Jeg vil først si at uansett hvordan du føler deg, så er det bedre for barna dine om du fortsetter å leve enn om du tar selvmord. Det finnes nok historier rundt omkring om dem som har mistet en forelder i selvmord, til å bekrefte det.
Når det gjelder behandling og psykolog, så har jeg vært borti psykologer og nok av andre folk, som gjerne har gjort vondt verre, fordi de trakk for raske konklusjoner i forhold til hva som “feilet” meg og hva jeg trengte. Og det har egentlig vært en kamp det å kjempe i mot andre tanker og meninger.
Det er gjerne slik at noe fungerer for noen, men ikke for andre, og det betyr ikke at det er mer galt med en enn med andre for det, men at man trenger noe annet enn for dem det hjalp med.
Vet du noe om bakgrunnen for problemene dine, og hva som ligger under? Skam er da noe som formørker livet ens veldig. Det jeg har lært om skam, er at det som hjelper er å fortelle til noen som møter en på en god måte, om hva en føler på og hva en skammer seg. At det er så viktig å vise hva en føler til noen som greier å møte følelsene ens på en god måte og gi en det en trenger. Skam er noe som blir laget stort inni sitt eget hode, forsterket av følelsene våre. At tankene og følelsene jobber i mot oss og forteller oss dårlige ting om oss selv, som andre ikke tenker, men som vi tror de tenker.
Mitt syn, er da at mange problemer, kommer fra ubearbeidete traumer, som også gjerne gir skam. Men også vel at man ikke har lært eller fått støtte til hvordan man skal håndtere følelser eller utfordringer, slik at man har endt med å utvikle uhensiktsmessige måter å håndtere ting på. Eller at de har fungert en stund, men at de ikke fungerer lenger. Jeg tror da på at traumebehandling eller teknikken derifra, som blant annet selvmedfølelse og mindfulness, kan være veldig nyttig for veldig mange. I tillegg til å greie å åpne seg om hva en føler og tenker - og trenger av dem rundt en. Mindfulness er en god måte til å bli bedre kjent med seg selv, hva som gjør en godt og hva som gjør en vondt, og hva en trenger. Det finnes da ulike måter å holde på med det på, og den traumebevisste tilnærmingen tar hensyn til utfordringer man har.
Klart det er vanskelig for dem rundt når man har det slik som du har det, men det er bra at du ser det, for det er nok av dem som tar det utover dem rundt seg eller som overfører det videre til andre. At det er deres måte å takle det på, og som kan gjøre at de kan leve normalt, mens de rundt dem går på vakt og tilrettelegger livene deres for dem. Det vet jeg av bitter erfaring. Så jeg tenker at dine nærmeste er heldige som har deg som faktisk ser dette at det er krevende for dem rundt deg.
Mitt råd i forhold til møtet med legen, er å være så ærlig som du overhodet greier i forhold til hva du tenker og hvordan du føler deg. Også når det gjelder dette om at du er veldig usikker på om noe som helst kan hjelpe osv. Jo ærligere du er, jo bedre er det for deg selv, og jo lettere er det for legen å kunne hjelpe deg. Det kan da ta tid før legen din skjønner hvordan du har det og hva du trenger, så ha tålmodighet med vedkommende. Og med deg selv, i forhold til alt dette - det er skummelt og krevende å åpne seg opp om hva en tenker og føler, og å skulle stå opp for seg selv og prøve å få noen til å forstå hva du trenger.
Jeg vet ikke om dette føles nyttig for deg.
Et siste tips, som har hjulpet meg enormt - er det å gå fra å tenke at jeg må fikse alt, til å gå til å se hvilke småting jeg liker og som gjør meg godt, eller som bare ikke gjør meg vondt. Å ta det helt ned fra det store uoverkommelige, og til små deler. Det er også gjerne de mindfulness-øvelsene handler om, å prøve å finne trygge ting å fokusere på, som kan gi en fred, om ikke annet et bitte lite øyeblikk. Eller det å begynne med å ønske seg konkrete, små ting, som at jeg ønsker meg mer ro. Ting virker mer overkommelig når man får oppleve eller merker at ting kan være ok eller at det finnes ting å fokusere på om bare et øyeblikk, som ikke gjør vondt. At det er ting man kan gjøre som ikke skader en, og at det kan være så enkelt som å holde en stein i hånda, eller beskrive ting rundt en selv i detalj.
Et annet tips er å bruke pusten til å roe en selv ned. Det å fokusere på pusten, og særlig på utpusten, når tankene begynner å spinne, er et veldig nyttig tips. Utpusten har den naturlige egenskapen av å roe ned kroppen. Ikke gi opp hvis du ikke føler at det fungerer når du prøver det.