Angst for gode ting

Generelt
1

Jeg regner med at det er andre her også som sliter eller har slitt med at de blir redd hvis noe veldig fint skjer eller ting de har ønska seg lenge? Jeg vet at det ikke er uvanlig hvis man har opplevd dårlige ting i nære relasjoner, særlig når man har vært barn.

Jeg har liksom godtatt at det var slik, men det er jo ikke greit å bli redd for de tinga jeg egentlig ønsker meg sånn, og ødelegge for meg selv på den måten. Og at det jo også er så vondt for den som ønsker å gjøre meg godt, og prøver gang på gang, men så takler jeg det ikke og greier ikke å ta i mot det.

Det føles også helt umulig ut å forklare det for andre folk. At de da tenker at det ikke er en god relasjon for meg, eller at noe ikke vil kunne skje. Men jeg vil det så gjerne, bare jeg kunne greid å få meg sjøl fra å stoppe med å ødelegge for det.

Jeg skulle veldig gjerne ha hørt fra noen som har kommet seg igjennom dette. Som har greid å arbeide seg opp større og større toleranse for gode ting, og slutta å bli redd for dem. Som kan leve “vanlig” og tillate gode ting å skje.

Det er på en måte som om jeg nekter meg selv det jeg trenger mest.

2

Jeg har ikke hatt det sånn som du beskriver, så kanskje jeg misforstår her. Men kan det hende at du ikke er redd for gode ting, men for at det gode ikke skal vare? At det er bedre om du selv saboterer for da slipper du den vonde følelsen om du mister det gode? Jeg vet ikke helt… Kanskje du bør øve på å stå i det gode? Og øve på å vite med deg selv at om det gode forsvinner så går det greit?

3

Du har vel på en måte rett, men jeg kjenner at jeg ønsker å prøve å få forklart det bedre. At på en måte er det om det at jeg redd for at det ikke skal vare, men det er som om det er mye mer enn det. Ikke bare at jeg er redd for at det ikke skal vare, men at noen vil gjøre meg vondt pga. det. Og som vil gjøre alt de kan for å ødelegge det gode for meg. At det er det jeg har opplevd før. Eller si at det ikke kan være slik, eller si at jeg ikke fortjener det.

Det føles ut som det blir helt kaos inni meg når jeg prøver å tenke på og finne ut av disse tingene.

Noe jeg har tenkt på etter jeg skrev dette i går, var at jeg tror at det er så mange følelser som kommer opp når noe sånn fint skjer, så mange andre følelser som kommer, som ikke har med glede å gjøre, og at jeg ikke har ant hvordan jeg skulle håndtere de følelsene. Og at jeg har prøvd å få dem unna og unngå dem, men de kommer alltid. Og at jeg ikke vet hvordan jeg hvordan jeg vil reagere når noe fint skjer. Jeg ønsker at jeg kunne vist hvor fint jeg syns det er og hvor glad jeg blir for det, men det er i tillegg så mye annet som skjer inni meg. Sorg over å ikke ha fått det før, lengsel etter det. Og redsel for at den andre ikke skal forstå hvor mye det betyr for meg. Eller at vedkommende gir opp eller blir misfornøyd når hen ikke får den reaksjonen som vedkommende ønsker.

Det har også vært så fryktelig vondt å ikke bare greie å være glad og la disse tinga skje og få fortsette å skje, uten at det skal skje så veldig mye annet inni meg. Som å huske hvordan folk har gjort meg vondt pga. gode ting som har skjedd med meg (f.eks. fordi de var misunnelig - psykologen sa til meg at min egen mor var det også).

Jeg trenger jo å oppleve at de fortsetter. Det er da ikke så lett som å bare stå i det, for jeg blir slik som andre blir av fæle ting, avkoblet verden og at jeg på en måte kan forsvinne inn i meg selv. At jeg syns det er vanskelig å vise utad hva jeg føler eller si noe om hva jeg tenker da. Så trekker jeg meg unna, og tenker at jeg trenger å være alene for å fordøye det hele og greie å “takle” det.

Den reaksjonen jeg kan få, er sånn som at det kan ikke skje, fordi det er så det motsatte av hva jeg tenkte at kunne skje. Og når ting skjer som ikke kan skje, da blir det kaos i hodet. Jeg blir skikkelig urolig da. Og alt annet enn det man egentlig skal være når man er glad. Det er så trist, for jeg vil egentlig bare vise den andre personen hvor fint det er og hvor glad jeg var/er for det, men så er det tusen andre ting som samtidig skjer inni meg, og som trenger å komme ut.

Og forhåpentligvis forstår den personen det.

