Sliter nå i påsken

Generelt
1

Jeg har skrevet her mye tidligere, for å hjelpe meg selv og for å hjelpe andre.
Nå er jeg nede, og det er vanskelig å komme seg opp.
Negative tanker invaderer hjernen.
Jeg driver også litt febrilsk å prøve å komme meg videre tankemessig, men er stort sett inne bak gardinene.

Jeg vet mange har det mye verre enn meg.

Jeg orker egentlig ikke om noen kommer med råd om at jeg bør gå ut, at jeg bør prøve mindfullness osv. Jeg vil jo bare være inne nå.
Det er synd at en banker seg sånn i hodet når en har det vanskelig. Slik er det jo ikke når en har det bra. Da går det av seg selv.
En blir så selvbebreidende når man er nede.

2

Jeg ser deg.

3

Er det påsken som gjør at du har det så vondt nå, at det er minner knyttet til den? Denne tida på året? Og at det var slik i fjor også?

Det er vondt å ha det vondt, uansett hvordan man har det og uansett om andre har det verre. Man har rett til å føle at noe er vondt uten å måtte sammenligne seg med andre, og du har det vondt nå.

Du trenger ikke å gjøre noe annet enn du selv vil, hvis du vil bli inne nå, så bli inne. Men prøv å se om du kan gjøre noe godt for deg selv? Eller iallfall ikke gjøre deg selv mer vondt. Du trenger omsorg og varme nå, og ikke mer vondt.

Det er ikke din feil at du har det vondt, det hjelper ikke å bebreide deg selv for det.

Greier du å se på deg selv som noen andre som har det vondt? Noen du ville ha hjulpet? Hva ville du ha gjort for vedkommende hvis det var noen andre enn deg som hadde det slik? Hva ville du ha gjort for den personen? Jeg vet at du kan være god på å hjelpe andre, kan du kanskje bruke noe av det nå på å hjelpe deg selv? Eller er det noe nå som ville være godt for deg å få fra noen andre?

Jeg ønsker deg godt.

4

Nei det er ikke påsken som gjør det vondt, selv om tiden på året er krevende.

Det er ingenting godt jeg vet jeg kan gjøre for meg selv for da hadde jeg jo gjort det.
Jeg gjør ingenting vondt med meg selv. Ingen selvskading eller noe, bare negative tanker og redsel for framtida. Redd for at ting ikke skal bli bra og at jeg ikke skal klare ting. At jeg ikke skal henge sammen framover

Er ikke lett å se folk jeg kjenner som har hatt selvmordstanker for ikke lenge siden klare å gå turer hver dag. Det er ikke lett å la vere å sammenligne seg. Jeg har alltid gjort det og tror mange gjør det, og tror ikke det går helt an å ta den tanken bort.

Når jeg ser andre har det vondt klarer jeg å vise medfølelse. Da bruker man jo ord og i noen tilfeller kan man være sterk på andres vegne. Man ser jo ikke den andres tanker, så da blir det mye lettere.

Jeg har ikke så mange jeg kan spørre om å komme nå, for de jeg kjenner har egne ting, så jeg er usikker på om jeg skal “bruke de” på en måte.

5

Vet du hvor de negative tankene kommer fra? Man har gjerne lært å tenke negativt om seg selv et sted fra, eller fordi man har lært at man skal være den som hjelper andre eller jeg vet ikke hva.

Jeg skjønner at du er redd for at ting ikke skal bli bra og at du ikke skal klare ting. Det skjønner jeg veldig godt. Men du har hatt det vondt tidligere, og følt deg bedre eller bra, så det er ingen grunn for at det ikke kan skje igjen, selv om det er vanskelig kan være vanskelig å se.

