Jeg føler alt er meningsløst

Selvmordstanker
1

hei, jeg vet ikke om dette kommer til å hjelpe, men det kan umulig gjøre ting så mye verre enn det er nå. her er situasjonen min: jeg er en 26 år gammel jente, som de siste 15 mnd har vært sykemeldt etter et anfall. Jeg våknet bare opp en morgen uten en fungerende kropp. kroppen min klarte ikke bære meg, jeg var svimmel og så kraftløs at jeg ikke klarte å holde mobilen min ( den føltes for tung), det sendte meg inn i mitt livs verste angstanfall men som psykologen min har beskrevet som et mellomstadie mellom psykose og angstanfall som kalles derealisering (?). kroppen min hadde nemlig vært for lenge i fight or flight. i ettertiden har jeg slitt med ekstremt fatigue, feberfølelse, vondt i hodet, kraftløshet, stråling i bein og armer, coathanger smerter og forverring etter angstrengelse. min mistanke har vært at jeg har utviklet ME. jeg kom omsider inn, etter 6 mnd ventetid hos DPS. de utredet meg for ADHD, da de mente jeg var i en utbrenthet og det kunne skyldes ubehandlet ADHD. jeg fikk diagnosen senere. jeg tenkte alt skulle bli bedre da, men det har de altså ikke blitt.
dette året har tatt fra meg alt føles det ut som, flere jobbmuligheter, personligheten min, identiteten min, drømmene mine og livssgnisten min. Jeg våkner opp hver eneste dag, og føler jeg lever i et mareritt. jeg kan ikke tro at dette er det livet mitt har blitt til. jeg har ikke energi til å være med mer enn en venn, og ikke mer enn 2 timer av gangen. jeg bruker mesteparten av tiden hjemme. jeg ser minimalt med bedring. jeg elsker å danse, men kan ikke gjøre det lenger uten å få straff for det senere. Jeg har hele livet slitt med psyken, men dette året har virkelig knekt meg. det er så ekstremt ensomt for det første, det er ingen rundt meg som skjønner eller har vært der for meg på en måte jeg trenger. jeg føler alle rundt meg er så positive og tenker jammen det går nok over. men jeg har følt det her siden 2021 da jeg først tok det opp med legen at jeg var utslitt, og siden 2023 har jeg våknet opp med sykdomsfølelse. så det er ikke noe jeg er så optimistisk for. det er tydelig at alle andres liv går videre, og mitt står helt bom fast. for det andre så er det som å være i en konstant sorgprosess. jeg sørger over fremtiden min, og tiden jeg mister i 20 årene mine. samtidig kommer det stadig flere sorger. for tiden sørger jeg over helt ekstremt store ting. 1. drømmen min om å bli mor. greia er at jeg ikke vil bli mor hvis det ikke er forsvarlig. og med denne uhelsen min både mentalt og fysisk kommer jeg aldri til å tillate meg selv det.
2. karriere. jeg hadde endelig greid å komme meg inn i det feltet jeg driver med, og hadde en lys fremtid i vente. en once in a life time mulighet. og nå må jeg si ha det til alt det. jeg har jobbet de siste 5 årene for nettopp denne muligheten.
3. finne en partner. jeg skjønner jo selv at det å finne en partner når jeg er som jeg er nå er veldig usannsynlig. og jeg vet ikke om jeg klarer å komme over skammen av å skulle date, når jeg er syk.

Jeg vet at livet mitt kanskje hadde vært lettere om jeg hadde funnet 100% aksept, men jeg tror ikke jeg klarer det. jeg sliter allerede med veldig svart hvitt tenkning. men jeg har levd med en mor som ble ufør, og det er mitt verste mareritt. og jeg har rett og slett ikke psyken til å leve sånn. jeg har sett hvor vanskelig det har vært for henne. jeg er ikke skapt til å leve sånn. det føles ut som om jeg er fanget i min egen kropp. og kroppen min er et fengsel.