4

Jeg har også opplevd at noen har gjort noe fint for meg for å få meg til å senke garden og ikke være på vakt, og så bruke det til å gjøre meg enda mer vondt etterpå (bevisst eller ubevisst).

Og at folk, hvis de vet de gjør noe som er godt for meg, ikke vil gjøre det, kanskje fordi jeg hadde så behov for det. Det er kanskje noe av det vondeste, når folk kan gjøre meg godt - noe som ikke var så ofte, og vet hva som ville vært godt for meg, men velger å ikke gjøre det. Da føler jeg iallfall at det er noe galt med meg, hvis folk ikke ønsker å gjøre meg godt. Det er bare så helt forferdelig når det skjer. Særlig fordi jeg hadde det så vondt og veldig lite var godt.

Jeg tror da nå at det er en person som ønsker å gjøre meg godt, og som kan gjøre ting som vedkommende vet vil gjøre meg godt bare for å gjøre meg godt. Men jeg vet ikke hvor mye eller hva personen egentlig vil gjøre for meg, eller hva vedkommende selv ønsker eller håper på.

Jeg har også opplevd at folk har ville vært slemme mot meg hvis jeg ikke gjorde det de ønska tilbake.

5

Her har du et sted å begynne. Har du ansvarliggjort din mor for dette?

6

Jeg skjønner godt at du forslår dette, og jeg er selv for at man skal si ifra og ansvarliggjøre folk, men jeg har mine grunner for å ikke ville gjøre det. Jeg har prøvd.

For meg nå handler det om hva jeg vil bruke energi på og hvem jeg vil være, og jeg vil forstå meg selv, heller enn å prøve å få henne til å forstå meg eller måtte forstå henne.

Og jeg forsto at når jeg har det godt på en eller annen måte, så føler jeg at jeg da må bruke den gode følelsen til å gjøre noen andre godt, hjelpe andre eller å gjøre noe jeg syns er vanskelig (som å være med familien min). Dette skjønte jeg har stressa meg noe veldig, og gjort at det gode ikke var godt, fordi det har for meg føltes ut som en haug med krav har kommet i tillegg med det. Så nå øver jeg meg på å ha det godt bare for min egen skyld.

7

Det handler ikke om forståelse. Det handler om å ta tilbake det som rettmessig er ditt - og samtidig sende et kraftig signal til omverdenen om hvor grensen går.

Selvforståelse er ikke noe man skal bruke energi på. Det er en prosess som går helt av seg selv, når ytre hindringer er ryddet av veien.

8

Jeg merker at jeg blir sliten av å prøve å forklare ting til deg eller diskutere med deg. Vi ser på ting totalt forskjellig, og det er ikke godt for meg i det hele tatt å prøve å forklare til deg hva jeg trenger og hva som er bra for meg. Dette er akkurat det som har vært så vondt for meg i så veldig mange år, at folk har sagt at jeg må gjøre sånn og sånn, men at det har vært helt feil for meg, og jeg ikke greier å forklare til dem hvorfor.

Jeg har iallfall en psykolog nå som jeg føler forstår hvordan ting er og har vært for meg, og som jeg også føler at jeg kan lytte til når han kommer med råd og innspill. Jeg hadde vel et håp nå om at det var flere som kunne forstå det.

9

Tror jeg vet hva du mener , jeg sjøl har hatt ønske om å bli flinkere med trening og gå turer igjen , men hver gang så føles det bare ubehagelig og jeg skynder meg med å bli ferdig med turen eller treningen , for å så bare sitte hjemme , men en dag slo det meg , når man er aktiv og man får opp pulsen så får jo man hjerte bank , som man får med eventuelt angst/panikkanfall så hjernen min tenkte då at dette var farlig og eller ubehagelige, og i følge min psykolog var det ganske normalt å føle det sånn , så etter at jeg er blitt bevisst på det føler jeg det er litt lettere og gjennomføre det å gå tur og trene

10

Ja, det har jeg opplevd jeg også, at jeg kan syns det er vanskelig når jeg har trent eller rørt på meg, selv om det egentlig er bra, og man jo av en grunn for anbefalt det. Veldig bra av deg å reflektere deg til det :) Jeg tror også at jeg kjenner på en spenning ved å forandre tilstanden min, på en måte, at jeg når jeg rører på meg og trener så kan jeg gjøre det, og at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere det. Jeg vet ikke om det gir mening? Og særlig når det skjer ting jeg ønsker meg eller som jeg syns er spesielt fine, blir jeg veldig usikker på hvordan jeg skal håndtere, og jeg har håndtert dem dårlig før, så hos meg ligger det nok også mye spenning i det at jeg ikke vet hvordan jeg vil være eller hvordan jeg vil reagere når jeg ikke bare holder meg i ro, slik at det kan føles tryggere å ikke gjøre noe som helst.

