Inleggelse eller ikke? hva skjer?

hei, jeg er en jente på 13 år som sliter med angst, depresjon, selvskading, liten spise forstyrelse? (eller noe lignende) og selvmordstanker. jeg ble nylig diagnosert med angst og depresjon, men har lenge slitt med selvmordstanker og selvskading. (siden jeg var 11 år). Nå i det siste har jeg hatt ekstra mye selvmordstanker og følt på mer trang til å skade meg selv. alt jeg tenker på er måter jeg kan ta livet mitt på, og om folk faktisk hadde brydd seg. jeg vet innerst inne at noen hadde blitt veldig triste og savnet meg skikkelig. men jeg tror ikke jeg klarer dette lengre. i januar så ble jeg nesten akutt innlagt i Bergen, men jeg ble så redd at jeg turte ikke å takke ja. den dag i dag går jeg til bup, men nylig byttet jeg behandler og synest det er drit skummelt..

jeg har nesten ikke turt å snakke med hen og har vert altfor redd til å klare å åpne meg for hen. nå i det siste har jeg begynt å tenke på om jeg burde ha takket ja til inleggelse.. men hva hvis jeg tar av resursene dems som kanskje noen andre hadde trengt mer? menjeg klarer virkelig ikke å sitte å tenke på hvordan jeg kan ta livet mitt.. hver gang jeg legger meg til å sove må jeg kjempe en tøff kamp for å ikke selvskade.. og når jeg har sovnet alt jeg fortsatt tenker på/drømmer om er hvordan det hadde føltes å være død..?

nesten alle vennene mine sliter med enten selvskading eller selvmordstanker.. og nesten alle kommer til meg for å snakke om det, men jeg kjenner virkelig på at jeg ikke klarer å hjelpe de lenger. jeg har falt ned i dette hullet så sjukt mange ganger, og jeg har kommet meg opp igjen, men denne gangen føles det annerledes ut. det føltes værre ut. jeg tror ikke jeg klarer det denne gangen.

her kommer noen spørsmål jeg lurer veldig på :
-er det for mye å be om innleggelse?
-i såfall hvordan skulle jeg ha spurt?
-må jeg ha samtykke av foreldre? kommer jeg til å ligge bak de andre i skolen? må jeg bytte klasse når jeg kommer tilbake?

Hei.

Det høres ikke godt ut slik du har det, og jeg skjønner godt at du syns det er skummelt med en ny behandler, og at det tar tid å åpne seg for en ny en.

Det høres ut som du har gjort alt du kan for å være der for vennene dine som har det vondt og vanskelig, og det er forståelig at det er krevende for deg, og at du ikke kan fortsette å gjøre det. Egentlig trenger dere hjelp, omsorg og støtte fra voksne, for alle disse tankene og tingene dere sliter med, er vonde og vanskelig ting å finne ut av selv, særlig når man er ungdom. Så det beste du kan gjøre er å anbefale vennene dine å snakke med noen voksne om det de sliter med og tenker på.

Det finnes gode hjelpetelefoner/-chatter for barn og unge, som spesialiserte på å hjelpe dere, som kors på halsen og alarmtelefonen for barn og unge. Jeg regner med at de kan hjelpe deg med de tingene du lurer på.

Jeg syns heller ikke at du skal tenke at du tar ressurser bort fra andre som trenger dem, for du har det jo ikke godt, og du trenger hjelp, omsorg og støtte.

Er det noen voksne rundt deg som kan gi deg noe omsorg? Gjøre deg noe godt?

Jeg syns det høres bra ut at du kjenner at du ikke lenger kan hjelpe vennene dine med de tingene de sliter med, for selv om det er fint og bra å hjelpe andre og ville være der for andre, så trenger du nå først og fremst gode ting selv. Kan du bruke noe av det til å hjelpe deg selv? De tingene du har sagt til andre og som har hjulpet dem, kan du si dem til deg selv i stedet? Det at du kjenner at du ikke lenger klarer å hjelpe dem, tror jeg faktisk kan være et godt tegn, at det er et tegn på at du er på vei fremover mot å ta mer hensyn til deg selv og kjenne at du trenger å ta vare på deg selv nå og få hjelp, omsorg og støtte selv, og at du nå ikke kan gi det til andre. Det kan føles vond og fælt at det er slik, når man er vant til å gi av seg selv til andre og hjelpe andre, og føle seg nyttig og bra på den måten, men du trenger jo også å ha det godt og få alle disse tingene. Og hvis du kan gi det til andre, så tror jeg også på at du inni deg vet hvordan du kan gi det til deg selv. Det å tenke på seg selv og gi ting til seg selv, er bare bra, også det å be om hjelp av andre. For det vil også gjøre at du igjen på sikt kan være der for andre og hjelpe andre, hvis du ønsker det. Det er ikke noe egoistisk eller galt med det. Samfunnet tjener på at vi tar vare på oss selv, og ber om hjelp når vi trenger det.