før noen kommer med tips, så vil jeg si at jeg har prøvd alt!!! jeg har prøvd å endre kostholdet mitt ved å kutte ut sukker, melk og gluten ( jeg har allerede et veldig sunt kosthold ettersom jeg vokste opp med økologisk mat og en ingrediens familie), jeg har jobbet med traumene mine med psykolog, jeg har tatt tester hos legen, jeg har prøvd å trappe opp jobb og aktivitet forsiktig, jeg har prøvd det motsatte og bare ligge inne og spare energi, jeg har prøvd å “tenke positivt eller meg ut av det”, fikset opp i søvn, sette klare og tydelige grenser. jeg vet ikke hva mer jeg skal finne på. og for å være ærlig har jeg vært overraskene positiv igjennom prosessen. men det å holde motet oppe er heeeeelt ekstremt utmattende. fordi det kommer en enorm kræsj mentalt etter å ha håpet at det neste man prøver skal fungere.
jeg er så absolutt i en eksistensiell krise. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg føler for å gi opp. jeg vil ikke dø, men jeg vil ikke leve heller, om det gir mening?
jeg får lyst til å slette alt av spor om den jeg en gang var og flytte et random sted og bare aldri se meg tilbake.

2

<3 En klem til deg!

3

Klem tilbake🤍

4

Livet som du lever i dag er livet som du opplever i dag. Kanskje ikke i morgen, neste uke, neste desember, om fem år. Det er absolutt mulig, at etter hvert ting begynner til å bli bedre, og bra.

Hva er de tingene som gir deg glede nå, midt alt det her?

5

Det er veldig godt sagt! Og jeg vet jo det, problemet er bare at det er ekstremt tungt i bølgedalene og at jeg ikke vet om jeg har det i med og holde ut til da. Den tiden som har vært har allerede vært så tung, og har slitt meg helt ut. Jeg vet ikke om jeg har mer kraft og pågangsmot igjen. Det føles ut som lagrene mine er tomme.

Akkurat nå er det ingenting som gir meg glede. Jeg vet logisk sett at jeg har mange folk rundt meg som er glad i meg, men i sånne perioder som nå er jeg ikke glad i dem eller kjenner jeg ikke på noen form for kjærlighet eller omsorg for dem og for å beskytte de fra meg så holder jeg meg unna. De gangene jeg pusher meg selv til å gjøre noe så hater jeg og faller jeg mer ned etterpå.
Alt jeg pleier å finne glede i har jeg ikke energi til å gjøre, eller jeg blir straffet om jeg gjør. Jeg prøver å komme meg ut i sola hver dag, men jeg blir bare påminnet alt jeg ikke kan og klarer…

6

Er det noe du kan prøve til å øve på nå? At når du får det til å gå ut i sola - eller regn - da er det deg og sola, luft og vind, og ingenting annet? Gi nåd til deg. Det kan jo være mye du klarer ikke, men det trenger ikke til å ødelegge, fjerne, skjule (vet ikke hvilket ord passer best) det som du fortsatt kan.

Du kan fortsatt skrive. Jeg er helt superimponert.

Ja men, det er jo kjempetungt ikke til å kjenne på å være glad i andre. Jeg har jo ofte følte meg skyldig. Jeg sku jo ha følelser mot barna mine, men ofte det har vært nesten bare irritasjon tilstede. Men det mener ikke at kjærligheten er helt borte. Det ligger jo der, noen plass.

7

Du skriver at du jobbet med traumene dine med psykolog, men du skriver ikke om dere har jobbet med stabilisering i den forbindelse, stadiet som jeg tenker bør komme før, eksponeringen og det å jobbe med traumene. Det å få en ro og få små pauser her og nå, det er så utrolig viktig, ellers så sliter man seg helt ut, og min oppfatning er at det er det du trenger. Som den andre personen skriver, det å bare være her og nå uten å måtte gjøre eller forandre på noen ting, og se at det går an. For meg var det helt livsviktig, ellers vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå. Mindfulness og medfølelse - og da mindfulness på den måten ved å bruke sansene til å merke øyeblikket her og nå, men også det å lære teknikker for å få et øyeblikk av ro og fred, har vært helt avgjørende for meg. Man kan jobbe med alt man bare vil, hvis man ikke får pauser, så hjelper det ikke noe som helst, da blir man jo bare helt utmattet.

Noe annet som hjalp meg, var å lære hva traumer har gjort med meg, og hvorfor ting er vanskelig for meg da, det ga meg forståelse for meg selv, og jeg lærte å behandle meg med vennlighet istedenfor å bli frustrert over meg selv når det var ting jeg ikke kunne eller ikke greide. Det er absolutt lov til å være frustrert og lei seg, det er også mye sorg man trenger å få kjenne på, men det hjelper jo ikke å “straffe” en selv for det, eller klage på en selv. Da føler en seg jo ikke noe bedre.

