Skulle ønske det var lov med assistert selvmord i Norge

Selvmordstanker
23

<3 <3 <3

Hei har visst glemt bort å sjekke den siden her . Men ja det er mye fysiske plager også som gjør at livet blir ekstra slitsomt. Vil ikke legge ut alt her men mye er pga en stor operasjon i 2020 . Tok en stor operasjon i magen pga kreft og ja jeg er frisk nå men livet har ALDRI blitt det samme igjen og sånn vet jeg mange kreftoverlevere føler . At dem aldri får noe god livskvalitet igjen etterpå pga mye etterdønninger som sykdommen har lagt igjen . Trodde ting skulle gå seg til etterhvert men føler har blitt bare verre . Men jeg lever ennå. Men jeg får ikke levd livet mye pga at magen styrer livet mitt . ;(

24

Hei.

Jeg skjønner det er vanskelig etter sykdom når livet blir forandret av det. Det gjør jeg virkelig. Men jeg tenker også at man alltid har et valg. Du kan ikke forandre på sykdommen og hva den har gjort med livet ditt, og hvordan magen påvirker deg nå. Men jeg tror på småting som kan gjøre livet litt bedre. Og kanskje bare først det at det jo er tungt for deg, men er det noe lite som du liker, som kan gi deg en god følelse?

Jeg tenker en del på hvorfor folk sliter og har det vondt, og jeg kan jo bare ta utgangspunkt i meg selv, hvorfor jeg har hatt det så vondt og hva som hjelper meg. Men jeg tror også at det er litt sånn vanlig tankegang her i landet, at man egentlig ikke skal ha det vanskelig og ha noen problemer, og at det vi lærer er å unngå dem, heller at vi lærer hvordan vi skal håndtere vonde og vanskelige følelser, eller motgang i livet.

Jeg tror at vi mennesker først og fremst trenger støtte og omsorg fra andre mennesker, også oss selv, når vi har det vanskelig eller er lei oss. Og det å få lov til å si at noe er dritt og vanskelig, men at folk ikke viker unna en for der, men gir oss deres medfølelse og er der med oss i det. Og vi kan gi oss selv medfølelse og støtte, heller enn å kritisere oss selv.

Beklager, jeg sporet litt av. Det jeg tenker ut ifra mine erfaringer, er at når noe skjer som forandrer livet ens slik det var og slik man så for seg at det skulle være, uansett hva det var, om det er sykdom, samlivsbrudd eller noen som står en nære som døde, så er det jo tøft. Fordi man må finne ut hvordan man skal leve sitt videre etter det, fordi ting jo er forandret. Og mitt inntrykk er at man i Norge er for dårlige til å anerkjenne hvor stor belastning dette kan være, og at man får for lite hjelp til å takle forandringene. For jeg tror på at det finnes hjelp, jeg tror på at traumebehandling hjelper. Eller bare at man trenger hjelp til å se og kjenne at det kan finnes gode ting for det.

Jeg måtte bla med litt tilbake, for å se hva det var du hadde skrevet om før, og du skriver om skam, og det er en belastende følelse. Jeg kjenner veldig mye på den selv, og den kan trekke en skikkelig ned. Nå prøver jeg ikke akkurat å unngå den, men når jeg begynner å kjenne at jeg blir nedtrykt, så bruker jeg noen av de teknikkene jeg har lært meg, blant annet å se på en tv-serie som gir meg en god følelse, men også gjøre helt småe ting, som å konsentrere meg om et lys.

De sier at det som hjelper mest mot skam, er å snakke med noen som forstår skammen din, men også som ikke ser på deg på den måten som skammen får en til å se på seg selv. For skammen får en til å tenke veldig dårlig om seg selv, og man tror at andre også gjør det, og man bare er en belastning for andre. Og da hjelper det å få motbevist dette. Problemet er at skammen også kan få en til å søke bekreftelse på at man er så dårlig og er så håpløs som man tror.

Jeg syns det er veldig nyttig at jeg har greid å kjenne etter om ting jeg gjør eller tenker om meg selv, hjelper meg eller bare får meg til å tenke dårlig om meg selv. Jeg har lært at jeg kan ha deler av meg som vil skade meg selv slik andre har skadet meg før, men jeg har også deler av meg som vil meg godt, og jeg prøver å samle meg en slags verktøysskrin med ting jeg kan gjøre som er gode for meg, heller enn dårlige. Og det er ikke sånn at hvis jeg føler meg dårlig, så er det om å gjøre å jage bort følelsen, men heller å anerkjenne den, og så huske hva som har hjulpet meg i lignende situasjoner tidligere, som gjør godt selv om jeg har det vondt, heller at jeg begynner å skade meg selv eller angripe meg selv for å ha det vondt, slik jeg gjorde før.

