Litt usikkerhet og tanker fra en mann i 40 - årene

Følelser og tanker
1

Hele livet mitt har jeg følt at jeg har vært litt annerledes enn andre rundt meg. Jeg kan huske i ungdommen hvordan noen traumatiske hendelser virkelig fikk meg til å miste kontakten med den lekne siden av det å være ung. Hvordan de rundt meg plutselig virket “barnslige”, og at de ikke skjønte omfanget og graden av alvoret jeg forsøkte å formidle de gangene jeg forsøkte å åpne opp om ting. Sågar de voksne avvfeide det som fjas fra en unggutt.
Så hva gjør en ung herremann når alle virker å snu ryggen til og sier en må skjerpe seg? Vel, det mest logiske må være at det er meg det er noe galt med, og at jeg må skjerpe meg å holde ting for meg selv.
Så det gjorde jeg. I mange, mange år.

Jeg fortsatte livet med den eksisterende ballasten. Gikk inn i et langvarig forhold og bygget meg opp en karriere over de neste 20 årene. Hele denne tiden merket jeg at jeg hadde perioder der jeg ikke klarte å prestere hverken hjemme eller i jobb. Alt ble bare så tungt innimellom at jeg knapt klarte å formulere en tanke om gangen.
Men da kom alltid ekkoet fra ungdommen tilbake igjen, om at det bare var fjas og at jeg måtte skjerpe meg. Så jeg sa aldri noe til noen. Og jeg var overbevist om at alle gikk rundt å hadde det slik, det var jo bare jeg som var svak.

Tiden gikk og forholdet røk til slutt. Jeg fokuserte videre på karrieren i noen år etter det. Helt til det en dag stoppet helt opp, bokstavelig talt.
Alt hentet meg inn i en og samme stund. Traumer, følelser og opplevelser som jeg hadde holdt for meg selv skyldte over meg, og jeg stoppet bare opp. Det tok to år før jeg våknet til litt igjen og kom meg opp av senga, hvor mesteparten av dagene ble brukt.

Med tiden og intensiv terapi lærte jeg etter hvert smått å forstå hva jeg virkelig hadde vært gjennom de første 3-4 tiårene av livet mitt. Hvordan det ikke var normalt for folk å bære på en slik belastning i så mange år, eller i det hele for den saks skyld. Jeg lærte meg selv å kjenne gjennom terapien, og etter hvert, også hvordan jeg kunne ta bedre vare på meg selv. Det var ikke lett i det hele tatt, og tok masse jobb og tid.
Jeg begynte som et tomt skall, men har brukt de siste årene på en livsstilsendring som både fysisk og psykisk gjør at jeg står sterkere enn noen gang.

Men selv om jeg har det bedre med meg selv enn noen gang før, er jo selvfølgelig mange av de gamle sårene tilstede. Jeg er ikke, og vil aldri bli “normal”. Den sosiale angsten og depresjonen vil alltid sette grenser for hvor langt jeg klarer å gå. Og det er helt i orden, for det er følgene av det livet jeg har levd.

Men jeg har også et liv jeg skal leve, og det er der jeg nå famler litt i mørket.

Med mine sosiale begrensninger som følge av angst blandt annet, så har jeg store problemer med å oppnå kontakt med andre. Jeg har vært en enstøing i lang tid, men har den siste tiden gjort et lite forsøk på å ta kontakt med andre. Det er litt stressende og ubehagelig, men det å gå utenfor komfortsonen er jo som regel det.
Jeg merker at usikkerheten tar litt overhånd til tider, og at det blir vanskelig. Og det er nok derfor jeg sitter her nå og skriver. For å lufte usikkerheten og lette litt på trykket.
Det hjelper det.

2

Hei.

Så fint skrevet om hva du har vært igjennom og prosessen du har hatt. Det var fint og interessant å lese.

Du er ikke den eneste som har måtte tåle for mye fra en var barn, og tenkt at det bare måtte være slik, når det egentlig var en umenneskelig belastning å legge på noen som helst. Da er det helt naturlig at alt ryker og det sier stopp til slutt.

Det er så fint at du deler hvordan du har kommet deg opp igjen. Det er så bra for andre å få høre slike historier, og vite at det går an å gjøre det.

Jeg er også av dem som aldri vil bli “normal”, men jeg tenker at man har like mye rett til å ha et godt liv for det, og å være stolt over seg selv og alt man har kommet seg igjennom, for det er ikke bare bare å ha hatt det slik i så mange år, ramle helt, og så komme seg opp igjen. Jeg håper du vil la folk få lov til å bli kjent med deg :)

3

Takk så mye for flotte ord LaDetGodeVinne.