Når jeg har det slik at alt bare er vondt, har jeg funnet ut at det er best å bare ikke måtte noe som helst, og så prøver jeg å se på en serie eller noe som tar tankene noe bort fra alt, når det er for overveldende til at jeg greier å forholde meg til det der og da. Og jeg prøver å fokusere på ting her og nå, for å få noe av fokuset bort fra fremtiden. Det gjør jeg fordi jeg vet at det ikke hjelper meg å fokusere på det, og at jeg ikke vet hva som vil skje. Jeg kan ikke vite at ting vil bli bra da, men jeg kan vite noe om her og nå.

Hvis jeg lar meg selv få ha slike dager når jeg ikke gjør noe og jeg bare overlever, så er det lettere igjen for meg å gjøre ting igjen dagen etter.

Jeg vet ikke om føler at det er noe som vil kunne hjelpe deg.

Syns du det er vanskelig å gi deg selv medfølelse fordi du vet hva du selv tenker? Jeg vet ikke om jeg forsto det riktig.

Man trenger ikke nødvendigvis å bruke andre, men det kan hjelpe hvis det er noen man bare kan være med, selv om man har det vondt. Iallfall er det en viktig ting for meg å vise meg selv, at jeg kan være med andre eller steder der det er andre folk, selv om jeg har det vondt, fordi jeg alltid trodde at jeg måtte holde meg selv hvis jeg hadde det slik.

6

Ja jeg vet hvor de negative tankene kommer fra.

Avledning.. Jo.. Kanskje det.

Må innrømme at jeg kan synes det er utfordrende å lese det du skriver innpå her. Det virker som om du har funnet løsningen og at du er flink og har løsningen på alt. Så kommer du og forteller andre hvordan de kan gjøre det. Det kan være litt provoserende, spesielt fordi man da lett føler man kommer til kort. Nesten som om man blir sparket mens man ligger nede. Jeg skjønner at du ønsker å støtte andre, og det er fint av deg. Men det er ikke alle som klarer det du skriver om tror jeg.

Jeg tenkte på det du skrev, og ringte ei jeg kjenner. Vi snakka litt, og hun også fortalte hvordan hun løste ting, og jeg sa det rett ut (slik jeg sa til deg) at det der blir jeg ganske så stressa av. Vil du at jeg skal “skjerpe meg”, sa jeg. Hun sa nei. Hun sa også at hun ikke visste hva hun skulle gjøre. Vi snakket litt, og så bestemte vi oss for at hun skal komme opp hit og ta med klær så hun kan overnatte hvis hun vil.

Hvor er jeg nå? Jeg er knust. Det er det jeg er. Og av og til trenger man bare empati og forståelse.

Jeg er knust fordi jeg er redd for hvordan livet mitt skal gå videre, fordi jeg kom i en ubehagelig krangel der vi var veldig harde mot hverandre med en jeg kjenner før påske, og jeg tror det kommer til å bli vanskelig mellom oss framover. Vi går på samme plass. Redd for at jeg ikke skal klare jobben jeg utdanner meg til. Redd for at jeg skal slite i sommer. Jeg ser nesten ikke hvor jeg kan gjøre av meg framover, og det skremmer meg.

Men jeg får besøk nå snart. Jeg har vært der for henne før, og vært til stor hjelp for henne. Hun sier hun ikke hadde klart seg uten meg, og nå kommer hun for meg. Det var likevel veldig vanskelig å spørre om hjelp. Veldig ubehagelig, men det var nok det smarteste.

7

Jeg tror at mange “holder litt” på det negative fordi det er det tryggeste, så derfor så er det vanskelig å bare fokusere på nået eller å avlede seg selv. Man vil gjerne løse ting og få ting bort, men så enkelt er det nok ikke, så nå skal jeg kanskje prøve å avlede litt..

8

Jeg syns ikke det er noe lett å trøste eller vise medfølelse med meg selv, men er man i god form så er det lett å gjøre det for andre.

9

Det er fint å høre at du har tatt kontakt meg ei venninne.

Du velger helt selv hva du vil gjøre, når jeg deler mine erfaringer, så er det bare i håp om at det skal hjelpe andre. Det er ikke for å vise meg frem eller noe, og iallfall ikke for å få noen til å føle seg dårligere om seg selv. Men jeg skriver også bare det jeg tenker, uten å vite hva mottaker ønsker eller trenger, og jeg vet at det ikke nødvendigvis blir mottatt slik jeg ønsker. Og det er helt greit å få tilbakemelding på.