Man kan lære seg å kjenne alle de små tingene som kan gi en glede, eller bare litt fred og ro. Og når man ikke greier å kjenne på noe godt, som også kan skje, og som er helt vanlig at man har slike perioder med, så er det viktigste at man da likevel gjør ting man vet er gode for en selv - og det er helt opp til deg hva som er godt for deg. Hvis man ikke vet hva som er godt eller tror at noe vil være godt, så kan målet være å iallfall ikke gjøre en selv noe vondt. Gjøre ting som er ok for en selv der og da.

Det kan føles ut som det hele tida er på samme måte, men min erfaring er at når jeg lærte meg å godta det når jeg ikke orket eller greide å gjøre noe som helst, så var det så mye lettere for meg å gjøre noe dagen etter, enn når jeg stadig pushet meg selv. For når jeg pushet meg, så følte jeg meg slik utslitt nesten hele tida, at jeg hele tida følte meg bakpå, fordi jeg aldri tok hensyn til meg selv, og aldri lot meg selv få hente meg inn.

Det å gjøre gode ting for en selv, tror jeg er viktigere enn det å slappe av, for å få mer energi igjen. Jeg er da selv i en utprøving for å finne ut hvordan jeg kan greie å gjøre mer, og få mer energi, hvor jeg prøver å gjøre mer.

For meg er faktisk rutiner noe som kan hjelpe, for da har jeg bare de gangene jeg “må” gjøre noe, og resten av tida her jeg fri, istedenfor at jeg prøver å skulle få meg til å gjøre noe hele tida. Jeg føler også det er lettere å gjøre ting når jeg vet at jeg har greid å gjøre dem tidligere, selv om det ikke er enkelt å gjøre dem nødvendigvis og dagsformen varierer, så får jeg gjort dem, selv om det føltes helt umulig ut, fordi jeg har gjort dem sånn fast en stund.

Det går også an å planlegge hvis man vet man blir helt utslitt av noe, men som man ønsker å gjøre og som er viktig for en. Og så la en selv være utslitt og bare ta det med ro etterpå hvis man trenger det.

Jeg tror det største problemet er, og som en kan bli mest utmattet er, hvis en “kjefter” på en selv eller noe hver gang man blir utmattet eller ikke får til noe, da blir en helt sliten.

Jeg skjønner veldig godt den følelsen du har, av å ville slette alt som har vært, og kunne begynne helt på nytt igjen. Jeg har kjent på det selv mange ganger, og jeg har også stadig prøvd å begynne på nytt, men så har de gamle tingene innhentet meg igjen.

Det er så forståelig at du er sliten nå etter all den jobben du har gjort, og alt du har prøvd ut. Jeg håper du lar deg selv få lov til å være sliten. Og at du gjør noe godt for deg selv i dag. Ikke tenk noe på hva du burde gjøre eller noe sånt, hva ønsker du å gjøre, hva liker du å gjøre, og hva føler DU at du trenger her og nå?

8

Jeg har lært meg også at det er lov å gi opp i perioder, og at det er bedre enn å gi opp for alltid.

9

Herregud jeg må bare aller først takke for en så grundig gjennomgang av meldingen og at du har tatt deg tid til å skrive til meg! Det setter jeg enormt stor pris på!

Jeg endte opp med å gå til privat psykolog, for jeg var bekymret for hva jeg kom til å gjøre så trengte akutt hjelp og i og med at jeg har nettopp blitt skrevet ut av dps så var det eneste mulighet nå. Det var en veldig spennende time, jeg kom dit for å ta en avgjørelse angående jobb og veien videre for meg. Og for å løse opp i en dårlig tankeloop, men han pungterte meg veldig ved å fokusere på den overfloden av følelser og reaksjonen på det jeg skulle dele istede. Så vi kom i en klinsj først, men da det løste seg så fikk vi en veldig god dialog. Det var så interessant å møte en psykolog som turte å stå på sitt og utfordre meg på tanker jeg ikke helt har vært så bevisst over, det skjer sjelden. Etter det bestemte jeg meg for å lære sjakk i 6 timer og har fått helt dilla hahah

Og i dag har jeg vært hos psykosomatisk fysio, og hadde en god samtale med han også!! Spilt masse sjakk i dag og hahah

10

Jeg sender deg en PM

11

Hei.

Så fint å høre at du gjorde dette for deg selv.