Så bra at det har hjulpet deg at psykologen har sagt til deg at det er normalt å ha det slik. Det er fint for meg å høre at andre kan ha det slik når det gjelder trening, for “alle” sier jo at det er bra. Og jeg tror at det er bra, det føles jo egentlig sånn ut for meg også, men så syns jeg det er vanskelig også. Det jeg har funnet ut, er at det hjelper meg å ikke overdrive, at jeg ikke må gjøre ting for mye eller for lenge om gangen, selv om det føles veldig fint. At jeg på en måte må venne meg til å gjøre aktiviteten og prøve å få den mer i dagliglivet, uten at det påvirker meg for mye.

Det føles da trist ut å ikke å greie å ta i mot fine ting noen har lyst å gjøre mot meg, og bare være glad og glede meg over det, uten at jeg syns det er vanskelig og en haug med tanker og følelser kommer opp. Jeg må vel bare fortsette å jobbe videre, og prøve å øve meg på fine ting. Så håper jeg at jeg til slutt vil greie å bare ta i mot :)

11

Ja det gir mening, men jeg tror du er inne på noe der om ikke å overdrive mengden og tiden man bruke på det , selv om man vil ,

Å lære seg ting på nytt krever veldig mye, både fysisk og psykisk, ta deg god tid dette er liksom din tid din tid å gjøre noe godt for deg sjøl , og vist det presser i mot så er det ikke alltid man må gjennomføre det , og det må også være greit , det må være greit at man ikke klarer noen dager

12

Takk for fint svar :)

13

Jeg tror det er et godt poeng med at det er min tid til å gjøre noe godt for meg selv. Jeg likte den formuleringen veldig godt :)

14

De fleste av oss som har vært igjenom noe tøft , om det er hendelser eller personer , vi som har vært helt nede i kjelleren og endå litt til , må få lov til å være litt egoistisk og latt oss selv være litt egoistisk, for å kunne bygge oss sjøl opp igjen for det er det ingen andre som gjør , å få og ta i mot støtte er helt greit men jobben må vi gjør sjøl , om det er fort eller så sakte som mulig er helt opp til enn og hver , men folk rundt og deg sjøl må akseptere at det tar den tiden det tar , dette er ting jeg jobber med sjøl , og syns det er super vanskelig å akseptere at ting er som de er men jeg må bare jobbe med det og til slutt så går det nok automatisk og ting blir lettere og man kan nyte av alt det arbeidet man har lakt bak seg

15

Helt enig :) Det verste man kan gjøre, har jeg oppdaga, er å gi opp igjen og liksom kaste på båten all det gode arbeidet man har lagt ned. Det er viktig å akseptere at det tar tid, og som du også skriver, så er det viktig at folk rundt en aksepterer at det tar tid. Og at det viktigste av alt er at man kjenner hva man selv har behov for. Jeg har altfor lenge latt meg styre av andre sine ønsker og forventninger, at det jeg trenger nå først og fremst er å få være meg og selv velge hva som er fint for meg og hva jeg vil gjøre. Før har jeg også følt at jeg trengte godkjenning fra noen andre for å kunne syns at noe er fint, men det er jo bare trist. Det fine er fint uansett hva andre skulle mene eller tenke om det - hvis det er fint for meg, så er det fint :) Bare det å tørre stole på det kan være veldig vanskelig, men utrolig viktig.

Det er jo de fine og gode tingene som får oss videre. Og at man jo først og fremst må gjøre seg selv godt, enn å forvente at noen andre gjør det. Men også at hvis man gjør seg selv godt og stoler på at ting er fint og godt, så er det så veldig mye lettere å ta i mot det fra andre også.

For meg er dette å snu helt opp ned på tankegangen min, fordi jeg har tenkt at jeg måtte så mye som egentlig ikke er bra for meg.

For meg har det som har hjulpet meg mest med å gå til psykolog igjen nå, var at jeg hadde et sted hvor jeg kunne vise de vonde følelsene mine, og hvor det var trygt å gjøre det. Jeg har merka at det har vært vanskelig å fortelle om ting jeg syns er fine, og at jeg egentlig ikke helt hadde lyst til det. Det tror jeg er fordi jeg har behov for å holde dem for meg selv, at jeg kan få syns de er fine og kjenne på de gode følelsene uten å måtte fortelle om det til noen andre. Jeg har ikke lyst å analysere ting jeg syns er fine og gode, jeg har bare lyst å kjenne på dem og glede meg over dem :)