Jeg prøver også bare å finne min vei i livet, kunne ta plass og bidra med noe positivt for andre. Og dette er min måte å prøve å gjøre det på, som føles riktig for meg selv.

Jeg håper det blir fint for deg å ha hun venninna på besøk.

10

Det kan veldig godt være at mange har det mye verre enn deg. Men akkurat nå er det du som opplever å være under angrep av deg selv og negativiteten. Da er det vanskelig å høre annet enn den støyen som kommer innenfra, det er noe jeg kjenner godt til selv også.

For meg høres det ut som om du kjemper så godt du kan for å komme ut av den vonde spiralen du befinner deg i for øyeblikket, og det kan jeg tenke er forferdelig slitsomt for deg.
Og det er jo som du sier, det er ikke like vanskelig når en har det bra. Det er noe dritt det at vi kan være våre egens beste venn, men også vår egens verste fiende.

Det er jo ikke mange som kjenner oss bedre enn oss selv, så mange av oss er veldig flinke til å treffe altfor bra med de negative tankene som ofte følger en slik dårlig periode. Selvbebreidende som du så fint beskrev det.

Jeg skal ikke komme med noen råd. Jeg vil bare minne deg på at på den andre siden er den personen som skriver her mye for å hjelpe seg selv og andre, en som får det bra til når en ikke banker seg sånn i hodet. Det er deg det også.

Og så fantastisk at du får besøk som kan støtte deg. Tenk det, hun som kommer har sagt at hun ikke hadde klart seg uten deg. Det sier jo litt om hva som bor i deg, og jeg er glad for at du kan få litt av den omtanken tilbake.

Jeg vil bare heie på deg, si til deg hvor tøff og flink jeg syntes du er som står i det - og ønske deg en mye bedre tid fremover.

11

Takk Banedalberg.

Ja jeg er i krigen ja. Akkurat sånn jeg føler det med å være under angrep av negativiteten og meg selv. Jeg tror at noen, meg selv inkludert, føler dette mye sterkere enn andre, og at tankene går veldig fort, så det blir ekstra hardt bombardement.

12

Det merkelige er at det går ganske så mye bedre nå. Jobbet knallhardt hele dagen og kvelden.

Hun som kom på besøk.. vi snakket mye om noen relasjoner jeg har slitt i. Det er lett å tenke det er noe med meg her, men jeg går på et sted der mange sliter psykisk så da er det ikke sikkert det nødvendigvis er meg som er problemet. Eller bare meg. I tillegg snakket vi om vår relasjon. Det var hun som tok det opp. Om vi er venner.. Og jeg har prøvd lenge å være hennes venn. I tillegg har jeg følt enormt ansvar for denne, og det har vært vanskelig å være hennes venn pga. det. Så vi var enige i at det er noe.. en stein i skoen eller noe her. Da gikk en del av lufta ut av ballongen, for jeg har ikke følt meg fri i nærheten av henne. Selv om jeg fortsatt ikke her vet hvordan jeg skal være i nærheten av henne.

En annen type der er ekstremt sårende, og jeg har likt han på et vis, men han sårer også med vilje. Spesielt når han føler seg tråkket på. Dette topper seg rett for påske.

Jeg har bare vært snill og oppofrende, men når jeg sier ifra når så mister han beherskelsen og sårer meg på verst tenkelige måte. Jeg skal innrømme vi begge har spilt et slags spill den siste tida, men hadde aldri ant at det kunne gå så langt. Jeg har derfor bestemt meg for å kutte relasjonen, men vil selvfølgelig ha en fin tone når vi møtest.

Den tredje personen på stedet jeg pleier å gå er fryktelig ufin og ekskluderende mot meg. Hun kan plutselig komme med noe fryktelig nedlatende, stressende og ekskluderende som lyn fra klar himmel. Jeg har sendt noen mail til ledelsen der og sagt ifra fordi jeg syns ikke de har tatt tak i problemet.

