Ble nettopp slutt med exen og meg. Vi var sammen ca. 2 år, men kjent hverandre kanskje 9 år. Avstandsforholdet var krevende, men vi hadde grei flyt med jevnlige samtaler. Plutselig så sluttet dette brått. Hun ville i liten grad snakke mer. Da tenkte jeg mitt. Etter noen uker nå uten dialog osv. tenker jeg det hele er over og ut. Så fort kan ting altså snu. Man har brukt mye av seg selv i denne prosessen, og erfart at det beste er å være likegyldig til det hele. Begge slet vel med sitt på hver vår front. Savnet av nærhet gjorde heller ikke ting lettere. Igjen sitter man uten noen, hverken familie eller venner tar kontakt. Tar du kontakt, så blir det kort og uten dypere betydning, for alle har sitt og sine. Å mestre livet alene går greit, men man stiller svakere når likegyldigheten er så dominerende i sinnet. Ingen kan relatere heller, så eneste alternativet blir nesten å leve fullstendig tilbaketrukket for seg selv. Selv da vil ikke noen forstå, og man ender opp med et forklaringsproblem både overfor andre og kanskje dine kolleger på jobb.
Det er leit å høre, og at du opplever det slik at ingen bryr seg.
Det høres da ut som du trenger å få snakket om tingene med noen, at du trenger at noen bryr seg. Har du prøvd å fortelle til noen hvordan du opplever det, og hvordan det er for deg? Kanskje de ikke skjønner hvordan det er for deg at det ble slutt imellom deg og kjæresten? Hvis du stiller deg likegyldig til det, så kan det være veldig vanskelig for andre å forstå at det er noe du ønsker omtanke fra andre i forhold til.
Man har lov til å fortelle om ting som er vondt for en eller som plager en, uten at de spør. En har lov til å be andre om ting man trenger.
Å gjøre seg selv vondt ved å trekke seg unna andre, tenker jeg ikke er en god strategi, og noe som kan føre bare mer og mer vondt med seg.
Spørsmålet er jo om du er likegyldig. Siden du skriver at du savner (og kanskje også savnet) nærhet. Og at du nå sitter igjen uten noen. Det høres jo litt ut som om du ikke egentlig er likegyldig. Denne posten/meldingen kunne kanskje stått under “ensomhet”? Men dette er jo slik jeg tolker teksten din. Ikke nødvendigvis det du mener/mente da du skrev den. Og jeg tolker den jo slik fordi jeg ofte ikke er likegyldig selv når jeg sier at jeg er det.
Takk for gode svar. Med likegyldighet mener jeg i kontekst av å beskytte meg selv mot de vonde følelsene. For dette gjorde vondt, og har hatt dager nå hvor jeg har trukket meg totalt bort ifra alt. Likegyldigheten er også forsterket. Endte med sykemelding ut året. Av tidligere erfaringer, så bør man ikke dele for mye på jobb, men tror det er greit å si at man har det veldig tøft og vanskelig nå.
Av mine erfaringer så anbefaler jeg deg å fortelle om det og få ut de vonde følelsene, heller enn å skulle unngå dem. Jeg var at det er vondt å slippe dem ut, men det kan bli så mye verre av å unngå dem og ikke få sluppet dem ut, for da blir de sittende i kroppen og i deg. Og jeg unner deg ikke det.
Det kan være en lur ting å ikke dele for mye med alle, men det å si at man har det vanskelig og tøft nå, må jo være helt greit. Du bestemmer det jo selv, hva du vil dele med hvem, men jeg bare anbefaler å få snakka med om eller vist det til noen, hvordan du føler det nå. Det kan være mye støtte og omsorg å hente hos andre folk, og mange som vet hvor vondt et brudd kan være, selv om de jo ikke vet nøyaktig hvordan det er for deg - det er jo bare du som kan vise eller fortelle til andre.
