hei, jeg vet ikke om dette kommer til å hjelpe, men det kan umulig gjøre ting så mye verre enn det er nå. her er situasjonen min: jeg er en 26 år gammel jente, som de siste 15 mnd har vært sykemeldt etter et anfall. Jeg våknet bare opp en morgen uten en fungerende kropp. kroppen min klarte ikke bære meg, jeg var svimmel og så kraftløs at jeg ikke klarte å holde mobilen min ( den føltes for tung), det sendte meg inn i mitt livs verste angstanfall men som psykologen min har beskrevet som et mellomstadie mellom psykose og angstanfall som kalles derealisering (?). kroppen min hadde nemlig vært for lenge i fight or flight. i ettertiden har jeg slitt med ekstremt fatigue, feberfølelse, vondt i hodet, kraftløshet, stråling i bein og armer, coathanger smerter og forverring etter angstrengelse. min mistanke har vært at jeg har utviklet ME. jeg kom omsider inn, etter 6 mnd ventetid hos DPS. de utredet meg for ADHD, da de mente jeg var i en utbrenthet og det kunne skyldes ubehandlet ADHD. jeg fikk diagnosen senere. jeg tenkte alt skulle bli bedre da, men det har de altså ikke blitt.
dette året har tatt fra meg alt føles det ut som, flere jobbmuligheter, personligheten min, identiteten min, drømmene mine og livssgnisten min. Jeg våkner opp hver eneste dag, og føler jeg lever i et mareritt. jeg kan ikke tro at dette er det livet mitt har blitt til. jeg har ikke energi til å være med mer enn en venn, og ikke mer enn 2 timer av gangen. jeg bruker mesteparten av tiden hjemme. jeg ser minimalt med bedring. jeg elsker å danse, men kan ikke gjøre det lenger uten å få straff for det senere. Jeg har hele livet slitt med psyken, men dette året har virkelig knekt meg. det er så ekstremt ensomt for det første, det er ingen rundt meg som skjønner eller har vært der for meg på en måte jeg trenger. jeg føler alle rundt meg er så positive og tenker jammen det går nok over. men jeg har følt det her siden 2021 da jeg først tok det opp med legen at jeg var utslitt, og siden 2023 har jeg våknet opp med sykdomsfølelse. så det er ikke noe jeg er så optimistisk for. det er tydelig at alle andres liv går videre, og mitt står helt bom fast. for det andre så er det som å være i en konstant sorgprosess. jeg sørger over fremtiden min, og tiden jeg mister i 20 årene mine. samtidig kommer det stadig flere sorger. for tiden sørger jeg over helt ekstremt store ting. 1. drømmen min om å bli mor. greia er at jeg ikke vil bli mor hvis det ikke er forsvarlig. og med denne uhelsen min både mentalt og fysisk kommer jeg aldri til å tillate meg selv det.
2. karriere. jeg hadde endelig greid å komme meg inn i det feltet jeg driver med, og hadde en lys fremtid i vente. en once in a life time mulighet. og nå må jeg si ha det til alt det. jeg har jobbet de siste 5 årene for nettopp denne muligheten.
3. finne en partner. jeg skjønner jo selv at det å finne en partner når jeg er som jeg er nå er veldig usannsynlig. og jeg vet ikke om jeg klarer å komme over skammen av å skulle date, når jeg er syk.
Jeg vet at livet mitt kanskje hadde vært lettere om jeg hadde funnet 100% aksept, men jeg tror ikke jeg klarer det. jeg sliter allerede med veldig svart hvitt tenkning. men jeg har levd med en mor som ble ufør, og det er mitt verste mareritt. og jeg har rett og slett ikke psyken til å leve sånn. jeg har sett hvor vanskelig det har vært for henne. jeg er ikke skapt til å leve sånn. det føles ut som om jeg er fanget i min egen kropp. og kroppen min er et fengsel.
før noen kommer med tips, så vil jeg si at jeg har prøvd alt!!! jeg har prøvd å endre kostholdet mitt ved å kutte ut sukker, melk og gluten ( jeg har allerede et veldig sunt kosthold ettersom jeg vokste opp med økologisk mat og en ingrediens familie), jeg har jobbet med traumene mine med psykolog, jeg har tatt tester hos legen, jeg har prøvd å trappe opp jobb og aktivitet forsiktig, jeg har prøvd det motsatte og bare ligge inne og spare energi, jeg har prøvd å “tenke positivt eller meg ut av det”, fikset opp i søvn, sette klare og tydelige grenser. jeg vet ikke hva mer jeg skal finne på. og for å være ærlig har jeg vært overraskene positiv igjennom prosessen. men det å holde motet oppe er heeeeelt ekstremt utmattende. fordi det kommer en enorm kræsj mentalt etter å ha håpet at det neste man prøver skal fungere.
jeg er så absolutt i en eksistensiell krise. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg føler for å gi opp. jeg vil ikke dø, men jeg vil ikke leve heller, om det gir mening?
jeg får lyst til å slette alt av spor om den jeg en gang var og flytte et random sted og bare aldri se meg tilbake.