Alt dette har jeg bært på. Sistnevnte i nesten et år.

Jeg pleier å grue meg litt til å gå dit, men har gått fordi det har vært et slags sosialt sted. Kanskje det beste er å finne en annen plass å gå eller å minimere bruken der.

To av desse sterke personlighetene har også gått litt i tottene slik at dette også har påvirket meg, så jeg er helt utslitt. Altfor mye drama.

Jeg blir nesten sliten når jeg leser dette, og det blir kanskje dere også..

Uansett føler jeg nå for å rett og slett å finne på noe annet. Jeg orker snart ikke mer rett og slett. Men heldigvis er det meste av dette nå ordnet opp i.
Om ledelsen ordner opp i det siste kan jeg kanskje få det litt bedre der, og gå der litt likevel..

Jeg har møtt en annen venn og snakket på telefonen i kveld, og skal gjøre andre ting i morgen. Det beste er kanskje å holde seg unna slikt tull..

13

Det var godt å se at det går bedre med deg.

Det høres ut som om du har hatt mye som kverner hos deg, og jeg kan veldig godt forstå hvordan det kan påvirke deg.

Personlig kan jeg bli veldig oppslukt av drama rundt meg selv. Jeg får et oppheng, klarer ikke å slutte å tenke eller bekymre meg i slike perioder. Det kan ofte gå så langt at jeg sliter meg ut såpass mye over det at jeg stenger ned.

Det har blitt mye bedre de siste årene. Jeg unngår først og fremst så mye unødvendig drama som mulig. Jeg tenker som så at hvorfor skal jeg oppsøke noe som påvirker meg negativt, det gir ingen mening for meg.
I tillegg er jeg mye mer selvsikker og trygg på meg selv enn før, noe som også har påvirket evnen min til å identifisere hvilken type hendelser som påvirker meg som mest, og hvilke som jeg kan distansere meg fra på en måte som ikke påvirker meg like mye.

I mange tilfeller følger jeg rådet som du skrev avslutningsvis.

Det er utrolig mye ballast og trykk man unngår om man kan følge dette til tider. Det finnes tid for alt, men det å kunne holde tilbake når man er sårbar er en utrolig hjelpsom ting.
Det å holde fokus på en selv når en trenger det, og da heller på andre når en har kapasitet til det, slik at man ikke strekker seg for tynn.

Det gjør meg glad å vite at ting forhåpentligvis er i ferd med å snu litt for deg. Du fortjener som alle andre å bli vist omsorg fra både andre og deg selv.

Jeg håper det fortsetter å bedre seg for deg, og at du etter hvert kan kjenne at du selv tar mindre plass slik at du igjen kan ha kapasitet til å bidra der du får mest igjen for det- både for deg selv og andre.

Lykke til Anonymi, du er god nok og du er flink :)

14

Det har ikke gått over selv om jeg bestemte meg for å holde meg unna drama, for dramaet har gått til hodet på meg.
Jeg sliter med å sove for har sånne oppheng. Det handler om desse personene jeg har hatt relasjoner med, og spesielt handler det om denne ene personen nå. Jeg blir så sliten av det.
Det er tankebaner som går og går. Innvikla ting som ikke tar slutt.

15

Jeg opplever selv oppheng fra tid til annen, og kjenner godt til tankekjøret. Det er ikke noe godt i det hele.

For meg er grunnen som oftest at det er noe jeg har opplevd som urett. Som om noe ikke er helt riktig, men jeg kan ikke sette fingen på nøyaktig hva det er, da starter som regel tankekjøret. Og det er ofte i relasjon til folk rundt meg.