Høres ut som en lur idé, å bare si at man har det tøft og vanskelig. Til kollegaer/arbeidsgiver altså. Du har jo også erfaring med at å dele for mye ikke er så bra.
Og ingenting er heller verre, personlig erfaring, enn å dele noe som er vondt/vanskelig/sårt og opplev å ikke bli “tatt imot” liksom. Ikke forstått av dem du deler til/snakker med. Da kan en jo risikerer å få det dobbelt så vanskelig. Men om du bare forteller at du har det tøft og vanskelig kan det jo være at en eller annen kommer deg i møte. En som genuint er interessert. Og da har du plutselig noen igjen. Du har ikke det du har mistet, hun eksen din. (Jeg lurer jo også på hvordan du egentlig hadde det med henne, siden du skriver at dere hadde grei flyt. Ikke “fantastisk flyt” liksom. Bare “grei”. Men kanskje du ikke er en romantiker, og tenker at “grei flyt” får være bra. Det må en være fornøyd med. Og grei flyt… det er jo grei flyt. Tross alt. Det fungerer jo).
Men du har/kan få en venn/venninne. Som bryr seg. Og som du faktisk kan ha de dype samtalene med.
Jeg tenker da også at man selv og må tørre å dele litt for å se hvordan noen andre tar det, eller at hvis man selv deler noe, så vil kanskje andre også dele ting, og man da får den dype samtalen.
Jeg har selv også gått på smeller med å ha delt for mye, og det har lært meg til å være mer forsiktig, å heller prøve meg frem og ikke dele “alt” på en gang, men samtidig så angrer jeg ikke på at jeg har delt ting, selv om det har vært vondt og vanskelig, og det har kunne gjort vondt verre å dele til feil personer - fordi det for meg iallfall, oppleves som så mye verre å holde alt for meg selv.
Man velger det da dette selv, hvor mye man vil dele med noen, men man kan ikke bestemme hvordan den andre skal ta det. Og noen ganger må man bare ta sjansen, eller man må kjenne på hva som er viktigst for en selv, om det er så viktig for en å dele og vise hvordan en har det, at det er viktigere det enn hvordan den andre til ta det.
Det skumleste og vondeste syns jeg er når folk isolerer seg fra andre og ikke skal dele noe med andre, ikke dele det vonde med noen og bare holde det for seg selv.
Det kan da være fint å holde ting for en selv også, og håndtere noen ting alene også. Man trenger både seg selv og man trenger andre. Men det å unngå følelser, har jeg selv erfart, kan gjøre så stor skade. De kommer jo gjerne ut på et eller annet tidspunkt likevel, og hvis man har gått og båret på dem lenge, så kan de komme ut på verre måter, enn det de i utgangspunktet ville ha gjort.
Det går an å tenke hvis man prøver å fortelle noe til noen og det ikke blir tatt imot på den måten man ønsker eller trenger, at man kan si noe til den andre at man nå ikke blir møtt slik man ønsker eller trenger, eller at man kan tenke at den personen ikke greier å ta imot det slik man ønsker og trenger, og at man må finne noen annen å fortelle det til. Jeg tror at hvis man bare fortsetter å lete og fortsetter å prøve å få satt ord på hva man føler på, så vil man til slutt få treff.
En annen person kan da aldri forstå en helt og fullt, men de kan forstå deler av en, og det finnes dem som er genuint interesserte i å forstå og som vil vite. Men det kan også være folk som kanskje ikke helt gjør det, men som kan gi en noe på andre måter. Jeg tror da også at det er det viktigste at man har seg selv på sitt eget lag, at man selv viser omtanke for en selv og forståelse for en selv, for at en har det vondt og vanskelig, at en anerkjenner sine egne følelser og ønsker å gi lindring for en selv og det som en vondt. Og at en da vil søke å få fra andre det man trenger og det som er godt for en fra dem. Det er dette jeg tenker og som er min erfaring.