Du har så rett i at man har like mye rett til å ha et godt liv på tross av at en har hatt/har det vanskelig. Det er lov å stoppe opp å klappe seg selv på skulderen av og til, for som du så fint sier det, det er ikke bare bare.

Dersom du har interresse for det, ønsker jeg veldig gjerne å invitere deg til å dele av din historie på privat melding. Det høres ut som om du selv har vært gjennom mye, og jeg hører gjerne på det du har å fortelle om du er komfortabel med det. Jeg har selvfølgelig forståelse for at du kanskje ikke har interresse eller tid til det. Bare vit at det er et stående tilbud.
Du virker så varm og empatisk at jeg ville ikke la sjangsen til å invitere gå til spille.

Takk igjen for en flott tilbakemelding og ha en finfin kveld :)

4

Jeg kan skrive til deg privat i morgen eller noe, når jeg har mer overskudd enn nå. Jeg ville bare skrive et kort svar til det du skrev om å klappe seg selv på skuldra. For meg er det noe av det viktigste nå, at jeg gir meg selv ros for alt jeg gjør, også hvis jeg prøver på ting og det ikke går så bra. Det er har jeg fått så lite ros og får mye kritikk, både av meg selv og andre tidligere, slik at jeg trenger å fylle på med det nå. Og det kan være for de minste og de mest opplagte tingene. Man kan tenke at man ikke kan eller gjør noe som helst, men hvis man begynner å ser på hva man faktisk gjør eller greier å gjøre, så er det så mye mer enn ingenting :) For meg har det iallfall betydd mye at jeg greide å snu fokuset fra hva jeg ikke greide og ikke gjorde, til hva jeg faktisk gjør og greier, samtidig som det er fint å ha ønsker for den selv, noe jeg øver meg på ;)

5

Du er mer enn velkommen til å ta kontakt når du har kapasitet til det :).

Mange der ute kan nok ha stor verdi av å ta dette til hjertet.

Det er bra at du prøver å rose deg selv og bygger deg selv opp. Fra det jeg kan se på denne siden, fortjener du all ros du kan gi deg selv og fra andre. Du gir mye av deg selv, er imøtekommende,hjelpsom og har en fantastisk evne til å møte andre mennesker på deres premisser. Jeg har allerede fått være så heldig å erfare det selv.

Fortsett å være god med deg selv først og fremst, du er kjempeflink!

6

Takk for fine ord :)

Det er ikke alltid man føler det selv, men jeg tror det handler gjerne om at hvis man ikke er god mot seg selv, så føler man seg heller ikke godt. Og at man da heller ikke opplever en selv som en bra person. Selv om mange vel også tenker at det er ved å være god mot andre og gjøre godt for andre, at man kan oppfatte og føle seg som en bra person, men jeg tror ikke det hjelper noe som helst hvis man ikke er godt mot seg selv - for da er man jo ikke en god person for en selv, og at man da også tenker og føler dårlig om man selv. Noe som gjerne gjør at man havner i en negativ spiral med selvhat, skam og kritikk mot en selv.

Å være på lag med en selv og gjøre gode ting for en selv (som ikke skader andre), er det beste man kan gjøre :)

7

Du har så rett, så rett.
Vi har kommet frem til veldig like konklusjoner i hva som virker for oss.

Jeg ser veldig frem til å høre mer fra deg, og ta lærdom av dine opplevelser og erfaring. Det er ingen tvil om at du har stått, og står på for deg selv. Jeg finner det veldig inspirerende og motiverende :)

8

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om barndommen. Det er vondt. Hvordan legger man det bak seg?

9

Hei September.

Det er vanskelig å kunne gi et konkret svar siden det vil være veldig individuelt. Men det jeg derimot kan gjøre, er å dele min erfaring og hva mine opplevelser har vært.

Når jeg i godt voksen alder lærte hva all smerten og tyngden kom fra i oppveksten, måtte jeg bruke mye tid på å lære meg å huske perioder av livet mitt igjen. Jeg hadde ubevisst fortrengt store deler av barndommen min som en form for forsvar. Men selv om jeg hadde fortrengt det, betydde ikke det at minnene ikke fantes der lenger. De var bare gjemt bort.
Det aller første gjennombruddet jeg hadde, kom når jeg først annerkjente at jeg var redd for å huske. Huske tilbake til den tiden som førte til et langt liv med smerte, angst og tunge dager.
Jeg husket gradvis mer og mer, og til slutt måtte jeg ta et oppgjør med alle de følelsene som jeg hadde gjemt bort i alle de årene. Grunnen til at jeg til slutt ble så syk som jeg gjorde, var at jeg tok aldri et oppgjør med følelsene mine når noe vondt skjedde. Jeg gjemte de bare bort sammen med traumene fra barndommen.