Jeg tenker egentlig at BUP vil være de beste til å svare på de spørsmålene du har. Hvis du syns det er vanskelig å spørre det muntlig, så kan du skrive det du lurer på på en lapp, og ta med til behandleren din neste gang. Ellers så anbefaler jeg deg å ta kontakt med veilederne her, eller en av de hjelpetelefonene for barn og unge.

Jeg håper dette er litt til hjelp.

Hei, og tusen takk! det blir kanskje litt vriet å snakke med de på bup om det fordi jeg har ikke time igjen før til 3 juni..

vennene mine snakker med helsesøster, foreldre eller bup de også..

tusen takk for tipset om å ta kontakt med veilederene her! håper du har en fin dag videre <3

Ja, den var en god stund til før du skal til bup igjen. Jeg håper noen andre kan gi deg svarene på disse på spørsmålene, noe jeg tenker det burde gå an. Det er jo ikke bare du som lurer på dette.

Men jeg fikk også en tanke, fordi det er “lett” å henge seg opp i alt som er galt og snakke om det hele tida - sånn at vennene dine gjør det med deg osv. Det handler om at man når man har det vondt, instinktivt kjenner på at noe bør gjøres med det, og så tar det alt fokuset, eller man har alt fokuset på å være på vakt og passe på. Jeg har da selv lært at man ikke får det bra på den måten, man kan ikke fikse alt på den måten, man trenger også å lære å legge det vonde og vanskelig fra seg, og øve på å kjenne at her og nå i dette øyeblikket, så har en det trygt, og at man til og med kan ha det godt. Eller at selv om det er ting som gjør vondt og man har det vondt, så finnes det ting som er ok eller litt godt for det. For hvis fokuset bare er på alt som er vondt og det bare er det man snakker om, så føles det jo bare som om livet ens består av vonde ting. Og man trenger gode opplevelser også, at man trenger å kjenne at det ting som er godt, eller ting man liker, og som man kan nyte, om bare det er noen sekunder eller minutter, så er det noe som setter positive spor inni en. Jeg trodde selv at jeg trengte å fikse alt som var vondt, for å kunne ha det noe godt eller få lov til å nyte gode ting, men det gjorde bare at jeg gikk glipp av mye godt. Selv om de gode tingene ikke hadde fikset det vonde, så ville det gjort at jeg hadde hatt gode ting i livet mitt også, og ikke bare vonde ting, hvis det gir mening?

Det jeg har lært, er at når jeg har det vondt, så er det beste jeg kan gjøre for meg selv, er å gi meg selv omsorg eller få det av andre, at man da ikke skal prøve å fikse det, fordi det går ikke, og man trenger å la følelsene få passere igjennom seg, det er slik man får ut følelsene, men man trenger ikke å fokusere på alt det vonde likevel. Man kan f.eks. se en fin serie, og/eller pakke seg inn i myke pledd. Være med noen man er glad i. Drikke en god, varm drikke (f.eks. varm sjokolade/kakao). Dette går an å gjøre selv om man fortsatt har det vondt. Man tror gjerne at når man har det vondt, så er det om å gjøre å få bort smerten raskest mulig, og man vil til og med ønske å skade seg selv for å gjøre det, men det å lære at det går greit og at man kan gjøre gode ting for seg selv når man har det vondt, og at det kan gå over igjen, det er det viktigste kanskje vi alle trenger å lære i dette livet. For livet vil aldri være bare bra for noen av oss, vi vil alle kunne oppleve smerte på en eller annen måte i løpet av livet. Og hvis man da vet hva man kan gjøre som vil gjøre man godt, istedenfor å skade en selv mer, så har man et nyttig verktøy å ta med seg videre i livet. Det å be om hjelp, støtte og omsorg fra andre er en del av det, be om trøst og råd. Men også det å lære hva man selv kan gjøre for en selv, som ikke gjør en mer vondt. For meg var det jeg lærte og fokuserte på først når jeg hadde det vondt og skulle forandre på måten jeg møtte det på, var å ikke gjøre meg selv mer vondt. Jeg var også vant til å skade meg selv mer når jeg hadde det vondt, men jeg skjønte etter mange år, at det jo bare gjorde ting verre for meg. Og at det viktigste jeg da kunne gjøre for meg selv når jeg hadde det vondt, var å ikke gjøre meg selv mer vondt. Og da fungerte det f.eks. å se på en serie eller noe. Det var enklere å øve på ting som var gode for meg når jeg hadde det ok eller ikke så ille, når det trangen for å skade meg selv ikke var der. Og da ved å bruke sansene mine og kjenne hva som føltes godt for meg selv og hva jeg likte, og når jeg hadde øvd meg på å gjøre slike ting for meg selv, gjøre gode ting for meg selv jevnt over, så var det også lettere å huske på disse tingene og gjøre dem for meg selv når jeg hadde det skikkelig vondt. Pluss at jeg har det nå gjerne ikke sånn vondt som jeg hadde det tidligere, fordi jeg nå passer på å gjøre gode ting som meg selv jevnt over, at jeg da ikke venter til alt er helt forferdelig igjen før jeg prøver å gjøre noe som hjelper meg eller gjør meg godt.