Jeg vet ikke om dette er av noen som helst nytte. Det er bare mine tanker og erfaringer, men det er nyttig for meg :)

25

Det håper ikke jeg. Selvmord løser aldir noe. Jeg hadde det ganske mørkt for over 10 år siden, men det begynner i det små å bli bedre nå selv om det ennå ikke er helt bra. Livet kan være en tung reise, men vit at du får aldri mer av noe høyere enn oss selv enn det vi kan klare.

For meg hjalp det å dukke mer inni det spirituelle og etter årevis på en spirituell vei begynner jeg å se lysere på ting og kjenner mer på en livslyst jeg så sårt hadde glemt.

Hva om du tar selvmord og så finnes reinkarnasjon og du må igjen tilbake til det samme livet for å repetere alt sammen på nytt? Da er det bedre å være her og gjøre det en kan så det i det minste til et neste liv kan bli bedre.

26

Så bra at du har fått det bedre og funnet noe som hjelper deg.

Nei, jeg tror heller ikke selvmord løser noen ting. Da er det jo slutt, og det er trist og vondt for dem som står rundt. Jeg skjønner da hvordan det kan være så vondt at man ikke ønsker å leve mer, at alt kan føles håpløst, men jeg tenker at da er fordi man ikke har funnet ting som hjelper en. Jeg tror at det alltid kan være noe som hjelper en, hvis man greier å kjenne virkelig etter på hva en selv trenger, og be folk om det.

Noe jeg har tenkt på, er at man hører historier om folk som har tatt selvmord selv om folk rundt dem har visst at man sliter. En ting er når man gjør det uten å fortalt noe ting andre, og jeg tror virkelig på at det er bra å si til ting andre. For meg også lettet det på trykket. Men samtidig så er ikke nødvendigvis det å snakke med folk om alt det vonde, som hjelper en, fordi man da kan havne i en sånn følelse uten at det hjelper en. Det er slik med traumer, at hvis man snakker for mye om det uten å være klar for det, så føles det ut som man opplever det samme på nytt, retraumatisering, istedenfor at det hjelper en. Jeg har opplevd dette selv mange ganger. Pluss at det er så mye skam forbundet med det at man har det så vondt og ikke greier å få det bedre, selv om folk vil en godt og sånn. Men de vil kanskje ikke gjøre det du egentlig trenger av dem.

Jeg tror skam kanskje er hovedgrunnen til at man ønsker å ta livet av seg selv, at man skammer seg sånn over seg selv?

28

Jeg er enig

29

er helt enig med deg der, dødshjelp skulle det vært. men ikke slik alt for lettvind, men att du har hatt noen timer med pykolog og flere møter så de er sikker på att de tar det riktige valge med dødshjelp
ikke bare slikk att noen som har akuratt gjennomgått samlivsbrud eller en utfordrene dag men for de som seriøst ønske det og trenger det, jeg har gått siden jeg var 7-8 år og ikke ønsket å være en del av dette samfunne. værgang jeg har prøvd er det noen drittsekker som sitter og melder inn bekymringsmelding men hører jeg fra de ellers? nei da aldri. nå er jeg 35 snart 36 og har ikke tenkt til og gå forbi 40 uansett hvordan det ender. jeg har sakt det siden jeg var 14-15 år att jeg kommer aldri til og passere 40.

30

skam har ingen ting med selvmord og gjøre, det er noe med att du har 0 livsgnist du har ingen ting og vise du har altid blitt nedprata og bare sett nedpå så da får du en føelse att du bare er i veien,
jeg skammer meg ikke over meg selv jeg HATER meg selv, blir kvalm av den jeg er blir kvalm av å høre meg selv og bare tenke på meg selv!

31

Det høres ut som skam i mine øre.

32

da vet du ikke hva skam er men det er ok

33

Jeg vet hvordan det er å skammen seg over seg selv og hate seg sjøl. Og tro at man bare er i veien og alt man gjør er galt, og at det er bedre for verden og alle at man ikke finnes i den.

