Lang historie kort , eg gjekk på èin rimelig smell for noen år tilbake , og gjekk langt ned i kjelleren , vore noen ganger inn og ut av dps døgn , det siste halve året har eg klart meg veldig greit selv, men dei siste månedene har vore tøffe , rett å slett så tøft at eg har sakt t behandleren min på poliklinisk at eg slit med og halde ut (hu er veldig kjekk), søkt meg inn på dps døgn men fekk avslag , behandleren min mener at det Ikkje er vitsi å klage for da ender kun med enda eit avslag, eg slite so med skam overfor eg Ikkje klarer ig ta meg sammen , eg mistrives så enormt med meg selv at tårene seter hele tiden, eg trekker meg unna venner og famillie . Og eg må jo sei at eg blei veldig skuffa øve avslaget , Ikkje med tanke på at da e mirakel kur, men èin pust i bakken i trygge omgivelser , for er kje da at eg vil inn heller , men eg der selv da trengs no. Helsing ei veldig fortvila
Har behandleren din kommet med noen råd eller forslag til hva du kan gjøre når du føler deg slik, eller gitt deg en oversikt over hva som er planen videre, slik at du vet litt hva som er tenkt å gjøres for å hjelpe deg?
Du trenger ikke å skulle ta deg sammen nå. Du har all lov til å føle deg lei deg eller alt du kjenner på nå. Det kan være godt å bare gli slipp på den kontrollen og over å skulle greie alt. Jeg skulle ønske du heller ville søke trøst og nærhet hos venner og familie, enn å trekke deg unna dem nå. Vi alle trenger andre folk, særlig når vi har det vondt - da trenger vi omsorg og nærhet. Og vi trenger å få lov til å gå i stykker, og ha folk rundt oss vi kan lene oss på, eller bare være hos når vi har det slik.
Husk at alt du gjør er bra. Du gjør ditt beste.
Har du noen rundt deg som du er trygg på? Viktig at du har noen du kan snakke med når det er så tøft. Ikke kjenn på skamfølelsen. Vær stolt over deg selv for at du prøver å søke hjelp.
Har venner , famillie og mye gode folk rundt meg , da eg bekymrer meg for visst eg klager er at eg skal bli sett ned på om eg sku fått plass etter klagen, er kje fyrste gang eg har kjempa meg t èin innlegelse desverre
Oh… Mye likt meg… Missliker meg selv for at jeg ikke klarer å ta meg sammen! Jeg har verdier rundt meg, men jeg ender opp med å lukke meg inne… Gjerne i mørket med noen stearinlys og PC… Mister flere og flere rundt meg… Det er min egen skyld og mitt eget hodet, men ruste meg en del i ungdomstiden, og det tror jeg straffer seg for meg nå.
Sjakk har blitt en lidenskap for meg… Men jeg tør jo ikke møte på klubber eller turneringer selv om jeg er en habil spiller…
Før var jeg veldig sosial! Norgesmester i svømming. Drev med bryting, judo, MMA og senere tid dart…
Nå har jeg havnet i en mørk sirkel. Prøvd å ta selvmord for 10 år siden, og etter det er det en mørk sirkel jeg ikke klarer å komme ut av… Klarer ikke å være sosial uten alkohol (drikker alltid med måte, og aldri full - men det koster og familien og kjæresten aksepterer det ikke) Hver uke skal jeg på klubben… fredag… Hver fredag får jeg angst og blir værende hjemme…
Holder til i Sarpsborg da, men gjerne skriv… Jeg trenger noen å snakke med om slike ting. Lavterskel hjalp litt, men lege har ikke tid til sånt… Ikke er innleggelse noe alternativ for meg heller, men trenger en i samme båt, som jeg kan dele tanker og føleser med.
Ble du god i alle disse tingene for å bevise at du er bra nok? Eller for å oppnå noe du trudde du ville få ut av det? Eller var det bare konkurranseglede?
@Lasse Tør du å tenke at du har rett til å tenke på ditt eget beste?
Var den til meg ? Konkurranse ? Beklager men forstod kje , men Open for å svare
Den var til en annen bruker
Den var til deg
Jeg var yngre og i riktig miljø den gangen. Alle mine venner var konkurrenter, og det gav oss mye glede å konkurrere med hverandre.
Svømming spesielt var hardtrening! Vi trente 13 ganger i uken. Svømte hver dag, så styrketrening senere på dagen.
Så jeg vi si konkurranseglede!