Relasjoner har alltid vært vanskelig for meg. Jeg ser på meg selv som en relativt god person med gode hensikter, men jeg har noen barrierer som jeg tror er vanskelig for folk å bryte gjennom. Jeg tror kanskje jeg ikke har truffet noen enda som er tålmodige nok til å virkelig bli kjent med meg. For det er mye å bli kjent med, på både godt og vondt.
Det gir for så vidt mening da, for jeg har jo selv ikke vært tålmodig nok til å virkelig bli kjent med meg selv før de siste årene. Og da må det være fryktelig vanskelig for noen andre å se meg for den jeg er, om jeg ikke selv vet helt hvem jeg er.

Ut fra det jeg har sett du har skrevet, så tenker jeg kanskje at du kjenner deg selv litt også. Det virker som om du er veldig klar over hvilken rolle du ønsker å ha når det kommer til å hjelpe andre. Kan det kanskje tenkes at det er derfor du kjenner så mye på akkurat dette rundt relasjonene du har til disse personene?
At du opplever det som urett at du gir så mye av deg selv, men så får du aggresjon og ekskludering tilbake?

Nå kjenner jo ikke jeg noen av dere, eller historien bak realsjonene, så jeg slenger bare ut et par ting her. Nå parafreserer jeg, men du skrev litt tidligere her om at det av og til kan være vanskelig å motta råd fra noen som du føler har kommet lenger eller funnet ut av ting - at det føles ut som om du selv kommer til kort. Kan dette være tilfellet med andre som du selv forsøker å hjelpe også kanskje? At de føler at de kommer til kort selv når de mottar råd fra deg i enkelte situasjoner?

Og om noen har en tendens til å snu på flisa og såre deg i tide og utide, så vil jeg ikke beskrive det som en person som kanskje er, eller vil ditt beste.
Ja, de har det nok vanskelig, men det har du og. Jeg og har det, de aller fleste her inne har det. Men så langt som jeg har sett, så er vi ikke slemme med hverandre her inne selv om vi har det vasnkelig. De aller fleste forsøker å bidra med støtte på sin måte, for eksempel det at jeg skriver til deg nå. Og om du sammenligner de to måtene å ha en relasjon på, så vet jeg i alle fall hvliken type person jeg ville ønsket å forholde meg til.

Jeg tror du er en veldig empatisk person, som ønsker å gjøre godt. Det berømmer jeg deg for, og det er ikke noe du trenger å endre på mener jeg. Men dessverre så er det slik at vi blir ikke alltid møtt av andre med samme empati eller forståelse, og da kan det være bra for en egens helse og lykke å rett å slett bruke den energien på andre plasser - dersom noen har tatt valget om å slå bort din utstrekte hånd på en ufin måte gjentagene ganger.

Du kjenner deg selv som best, så jeg mener ikke å fortelle noen hvordan de skal gjøre ting. Dette er bare slik jeg tenker, og det er jo hypotetiske situasjoner siden jeg ikke vet hva utfordingen er rundt relasjonene du har nevnt.
Jeg ønsker heller ikke å blande meg inn i detaljene sådan, bare dele med deg hvordan jeg tenker - og forhåpentligvis bidra til at du føler du får en viss støtte.

Dersom du ikke liker det, så er det helt i orden det og. For selv om hensiktene og tankene mine er ment å være gode - så betyr ikke det at du må være enig eller like det.

Jeg håper at du klarer å bremse tankekjøret slik at du kan hjelpe den som kanskje trenger det mest akkurat nå, deg selv. Jeg skjønner at det innviklet og vanskelig, men jeg håper at du kan finne litt ro slik at du igjen kan hjelpe deg selv, og så andre igjen uten at det koster deg like mye.

Masse lykke til, jeg håper du føler deg bedre!

16

For meg har det hjulpet mye å lære at når jeg begynner med tankekjør og sånn, så er jeg overaktivert eller på vei til å bli det, og at jeg da trenger å bruke teknikker for å roe meg ned. Det overrasker meg egentlig hver gang jeg klarer det.

Jeg skjønner da at det er vanskelig å greie det, særlig når man allerede er veldig oppjaget og opphengt, og det bare kverner og kverner rundt i hodet. Pluss at det trengs gjerne en del øving på hvordan man kan roe en selv ned.