Jeg tror egentlig alle burde oppleve hvordan det er å gå til en privat psykolog også, og ikke bare dps, for det kan være en helt annen opplevelse, slik det virker som du har fått. Jeg er selv glad for å ha den erfaringen med å gå til en privatpsykolog som møtte meg slik jeg trengte, før jeg begynte hos dps og det løpet der. Det høres så bra ut at selv om dere kom inn i klinsj først, så fikk dere en veldig god dialog. Det er så bra når noen tørr å utfordre en.

Sjakk kan være en bra aktivitet - det er fint at du har funnet noe du har lyst å gjøre :) De sier at hjernetrim hjelper mot å roe ned stress.

Alle de følelsene og reaksjonene som kom, hadde det en sammenheng med at du hadde nettopp sluttet hos dps? Det er i så fall veldig vanlig og forståelig, og så fint å høre at du fant en løsning som fungerte bra for deg :) Jeg håper det gir deg også en mestringsfølelse at du greide å gjøre gode ting for deg selv på denne måten :)

Jeg går også til en psykomotorisk fysioterapeut - jeg fikk bare lyst å nevne det, jeg syns det også er en bra ting å ha i tillegg til psykologtimer. Så fint at du hadde en fin samtale med han også :)

Jeg håper du har fått en god natts søvn :)

12

Du skriver veldig mye klokt, jeg er enig med deg i at det ikke finnes lettvinte løsninger, og at rutiner i hverdagen kan hjelpe

13

Takk for det :)

Det finnes heller ikke noe fasit. Det er jo så mye råd om hva man burde eller skal gjøre, når man har det slik eller slik, og jeg tror at vi blir for opptatt av det vi tenker at vi burde gjøre eller å følge alt dette, og så opptatt av å gjøre ting, at vi glemmer å lytte til oss selv og hva vi selv trenger. Det er der fasiten ligger, men det er jo ikke lett å vite heller, det er lov å prøve å føle. Det er lov å føle at alt bare er dritt og bli sint og frustrert over hvordan ting er. Det er lov til å være lei seg og skulle ønske alt ting var annerledes. Jeg tror det er viktig å la en selv få rom for disse følelsene også, selv om de føles “feil” eller “negative”, men samtidig så er det det å kjenne etter og øve på hva som vil være godt for en selv. Og det er det bare du som bestemmer, ingen andre.

F.eks. så tror jeg ikke at det å presse en selv til å gjøre ting når man egentlig ikke orker noe som helst, hjelper, for da får en heller aldri hentet seg inn. Det kan føles skummelt å gi etter for den følelsen at man ikke greier eller orker noe den dagen. Men for meg fungerer det iallfall det, å la meg selv få noen sånne dager, da jeg ikke gjør annet enn å prøve å gjøre gode ting for meg selv. Min erfaring er at hvis jeg gjør dette, lar meg selv få lov til å ha slike dager, så er det lettere for meg å gjøre ting igjen dagen etter. Men samtidig at det er viktig at jeg greier å fange det når jeg får lyst til å gjøre noe eller at jeg kjenner at nå kunne jeg har greid å gjøre noe - at jeg gjør det da, og ikke venter med det.

Jeg var inni en annen tankegang, så jeg svarte deg nå med ting du ikke har skrevet om eller spurt om - jeg håper det går bra? Det er bare tanker jeg har fått i forhold til dette de siste dagene :)

14

Ja, selvfølgelig, bare hyggelig med respons. Jeg synes det også er fint å ikke ha for mange planer, samtidig som det noen dager går fint å gjøre aktiviteter selv om jeg ikke har så mye energi. Tidligere har jeg presset meg selv til å gjøre altfor mye, jeg tror jeg er mer fleksibel nå og kan for eksempel gå en liten tur istedenfor en lengre tur, og være fornøyd med det

15

Ja, det tror jeg er viktige ting :) Det hjelper meg også mye, at jeg nå greier å la meg selv gjøre litt og være fornøyd med det, heller enn at jeg enten må gjøre alt eller at jeg ikke får gjort noen ting.

Tidligere gikk jeg også lange turer, men da ble det slik at jeg gikk en lang tur en dag, og ikke noen tur igjen på lenge, slik at jeg nå heller prøver å gå kortere turer, og heller hver dag eller nesten hver dag.

16

Ja, jeg har også lignende erfaringer

17

Og selvmedfølelse hjelper meg veldig :)

18

Absolutt, det hjelper meg også:-)

19

Det virker som vi har funnet frem til de samme verktøyene som hjelper oss :) Jeg tror at alle vil kunne ha hjelp av selvmedfølelse, og av det å møte en selv med omsorg, forståelse og vennlighet.