Hei.
Takk for at du svarte meg igjen.
Jeg våknet nå kl. 13 etter å ha fått sovnet i går rundt kl. 05 tror jeg.
De to første avsnittene er akkurat slik jeg har det.
Ja, det føles som noe urett som jeg ikke klarer å sette fingeren på ja. Virkelig urett, og komplisert. Så jeg går vel inn for å forstå i håpet av å finne en løsning..
Det er bare en relasjon (haha) som jeg driver og tenker på nå. De andre to personene kan bli aggressive (verbale sårende utsagn) både med og uten grunn, og den ene av desse har jeg forsåvidt ingen problemer med fordi jeg har lagt det bak meg, jeg har kanskje helt litt bensin på bålet selv så det gikk for langt, og jeg liker personen litt også, men har ingen sterk tilknytning. Så det er det ingen problem med. Og.. Jeg pleier ikke å ha slike “drama” i livet mitt altså.. så det er sagt..
Det er denne relasjonen med den dama. Hun som spør om vi er venner så ofte. Jeg tenker at hun burde snakke litt utifra seg selv heller.. Det gjør meg jo usikker. Jeg har prøvd å være en god venn, men jeg sliter jo nå. Og når når hun er på beina så virker det som om det blir vanskelig med denne relasjonen. Kanskje for begge. Men det virker på meg som om hun liksom skylder på meg på et vis.. Det er nesten som om jeg føler meg skyldbetynget. Som om jeg skulle ha gjort noe annerledes. Det er her jeg blir forvirret. Jeg vil ha henne som venn, men ser henne kanskje ikke som en så veldig nær venn i og med at vi er så ulike.
Når noen bekjente er så dårlige at de snakker om følelsen av å ville ta sitt eget liv, så stiller jeg opp over 150%. Det er enkelt. Men så kommer hverdagen, og nå som jeg sliter. Og de vil kose seg og le. Og nå når jeg sliter, så klarer jeg ikke bare å være på overflata eller å sende hjerter. Jeg har aldri vært en person som sender hjerter heller. Jeg klarer ikke å stå opp og planlegge og finne på aktiviteter når jeg ikke får sove før langt på natt, og jeg syns småprat og konserter er kjedelig.
Jeg tåler om hun dropper meg fordi jeg ikke er som hun vil, på overflata (nå som hun er en annen plass). Men da tenker jeg at hun må stå for det og si ifra i stedet for at jeg skal få spørsmålet om vi er venner som om det er “min feil” på en måte.. Jeg føler at det er hun som ikke kan tilpasse seg meg. Ikke bare jeg som ikke klarer å tilpasse meg henne. Jeg bør da ikke føle noen skyld pga. det. Først da hun tok det opp ble jeg letta, men nå har jeg bare blitt usikker og kommet i dette tankekjøret. Problemet er at jeg pleier å gå på dette stedet der desse menneskene er. Jeg tenker å gå og snakke med en ansatt der om dette, og muligens finne et annet sted å gå. Nå er det jo jeg som ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg i det sosiale landskapet.
Og.. så var jeg litt inn i tankekjøret igjen.. Nå må jeg litt ut av det..
Altså.. Venner og relasjoner er jo det som har størst betydning i livet. Det er jo limet, tryggheten, mening. Stedet jeg har gått til i nesten et år har vært utfordrende hele tida. Men er likevel det jeg har. Nå står jeg i limbo.
Og jeg drømmer om en hund jeg ikke trenger å gå tur med..
Håper det kommer noen sangtekster ut av dette.
Jeg tror faktisk at hun dama har sånn traumer at hun ikke takler slik jeg er og bare må være på overflata. Da vil jeg i såfall aldri føle meg sett for den jeg er. Kanskje relasjonen bare må gå, men det er ikke min feil..
Det er følelsen av å ha gjort noe feil som er problemet. Et krampaktig vennskap er ingen godt vennskap. For meg føles det som om jeg må kjempe for å få til et vennskap. Det vet jeg ikke om jeg orker.
Jeg tror kanskje jeg trenger djupere folk i livet mitt. Har opplevd det en del ganger. At veldig traumatiserte mennesker må være på overflata, og det er så fryktelig slitsomt og kjedelig. Det er også liksom de som har rett i hvordan man liksom skal leve, tror mange av de da..
Smil, vær glad, hold deg unna tøffe ting, nyt sola, gå tur, gjør det enkelt.. Gud så kjedelig..
Mens jeg er en Jan Eggum- type..
By the way.. Da vi snakket litt i telefonen i går, fikk jeg det igjen.. “Jeg vil ikke ha noe drama”. Jeg vil vel ikke ha noe drama selv, men nå er det jeg som har problemer..
Jeg tenker at det kan komme noe ut av dette i form av musikk, for har begynt å skrive litt musikk siste året da jeg spiller instrument.
Det kom noe lite ut av det i går, men jeg har mer på lager. Det er muligens der jeg kan få ut ting.
I tekstene finner jeg overordna løsninger gjennom ord. Det spiller jeg for andre. Det er ofte veldig sårt, med en undertone av humor.
F.eks. kom det nå litt av en melodi i hodet mitt; melodien “Jeg tar på meg all skyld”..
Man må bare sette seg ved pianoet selv om hodet verker..
Jeg tenker at “Keg tar på meg all skyld” kanskje kan bli en hit..
Jeg bruker assosiasjoner fra livet mitt og skriver..