Jeg kjente da bare på at jeg ville fortelle deg det, så kan du selv velge hva du vil gjøre med den informasjonen.

Jeg vet at det ikke er noe godt i det hele tatt når det surrer og surrer rundt i hodet på den måten, og man ikke greier å sove pga. det, noe som jo bare gjør saken enda verre.

Jeg håper du finner noe som gjør det litt bedre for deg.

Noe annet jeg selv har brukt mye, er å skrive det jeg tenker på ut. Det er en teknikk jeg har brukt lenge for å greie å sove når det surrer i hodet. Da skriver jeg til meg selv, bare for å få det ut, også fordi jeg da trenger det, og jeg trenger ikke å begynne å gå inn i det mer med andre folk og derfor heller ikke å skrive om det til andre.

For meg kan det å få skrevet det ut, gi meg en pause, en følelse av fred, av å ha gjort noe da, at jeg har skrevet det ut. Kanskje også for at jeg da kan legge det fra meg, og forholde meg til det senere, istedenfor å måtte gå og tenke på det. For da har jeg jo skrevet ned alt jeg følte var så viktig å tenke på.

17

Hei.

Takk for at du svarte meg igjen.

Jeg våknet nå kl. 13 etter å ha fått sovnet i går rundt kl. 05 tror jeg.

De to første avsnittene er akkurat slik jeg har det.

Ja, det føles som noe urett som jeg ikke klarer å sette fingeren på ja. Virkelig urett, og komplisert. Så jeg går vel inn for å forstå i håpet av å finne en løsning..
Det er bare en relasjon (haha) som jeg driver og tenker på nå. De andre to personene kan bli aggressive (verbale sårende utsagn) både med og uten grunn, og den ene av desse har jeg forsåvidt ingen problemer med fordi jeg har lagt det bak meg, jeg har kanskje helt litt bensin på bålet selv så det gikk for langt, og jeg liker personen litt også, men har ingen sterk tilknytning. Så det er det ingen problem med. Og.. Jeg pleier ikke å ha slike “drama” i livet mitt altså.. så det er sagt..

Det er denne relasjonen med den dama. Hun som spør om vi er venner så ofte. Jeg tenker at hun burde snakke litt utifra seg selv heller.. Det gjør meg jo usikker. Jeg har prøvd å være en god venn, men jeg sliter jo nå. Og når når hun er på beina så virker det som om det blir vanskelig med denne relasjonen. Kanskje for begge. Men det virker på meg som om hun liksom skylder på meg på et vis.. Det er nesten som om jeg føler meg skyldbetynget. Som om jeg skulle ha gjort noe annerledes. Det er her jeg blir forvirret. Jeg vil ha henne som venn, men ser henne kanskje ikke som en så veldig nær venn i og med at vi er så ulike.

Når noen bekjente er så dårlige at de snakker om følelsen av å ville ta sitt eget liv, så stiller jeg opp over 150%. Det er enkelt. Men så kommer hverdagen, og nå som jeg sliter. Og de vil kose seg og le. Og nå når jeg sliter, så klarer jeg ikke bare å være på overflata eller å sende hjerter. Jeg har aldri vært en person som sender hjerter heller. Jeg klarer ikke å stå opp og planlegge og finne på aktiviteter når jeg ikke får sove før langt på natt, og jeg syns småprat og konserter er kjedelig.

Jeg tåler om hun dropper meg fordi jeg ikke er som hun vil, på overflata (nå som hun er en annen plass). Men da tenker jeg at hun må stå for det og si ifra i stedet for at jeg skal få spørsmålet om vi er venner som om det er “min feil” på en måte.. Jeg føler at det er hun som ikke kan tilpasse seg meg. Ikke bare jeg som ikke klarer å tilpasse meg henne. Jeg bør da ikke føle noen skyld pga. det. Først da hun tok det opp ble jeg letta, men nå har jeg bare blitt usikker og kommet i dette tankekjøret. Problemet er at jeg pleier å gå på dette stedet der desse menneskene er. Jeg tenker å gå og snakke med en ansatt der om dette, og muligens finne et annet sted å gå. Nå er det jo jeg som ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg i det sosiale landskapet.