Senere fikk jeg andre venner som ikke var like positive for min utvikling, og begynte å eksprementere med alkohol, hasj, piller (var borti andre ting også, men jeg hadde ihvertfall vett nok til å forstå at det var en grense jeg ikke burde gå over, og ble derfor ingen tung missbruker, men holdt meg til de litt mildere) Likevel var det ingen spøk, for jeg var 12-13 år når jeg begynte å eksprementere.
Svømming og andre idretter sluttet jeg helt med når jeg ble 16-17… Da var det bare det som var kult (og jenter) som var interessen.
Merker i dag at selv om jeg var forsiktig med rus, og holdt meg til røyk, så har det skadet hukommelsen noe. Alt fra skolebenken f.eks er egentlig borte.
@Lasse Du var altså Norgesmester i svømming og trente styrketrening hver dag før du var i tenårene. Med denne bakgrunnen, hva gir deg så angst for mennesker tror du? At de skal lede deg på ville veier, slik som med rusmiljøet?
Hva mener du :)?
@Jento Du har behov for innleggelse og psykisk hjelp, og en grunn til det kan være at du ikke tør å tenke på deg selv. At du har for stort behov for å bli tatt vare på av andre.
Du har mye rett i hva du skriver ! Nå har jeg blitt 48år. Ser ting ganske klart… Største problemet er at jeg i de siste årene har kommet inn i en mørk sirkel som er selvdestruktig. En av mine beste venner tok livet sitt for ett halvt år siden… 3. i år… Og min beste venn har kort tid igjen… Tror ubevisst at dette gjør at jeg blir konfliktsky, og sitter mye alene og klarer ikke bryte sirkelen. Så det blir mer og mer alene i mørket, selv om jeg har folk rundt meg som gjerne vil være sammen med meg, så får jeg meg ikke til å gå ut og snu sirkelen til noe positivt… Mitt eget hodet som er problemet… Ikke samfunnet eller folk rundt meg.
Prøver å si til meg selv skjerp deg… Tar en tur ut innimellom, men inni meg skriker noe kom deg hjem til tryggheten og mørket. Kan skrive så mye, men jeg ser når jeg skriver at alle råd som er fornuftige er ting jeg frykter, så jeg tør ikke gripe dagen… Sommeren er verst for meg, for da er det lyst og man skal komme seg ut. Men mørket lokker mer…
Eg er kje flink å ta vare på meg selv, da må eg innrømme , men innlegelsen , èin kort tenke eg innebære å få litt ro i kroppen , itilegg til støtte , eg har vell alltid vore èin person så har klart seg selv , men no er eg i èin periode der kanskje noen kan hjelpe å støtte meg litt i èin veldig tung periode
Ikke rart det med vennene dine sliter på nervene dine. Du skal både takle sorgen og det å ta sjanse på nye folk der ute. Det er viktig å være bevisst på hva du trenger fra andre, så ikke dem bare bruker deg som dem vil.
Utifra erfaring kan jeg si at det “å klare seg selv”, for noen av oss betyr “å ignorere egne behov, og prøve å møte andres”. Siden jeg ikke kan gjøre noe med din innleggelse-situasjon så kan jeg i det minste kanskje hjelpe deg å nøste litt opp i saker.
Du treffer spikeren på hodet. Med mange nære venner som tar selvmord, og bestevenn jeg er i ferd med å miste til kreft, er det veldig lett å havne på ett mørkt sted.
Samtidig har også de rundt meg problemer… Later som jeg skal prøve å hjelpe andre, men mine egne problemer føles (og kanskje er) mye større enn de som ikke har fått varene sine fra nett, ikke fått svar fra …bla…bla… Det blir mange bagatellproblemer…
Det er jo ikke bagateller for dem, men for meg er det for uvirkelig å sette seg inn i andres problemer når jeg har store problemer selv… Mister folk rundt meg, og vurderer og bli med… Har jo nå nesten flere venner under bakken enn over.
Legen tar meg ikke alvorlig somregel, og veldig begrenset hjelp siden jeg har serfikat.
Jobber egentlig i barnevernet, og jobber med å hjelpe andre, men tar en pause nå, for jeg må hjelpe meg selv, før jeg kan hjelpe andre igjen.
Samtidig bitterhet for små ting… Folk som ikke betaler meg til tide, kommer til tide osv… Egentlig bagateller blir mye større når jeg sliter.
Nå blir jeg forstyrret, så avslutter