Det er vel mye forskjellig man føler på, håpløshet, sliten, selvhat, kvalmhet - disse tingene du nevner, men jeg tror at slike følelser kommer fra skam. At det er med skam det har begynt. For skam er det å tenke og føle dårlig om seg selv, og at det kan gi utslag i det at man hater seg selv og ikke orker seg selv. Hvor kommer det ellers fra, mener du?

34

når jeg var 8 viste jeg ikke hva skam var og følte at jeg ikke skulle vært her

35

En trenger ikke å vite hva skam er, for å skamme seg.

Det er veldig leit å høre at du følte deg slik da du var 8 år. Hvor tror du den følelsen av at du ikke skulle vært her, kommer fra?

36

er vell mobbing og missbruk, fra både våksne og unger

37

Jeg har bare noen tanker i natten. Jeg er så sliten av å prate . Jo mer jeg prater og sier hva jeg tenker jo værre føler jeg meg. Skammer meg ofte over det jeg sier men samtidig ikke for det er akkurat sånn jeg føler det. Skulle ønske jeg ikke var så forbanna pingle. Tør jo ikke ta mitt eget liv en gang . Er så kvalm og lei meg sjøl. Jeg føler meg helt handlingslamma og jeg er virkelig til bry for alle rundt meg . Alle er bekymra konstant Og sånn har det vært i mange år av livet mitt . Er så utmatta av alt som har vært . Ut og inn av psykiatrisk siden jeg var 17 år så ikke kom her å si at det nytter å be om hjelp . Har fått hjelp mange ganger men det går bare en kort stund før det går til helvette igjen . Hva slags liv er det . Jeg er så sliten i hodet nå og så lei av meg sjøl og alt rundt meg at jeg spyr. Selvmordspille på resept ja takk .

Vær så snill å ikke si : be om hjelp, tenk på de etterlatte osv osv . Hva om det faktisk stemmer at de får det bedre uten meg ?

Og hvorfor er det så egoistisk å ta sitt eget liv?

er det ikke like egoistisk å be noen som har uutholdelige smerter om å fortsette livet sitt?

38

Jeg skjønner tankegangen din. Det er vanskelig å si hva som kan hjelpe for noen andre, og det er veldig utmattende å hele tida prøve å få hjelp, men at det ikke hjelper nok. Eller at man hele tida jobber med å få det bedre. Det er utrolig slitsomt.

Noe jeg følte gjorde presset mindre for meg, var det å faktisk tenke at hvis jeg vil ta livet mitt, så kan jeg gjøre det. At det var bedre for meg å tenke det, enn å drive og skulle jage de tankene bort. Ikke at jeg vet om det egentlig er det som gjorde at jeg overlevde. For det er slik jeg føler meg nå, som en som har overlevd, som en som ikke har tatt livet sitt.

Min redning var traumebehandling. Ikke at jeg gikk til traumebehandling, men at jeg fant en manual om det. Der forklarte de hvordan jeg følte meg og hvorfor jeg følte meg slik jeg gjorde, og hvorfor ting tidligere ikke hadde hjulpet. F.eks. det å snakke og snakke.

Grunnen for at jeg er imot at folk som har det slik som deg, skal få hjelp til å ta livet sitt, er at jeg tror at problemet er heller at de ikke har greid å hjelpe deg på riktig måte. At det er slik at folka rundt deg har sviktet, at du ikke har fått det du trenger. Det er der feilen ligger, mener jeg. Det som er problemet, hvis man lar folk få ta livet sitt av psykiske problemer, tenker jeg, er at man da vil gjøre det istedenfor å finne ut hvordan man skal hjelpe dem og jobbe for å gi dem et godt behandlingstilbud. Eller gi dem det de trenger. Vi bruker mye tid og krefter på å bekjempe kreft, mens psykiske problemer blir skjøvet vekk eller lagt på den som har dem. Også når problemene kommer av svikt tidlig i livet, eller svikt igjennom hele livet. Jeg tror at vi alle først og fremst trenger kjærlighet og omsorg, vi trenger medfølelse, nærhet og varme. Og det å tro at vi kan snakke oss ut av alt sammen, er helt urealistisk. Når man har innvendige sår, så trenger man noen til å lege dem.

