Hei.
Det er veldig gjenkjennelig det du skriver, både om hvordan det hadde føltes å dra til moren din, til det stedet, og behovet ditt for å ha noen dager hjemme alene. Jeg har selv disse behovene, og det må være lov, det må være lov å kjenne at man ikke takler verden akkurat nå, at man ikke greier å gjøre de tingene man liksom skulle gjøre. Det må være lov å kjenne at det beste for en selv akkurat der og da, er å få lov til å ligge i senga, der man greier å føle seg godt og trygt, der man greier å tenke over ting. Og jeg kjenner igjen den følelsen av å ikke ha riktige følelser.
Jeg merker selv at jeg er lei av at andre liksom tenker at det er noe som bare skal gå over, at man skal slutte å kjenne det slik. Det går jo over, litt kan det gå over, og man kan greie dette du skriver, om å se mer positivt i ting og få det bedre. For jeg har opplevd det, jeg har funnet ting som hjelper meg med å oppleve det (manualene til Modum bad, pluss forståelsesfulle terapeuter), men jeg har innsett nå at det vonde aldri vil forsvinne. Det vil alltid være en del av livet mitt. Og slik som bøkene mine forteller, så ved å slippe inn det gode, ved å senke muren så man kjenner det gode, så kjenner man også de vonde tingene. Og jeg har tenkt at det har vært feil, og at jeg ikke kunne det. At jeg ikke få noe godt eller ha lov til å kjenne på gode ting, når jeg ikke hadde fått fikset det vonde. Og nå forstår jeg at det er helt feil. Men det har tatt tid. Jeg har til og med hvert kjempe redd for de gode følelsene og de gode opplevelsene, fordi jeg visste at jeg da ville kjenne på det vonde etterpå. Fordi jeg da visste at jeg ville få vite at jeg ikke hadde trengt å ha hatt det så vondt, og at det faktisk er folk som vil meg godt og behandle meg godt. Jeg trodde først ikke på det, jeg trodde ikke på at noen ville tro godt om meg eller at de ville fortsette å ønske å ha med meg å gjøre, for det har vært så mange som har latt meg få vite at det var noe galt med meg. Og jeg ventet bare på at de skulle se det, hvis de tenkte godt om meg - at de skulle se at jeg var helt forferdelig og ikke verdt å like.
Det er da ikke bortkastet det gode. Det er aldri bortkastet, selv om man ikke greier å kjenne eller å tro på det der og da.
Da jeg fant manualen fra Modum bad og lærte om traumer, så lærte jeg å se meg seg på en ny måte, at jeg da begynte å se på meg selv ikke som en som var “feil”, men som en som hadde hatt det vondt. Og jeg lærte at det fant ting jeg kunne gjøre, og jeg lærte å forstå meg selv og mine reaksjoner. At de reaksjonene mine ikke hadde vært rare og uforståelige, som folk stadig hadde fått meg til å tenke og tro, men at de var helt normale, at de var helt naturlige reaksjoner på en unaturlig eller veldig vond situasjon. Alle de som har sagt jeg har vært “feil”, har ikke opplevd å ha det slik som jeg har hatt det, og jeg greier ikke en gang å fortelle dem det, jeg vil ikke gjøre det, vil ikke gjøre dem vondt med å gjøre det, men jeg har prøvd - men de vet ikke hvordan de selv ville ha reagert i den situasjonen.
Jeg har opplevd så mange ganger at folk liksom har tenkt at grunnen til at jeg har det vondt, er at jeg ikke gjør ting riktig, at jeg ikke gjør ting som dem, og at hvis jeg bare hadde gjort slik som dem, så hadde det vært bra. Men det er ikke slik, jeg gjorde ting annerledes enn dem, fordi jeg hadde det så jævlig vondt. Det betyr ikke at jeg ikke har gjort ting som ikke har gjort meg selv vondt, jeg har ønsket å ødelegge meg selv fordi jeg hadde det så vondt og det ikke var det andre ønsket eller greide å forstå, og jeg har også hatt så mye dårlig samvittighet for å ha påført andre problemer osv. Og vært livredd for at jeg skulle gjøre andre vondt, fordi jeg hadde det så vondt at jeg liksom manglet grenser. At jeg ikke kjente noe, så da kunne jeg heller ikke kjenne om jeg gjorde noe som ville være vondt for andre.
Jeg vil bare si at de tingene du ønsker, finnes der ute, men det fineste å begynne med, er akkurat det jeg føler du gjør nå, å ta hensyn til deg selv, tenkt på deg selv og ikke på hva andre sier om hva du burde gjøre.
Det er for mye snakk og tanker om at man må eller bør det ene eller det andre, men er det vel ikke opp til den enkelte å bestemme det? Og at man ikke trenger at andre gjør det gjør det samme for en. Kanskje de heller ikke følger det de trenger (noe jeg tror). Det burde ikke være slik at fordi noen ting er gode for noen, eller passer for noen, som er gode til å formidle det og trygg på at de har rett, så skal man måtte føle at “alle” må gjøre det samme?
Det er så mange ting vi allerede trenger og må gjøre, vi trenger ikke at vi selv krever at vi skal måtte gjøre ting som ikke kjenner godt for oss, når vi ikke trenger det. Og når man har hatt det så vondt, så betyr egentlig alle småting så mye, alt som kan føles litt godt for en, at man gjør ting man har lyst til eller kjenner behov for, at man lytter til seg selv og ikke til andre. Ene psykologen min vektla det veldig, viktigheten av det. Og det er jeg glad for. Og noe annet er at når man har opplevd å være i situasjoner, hvor man har hatt det vondt pga. andre, når folk ikke har tatt hensyn til en og passet på en slik de skulle, da gjør hver gang man er i en slik situasjon hvor man ikke lytter til seg selv, og man “utsetter” seg for folk som ikke lytter til en, vondt igjen.
Jeg sender deg gode tanker <3