Tusen takk for at dere deler erfaringer. Jeg var veldig glad i exen min, selv om hun bor langt unna. Vi støttet hverandre daglig gjennom samtalene. Men etterhvert ble det bare mer og mer negative ting vi snakket om, og det begynte å tære på. Ofte dreide hun inn sin fortid med dårlige forhold til tidligere menn, dårlig behandling hos tidligere arbeidsgivere, sammenlignet seg med andre på egen alder som fremstod suksessfull i sosiale medier. Hun fikk meg til å føle skyld for den dårlige livssituasjonen hun stod i. Jeg prøvde å støtte og oppmuntre, men gradvis følte jeg meg mer og mer sliten og negativ. Samtidig var hun langt unna meg, og jeg kunne ikke gi henne en klem. For jeg var veldig glad i henne, men livssituasjonen til oss begge tror jeg førte oss ned i avgrunnen.
Nå må jeg bare forsøke å bygge meg opp igjen atter en gang. Skal prøve å være ærlig med arbeidsgiver neste uke. Jeg føler skam over meg selv at jeg har tillatt å la dette utvikle seg til at jeg atter en gang er totalt utmattet.
Prøvde du å fortelle eksen din hvordan du opplevde det? Det høres på meg ut som hun åpnet seg kanskje mer og mer for deg, om ting hun bar på. Det er noe jeg selv har gjort, og at det egentlig faktisk er en tillitserklæring mot deg. Jeg forstår da at det var vanskelig for deg, og det har du lov til, men jeg tror kanskje at du også oppfattet det på en annen måte enn hun mente det som. At det ikke var slik at hun ønsket å gi deg skylda for det, men bare at hun hadde behov for å snakke om disse tingene, at det er ting hun tenkte på. For hun sa jo ikke noe dårlig om deg?
Det høres også ut som du prøvde så godt du kunne å hjelpe og støtte henne, men kanskje trengte hun mer hjelp enn det du kunne tilby? Jeg skjønner at det var vondt for deg å være langt unna slik at du ikke kunne gitt henne en klem osv. Det kan da også ha vært enklere for henne å fortelle disse tingene fordi du var langt unna.
Alt dette er da bare gjetninger fra min side, og det er bare hun som kunne fortalt deg det. For meg høres det ut som dere har ting det kanskje hadde vært godt å snakket om - at det ville være bra om du fortalte henne hvordan du opplevde dette, og at hun får fortalt deg hennes side av saken.
Jeg syns ikke du skal føle noen skam over det å ha blitt dratt ned i avgrunnen igjen, som du beskriver det som. Jeg tenker da at hvis du stadig gjør det, og stadig må bygge deg selv opp igjen, så kan det være nyttig å få hjelp av noen til å finne ut hvorfor det stadig skjer, og hva som kan hjelpe deg til å unngå det. Vi kan alle ha situasjoner vi kan bli flinkere til å håndtere, eller lære oss å håndtere ting på en mer hensiktsmesssig måte for å greie å bevare oss selv i det. Og det er gjerne ikke noe vi har lært tidligere.
Jeg jobber mye med det selv nå, fordi jeg også stadig ble dratt langt ned eller kjørte meg helt ut og ble utmattet, og måtte jobbe med oppover igjen, før jeg ramlet på nytt. Jeg har funnet noen ting som hjelper meg, og så får jeg hjelp til å se andre måter å løse ting på eller se ting på nye måter.
Enten så er det tillitserklæring, eller så er det manipulasjon. Det er vanskelig å stole på hva jeg tenker nå, for tenker ikke helt klart. Får heldigvis hjelp nå til det, får jeg håpe, så er det bare å se fremover og.
Det er bra du får hjelp til det, særlig hvis du syns det er vanskelig å stole på hva du selv tenker nå. Det er ikke alltid like lett å vite om det er det ene eller det andre, og det kan det være bra å få hjelp av noen andre til å finne ut av det.