Jeg skjønner at det ikke oppleves slik for deg, og jeg har også opplevd dette at ting hjalp litt og så ikke lenger. Og selv etter jeg fant den boka om traumebehandling, så har det gått opp og ned, men eneste forskjellen har vært at når jeg da har fått tanken om å ta livet mitt, så visste jeg nå at det var fordi hjernen min igjen var for stresset, og jeg fant ut hvordan jeg raskt skulle redusere stresset med å sykmelde meg. Og jeg har hatt mørke dager etter det også, men jeg kommer meg fortere opp igjen, eller jeg forsvinner ikke helt slik jeg gjorde før. Det er mye vondt og vanskelig å komme meg igjennom fortsatt, men så har jeg slike dager som i dag, når jeg våkner klar i hodet og full av tiltakslyst.

Kanskje de etterlatte får det bedre uten deg. Jeg kan ikke si noe om det.

Det jeg er opptatt av, er om du kan føle på noe godt. Noe som helst. Noe som er deg. Og ikke bare alt det vonde og alle problemene. Hva er der. Vil det hjelpe deg å få tillatelse til å ta ditt eget liv?

Det er mange fra det stedet jeg kommer fra, nabo, venner av brødrene mine osv. som har tatt livet sitt. Og selv om jeg ikke var i en nær relasjon til dem, så har det satt dype spor for det. Det var vondt å høre, særlig om naboen og en gutt på skolen, det gikk veldig inn på meg. Og jeg har måtte prøve å bearbeide det. Jeg tenker stadig på det igjen. Og jeg lurer på hva som kunne ha hjulpet dem.

Jeg skriver ikke dette for å gi deg dårlig samvittighet eller noe, bare for å fortelle hvordan det oppleves for meg.

For ca. tjue år siden, var det ei i nær familie som døde av kreft. Hun bare 19 år. Og det jeg tenkte da, var at det var heller jeg som skulle ha dødd enn henne, fordi jeg hadde det uansett så vondt, mens hun hadde hatt muligheten til å ha det bedre enn jeg hadde det.

39

Samme her.

40

Hvordan går det med deg?

Etter min mening så er det ikke egoistisk å ta livet sitt. Det er du som er nødt til å føle, ikke de andre.
De andre føler ikke din smerte, de vet ikke hvordan det er å være deg. Derfor, synes jeg, kan en heller ikke si at noen som tar livet sitt er egoistiske.

Du betyr jo mye for dine pårørende så de vil mest sannsynlig ikke få det bedre uten deg i verden.
De vil sørge. De vil få det annerledes, men om det ville føles bedre for dem å få det annerledes er ikke sikkert.

Og jo, det er egoistisk å be noen med uutholdelige smerter om å fortsette livet sitt også, synes jeg.
Det er egentlig, tenker jeg, ingen som kan be deg om dette. Men jeg tror folk håper at du skal få/oppleve å få det bedre slik at DU selv har lyst til å leve livet ditt. Og at du føler at du lever det. Ikke bare eksisterer i det.

41

Takk for bra innlegg Gollum

42

Takk for bra innlegg Natteravn

43

Jeg skulle heller ønske at folk ble bedre til å tåle og romme det når folk rundt dem har det vondt, at de kan stå i det sammen med en eller vet bedre hva man trenger. Og at man lettere får hjelp, og riktig hjelp. Alt som kan gjøre belastningen med å ha det vondt og vanskelig så mye lettere, slik at det ikke føles uutholdelig og at opplever det som at eneste utveien er å utslette seg selv og dø.

For det å måtte bære alt alene eller gjemme ting unna, fordi andre ikke tåler smerten ens, er veldig vondt.

Det føles også vondt å måtte gå i behandling og snakke med fremmede, når man egentlig hadde trengt at folk nær en tålte å snakke med en om de tingene man syns er vonde og vanskelige. Når folk rundt en ikke tåler det, så må man jo skyve ting unna eller prøve å være noe man ikke er, og det er skikkelig stressende, og kan også gjøre at man føler man må dele seg i to, liksom. Mellom det man viser utad og det som man kjenner på inni seg. Og det er kanskje det verste å utsette et menneske for, at man gjør det umulig for en å være hel, for å være seg selv med alt man føler og er. Og tanker og følelser man føler at man må kjempe i mot, de tar så stor plass, og de skaper et voldsomt trykk inni en.

Jeg ønsker alle noen som tåler en og som tåler å høre ens historie.