@Lasse Har du prøvd å snakke med legen eller lavterskel tilbudet du har vært på, om selvmordstankene dine? Man skal bli tatt på alvor hvis man har selvmordstanker.
Det høres ut som en god idé. Og når du velger å være med noen som forteller om bagatellproblemene sine så er du ikke forpliktet til å føle deg engasjert. Eller å prøve å svare engasjert. Om noen vil ha din hjelp kan du si at du har nok å ordne opp i selv.
Desverre har det vorte slik at èin må pressa på og bruka mykje krefter på å bli hørt. Ikkje tenk på kva andre tenkjer. Er du som kjenner om du treng innleggelse. Håpa du får hjelp. Lykke til.
Hva man trenger, og hva man tør kan ofte være forskjellig. Jeg hadde nok trengt innleggelse, men da er jeg redd for å miste det lille jeg har igjen. Så det er ikke så lett det heller…
Legger jeg meg inn vil kanskje både kjæreste og barn forsvinne, og hva har jeg da når jeg kommer ut?
Har også foreldre, men de forstår ikke det med psykiatri. Når de var unge gjaldt alkohol… Jeg begynte å ruse meg før tenårene… Da med alkohol og hasj…
Prøvd mye, men holdt meg unna tyngre heldigivs! Så heroin, amfetamin og slikt sliter jeg ikke med, men ble mye hasj, psykadelika, litt morfin, smertetillende, beroligende…Fra 11-12 år aldreren. Beroligende pleier jo å hjelpe, men ikke i lengden… Vil ta nå, og har liggende, men prøve å komme over kneika, og bruke når jeg har angst/anfall, og ikke for å få meg ut av nedturen etter å ha tatt i natt for å sove…
Legen har liten forståelse… Jeg blir lagt inn, eller mister serfikatet om jeg ber om hjelp.
Jeg vil anbefale deg å spørre noen som faktisk vet hva som skjer hvis du ber om hjelp eller som kan hjelpe deg med å finne den riktige/beste hjelpen for deg. Det er mange som har vært i din situasjon, og folk som jobber for å hjelpe slike som deg. Du skriver om hva du tror vil skje hvis du blir lagt inn, men det vet du ikke, og derfor syns jeg at du burde snakke med noen som kan vite det, eller iallfall kan svare på hva som sannsynligvis vil komme til å skje. Rusinfo/rustelefonen vil kunne svare på noe av det kanskje.
Hvorfor tror du at kjæresten og barn vil forsvinne om du blir lagt inn? Det er jo så mye bedre å innrømme og ville gjøre noe med problemene sine, enn å ikke gjøre noe, holde alt inni seg selv, og håpe på det beste.
Har du åpnet deg noe for kjæresten din i forhold til det du kjenner og tenker på nå? Eller noe om hva som er vanskelig for deg?
Du trenger ikke opplyse om rusbruk selv om de spør om det. Fokuser på årsakene til problemene dine.
Er somregel ærlig med legen. Alltid med kjæresten.
Trist når de værste bølgene kommer bare, og jeg blir destruktiv.
Sitte i mørket og tenke på selvskading er jo ikke bra for noen…
Legg bort alle dine forestillinger om ærlighet, og tenk strategisk. Legen skal hjelpe deg med å løse et problem, og trenger bare akkurat den informasjonen som er nødvendig for å løse problemet. Så tar du tak i en evt. rusproblematikk på egen hånd.
Han har jo diagnosen min på utredning fra DPS. Han vet også at jeg har vært innlagt for selvmordsforsøk. Vet jeg sliter med barn (men det er det mange med tenåringsbarn som gjør).
Men når det står på som værst, så er han litt sånn"ta deg sammen!" og det klarer man ikke med personlighetsforstyrrelse og angst… Man ser kun det verste desverre… Skulle ønske jeg så det, for jeg ser det i ettertid! Men når jeg står i det, ser jeg kun det negative tingene, og ikke de positive…
Samt at jeg ikke har fortalt for lite sosial jeg er, og at jeg sitter MINST 23t hjemme i døgnet.
Du fikk svaret? Er utredet på DPS, og har personlighetsforstyrrelse, urolighet og angst. 99% ærlig med legen om hva jeg har tatt, når jeg har tatt i ungdomstiden, steroider osv.
Den tiden er over nå, og kun beroligende og innsovning/sovetabletter nå. Og kjæresten min vet ALT! Hun kan mer om det enn meg, så hun er en enorm støtte, og jeg får være i fred når ting står på som verst.
I dag hadde jeg noe gjøremål, men måtte bare si ifra at jeg har det tøfft i dag. Jeg klarer ikke fullføre målene mine, men må ta det med ro, og håpe jeg får det til i morgen istede. Forhåpentlig får jeg en innsovningstablett av henne, noen timer søvn, og får gjort alt i morgen.
Veldig reflektert over dette. Også snakket med legen min, foreldrene mine og broren min som er psykolog i dag! Så tar imot all hjelp jeg kan for å ikke starte med selvmordstanker og mørke. Så jeg jobber skikkelig for å få ett greit liv ! Men den sosiale biten har jeg langt igjen på ! Savner en venn… Fisketurene, hytteturene… Alt det koselige jeg gjorde før. (nå har kjæresten min også litt problemer med endring av omgivelser, så akkurat på den biten hjelper vi ikke hverandre - tvert imot… Når jeg vil på hytta, så vil hun være hjemme…jeg har hytte ved sjøen og på fjellet)
Blitt tatt inn til akutt time flere ganger. De har stått klare til å ta meg imot når jeg har sittet i skogen, eller ved toget for å avslutte det hele… Får beskjed av de å kontakte lege, som igjen sier at det er en måned til jeg får medisiner - ellers ryker serfikatet… Jeg sier da at jeg heller vil ha livet enn serfikatet, men han vil ikke det… Han vil jeg skal ha begge, og lar meg vente, og håper på det beste = svartemarkedet for min del
var nok til meg
Her er mitt forslag:
Bytt fastlege, til en som ikke kjenner til diagnosene dine. Så bruker du broren din for alt det han er verdt. Klarer han ikke å sette av en time i uken til å snakke med deg på et profesjonelt og ikke-personlig nivå, trenger du ikke ha ham i livet ditt.