Og.. så var jeg litt inn i tankekjøret igjen.. Nå må jeg litt ut av det..

Altså.. Venner og relasjoner er jo det som har størst betydning i livet. Det er jo limet, tryggheten, mening. Stedet jeg har gått til i nesten et år har vært utfordrende hele tida. Men er likevel det jeg har. Nå står jeg i limbo.

Og jeg drømmer om en hund jeg ikke trenger å gå tur med..

Håper det kommer noen sangtekster ut av dette.

Jeg tror faktisk at hun dama har sånn traumer at hun ikke takler slik jeg er og bare må være på overflata. Da vil jeg i såfall aldri føle meg sett for den jeg er. Kanskje relasjonen bare må gå, men det er ikke min feil..

Det er følelsen av å ha gjort noe feil som er problemet. Et krampaktig vennskap er ingen godt vennskap. For meg føles det som om jeg må kjempe for å få til et vennskap. Det vet jeg ikke om jeg orker.
Jeg tror kanskje jeg trenger djupere folk i livet mitt. Har opplevd det en del ganger. At veldig traumatiserte mennesker må være på overflata, og det er så fryktelig slitsomt og kjedelig. Det er også liksom de som har rett i hvordan man liksom skal leve, tror mange av de da..

Smil, vær glad, hold deg unna tøffe ting, nyt sola, gå tur, gjør det enkelt.. Gud så kjedelig..

Mens jeg er en Jan Eggum- type..

By the way.. Da vi snakket litt i telefonen i går, fikk jeg det igjen.. “Jeg vil ikke ha noe drama”. Jeg vil vel ikke ha noe drama selv, men nå er det jeg som har problemer..

Jeg tenker at det kan komme noe ut av dette i form av musikk, for har begynt å skrive litt musikk siste året da jeg spiller instrument.
Det kom noe lite ut av det i går, men jeg har mer på lager. Det er muligens der jeg kan få ut ting.
I tekstene finner jeg overordna løsninger gjennom ord. Det spiller jeg for andre. Det er ofte veldig sårt, med en undertone av humor.
F.eks. kom det nå litt av en melodi i hodet mitt; melodien “Jeg tar på meg all skyld”..
Man må bare sette seg ved pianoet selv om hodet verker..
Jeg tenker at “Keg tar på meg all skyld” kanskje kan bli en hit..
Jeg bruker assosiasjoner fra livet mitt og skriver..

18

Det kan bli en tango..

19

When one door closes, another one opens.
But we often look so much at the closed door that we cannot se which one is open for us..

If you are walking threw hell, keep walking.

20

Takk for råd. Pleier å skrive selv, og det pleier å hjelpe. Men i går skrev jeg i kirkens sos chatten og det ble ikke bedre. Ble bare mer stresset.

Jeg skjønner at jeg må få roa ned, og jeg finner kanskje en måte å gjøre det på etter hvert..

Det er mulig jeg trenger å gjøre noe helt annet eller andre ting en periode. Finne andre arenaer. Jeg vet om noen steder jeg kan gå. Bare akkurat nå så er det vanskelig når jeg ikke har noen god plass å være. Jeg er ikke så veldig god til å tenke meg bra liksom. Det er et kaos i hodet som jeg får litt hodepine av.

Jeg tror kanskje hun dama prøvde å hjelpe meg litt med meg selv. Hun har jobbet som en type terapeut tidligere.

Men jeg må nok ta time for time, minutt for minutt og bare la tankekjøret være som det er tror jeg… Det er vel litt mindfulness egentlig.. Bortsett fra at jeg må gjøre en del for å roe meg og kan ikke sitte i lotus- stilling.
Pianospilling gikk ikke helt.. ikke nå i alle fall..