Vi trenger andre mennesker hele tida, omsorg, hjelp og støtte av dem. Og det er faktisk enklere å be om det jevnt over, eller å være med folk og gjøre ting med folk, og få ting av dem på den måten.

Jeg skrev meg litt bort, ble så engasjert i dette, og jeg beklager hvis det ble litt mye. Men poenget mitt er kanskje at det er så mange måter å gjøre en selv godt på. Det er viktig det å snakke med noen og fortelle dem det når man ikke har det godt, men det er samtidig viktig å kunne få nye gode opplevelser. Og det jeg tenkte på, var at det er kanskje heller det dere vennene kan gjøre for hverandre nå? Dere har alle voksne dere snakker med, som er bra, og jeg tenker at dere kanskje da heller skulle ha gjort fine ting sammen? Ting dere kan glede dere over og kose dere med. Ting dere syns er gøy, eller bare fint og koselig, eller ting dere interesserer dere for.

Det å ta fri fra mobilen vil jeg også tenke er en god ting. F.eks. gjøre ting uten å ha den med. For den er så krevende, den vil så mye av en, og at man må passe på da også. Det er en frihet å være uten den, og gjøre ting og bare være i de tingene og i øyeblikkene her og nå, istedenfor å i tillegg måtte være til stede på mobilen.

Jeg håper noe av dette føles nyttig ut for deg, og at det ikke ble for mye.

Takk, jeg ønsker deg også en fin dag <3

Jeg ønsker deg en tur ut i vårværet og det å kjenne på kroppen at du lever her og nå, og se alt som spirer og gror (hvis det gjør det der du bor, jeg har ikke oversikt over hele landet;) ).

Jeg ønsker deg gode opplevelser alene eller med venner. Og hvis det føles uoppnåelig nå, så begynn helt små, med små ting som kan være godt. Ellers så håper jeg at du merker de gode tingene som man kan kjenne på med å gå ut og kunne røre på seg, den friheten. Og hvis du legges inn, så vil det ikke være tilgjengelig på samme måte, men samtidig hvis du legges inn, så vil du få tettere oppfølging, hvis du kjenner at det du trenger det nå.

Det viktigste er hva du trenger nå for at ting skal bli bedre for deg, for at du skal kunne kjenne gode ting, og få hjelpen og omsorgen du trenger. Det er bare det som betyr noe nå. Alt annet vil du ha tid til senere.

Lykke til <3

Du har mange gode forslag. Når det er sagt, bør vi absolutt råde personen til å søke mer profesjonell hjelp. Jeg er ingen terapeut, men tenker at innleggelse er det beste for personen slik hun har det nå.

Hei Idus. Prøv å få kontakt med hjelpeapparatet før 3.juni. Du trenger hjelp. Det mener i hvert fall jeg :)

Jeg vet selv altfor lite om innleggelse til å anbefale eller ikke anbefale det til noen, uansett hvordan de har det. Men at man trenger omsorg og hjelp når man har det vondt, det gjelder for alle, og jo verre man har det, jo mer trenger man.