg ikke legge skjul på.

Så, til dere som velger å si at selvmord er et egoistisk valg. Ja, det er kanskje det… Men det er så mye mer en det.

Takk for at du ønsket å lese dette.

Det er et valg gjort ut av selvinteresse, og det ligger dype grunner bak som bare du opplever. Jeg vet ikke om det er genuin dømming fra dem. Det er fryktelig hardt å følge noen man bryr seg spesielt om inn i døden, så det er nok fristende å prøve å provosere deg til å velge annen løsning. Jeg blir selv litt var på å gi støtte fordi man vil jo ikke bære ansvar for noens selvmord.

Vil du si noe om dette med å «leve»? Det høres ut som at du har noen tanker om hva det er, men samtidig ikke ser noen vei til et liv.

Det er ditt eget valg, du kan velge noe annet. Verktøyene finnes, men du må oppsøke dem selv.

Det å føle at man lever er veldig inviduelt. For noen kan det å bare få lov å våkne hver dag være nok. Så her kan jeg kun svare for mitt vedkommende.
Og ikke tro at jeg ikke ser veien til et liv, for det gjør jeg. Kjemper hver dag, for kanskje neste blir bedre mentaliteten er sterk hos meg.
Det er vanskelig å svare konkret merker jeg. Men et av hovedproblemet er at fortiden henter meg inn igjen. Ting som ikke trigget meg før, slår bena under meg nå.
Og jeg bruker lengre tid å hente meg inn igjen. Energien jeg kunne tenkt meg å bruke på jobb, venner og familie forsvinner til dette styret.
Man blir mer apatisk mentalt sett. Når det er sagt, så presser jeg meg hver dag. Alt er på stell!

Det er helt sant!
Er i gang med nye runde på søk etter de verktøyene, burde nok beg tidligere. Men prøver igjen.

Hva slags følelser er det som knekker deg fra fortiden da? Og hvordan står de i veien for fremtiden? Er det at du ikke er et godt nok menneske? Siden du har alt på stell så virker det som at det ikke er noe spes i veien med prestasjonsevnen

Har kompleks Ptsd. Og det krever sin kvinne å holde hode over vann når fortiden banker på døren…

Så det er kanskje angst for diverse situasjoner som dominerer livet, pga ting som har skjedd? Du vet, det er fremtiden som gjelder. Fortiden er ikke noe du trenger å løse.