Etter hvert som jeg nå opplevde alle minnene, lot jeg meg også kjenne på følelsene og inntrykkene som følgte med. Det var veldig sårt og vanskelig, men jeg kunne ikke la den lille gutten i meg bære på det lenger. Jeg måtte hjelpe ham og gi ham den støtten han aldri fikk.
Å gå gjennom alt på nytt var kjempevanskelig, men det var den eneste måten jeg kunne tilgi meg selv, og andre. Og det har jeg gjort.

Derfra har jeg fortsatt. Den lille gutten som sto alene i så mange år, har nå sluppet taket og jeg er min egen beste støttespiller. Jeg har lært å akseptere meg selv som den jeg er, jeg har ingenting ugjort i fortiden og jeg jobber for å gi meg selv en fremtid ved å være snill med meg selv. Jeg finner det ironisk at ved å bruke mer tid og krefter på meg selv, har jeg nå et mye større overskudd til å ta vare på de rundt meg enn noen gang før.

Det som er så dumt er at det finnes ikke et universielt “riktig svar”. Kanskje du finner mye hjelp i dette, kanskje finner du ingen hjelp i dette. Men en ting jeg kan si deg med 100% sikkerhet, det er så absolutt verdt kampen. Jeg er fremdeles alene, og jeg er ufør. Jeg har mistet det jeg en gang hadde av jobb og familie, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri hatt det bedre.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne gi deg en løsning, men kan bare håpe at du finner noe av verdi i min erfaring.

Lykke til, og ta godt vare på deg selv

10

For meg tror jeg at det som hjelper er å gi meg selv og få fra andre det jeg ikke fikk som barn - f.eks. omsorg, forståelse, noen som lytter, medfølelse, at jeg får komme først. Det å få lov å dele med noen hvor vondt jeg har hatt det, og at de forstår hvor vondt det har vært for meg, og ønsker å lindre den smerten. Trøst og gode klemmer av noen som virkelig forstår og som vil meg godt. Ros, men også det å få lov til å gjøre ingenting.

Det er mange steg og tar lang tid, men i bunn og grunn så handler det om å gjøre gode ting som en selv, og gi en selv det en har manglet og trenger, enten direkte - av en selv, eller ved å få hjelp og støtte - og omsorg og medfølelse av andre.

11

Dette er nøyaktig det jeg drømmer om. Jeg vil ingenting mer enn å oppleve nettopp det du beskriver her.
Jeg har god kontroll på å gi meg selv plassen og omsorgen jeg trenger, men har fremdeles til gode å oppleve det fra andre i livet mitt.
Det traff rett i rota kjenner jeg.

Så fantastisk oppsummert og konsist.

12

Jeg tror på at man kan lære seg hvordan man bedre kan få ting fra andre. Jeg har selv også slitt med å finne ut hvordan jeg skulle få ting fra andre, at jeg kan kreve for mye og være for mye, eller at jeg enten ba om for lite, og så plutselig trengte jeg veldig mye.

For meg har løsningen vært å være klar over at det går begge veier, at man selv trenger ting, men den andre gjør også det. Det vil aldri kunne være slik som man skulle hatt det som barn, den ubetingete kjærligheten og all den omsorgen som skulle ha gått mest en vei, det kan man aldri få. Slik at hvis man leter etter det, så vil man aldri få det man trenger. Jeg tror “feilen” jeg selv har gjort og mange gjør, er å ikke se alle de småtingene vi kan gjøre for hverandre, som egentlig betyr så utrolig mye. Min erfaring er også at andre heller ikke forstår hvor mye disse små tingene kan bety, at de tror de må gjøre så mye for at det vil kunne ha noen effekt, for å gjøre en noe godt, men egentlig er det små ting som kan ha så stor betydning.

En annen “feil” jeg selv gjorde, og som jeg tror mange gjør, er at man forventer at det skal være én person som gir en alt dette man trenger og lengter sånn etter, og at det da også blir noe som blir helt uoppnåelig for noen å leve opp til eller som man ikke kan få.

Det jeg har lært etter hvert (med god hjelp av en manual fra Modum bad), er at man kan få ulike ting fra ulike folk. At det er så mye man faktisk kan få, hvis man ser de små tingene. Det som også er viktig å vite, at hvis noen ikke har tid til en der og da, så betyr det bare at de har sitt eget liv og sine egne ting også. Det betyr ikke at de avviser en eller ikke ønsker å være der for en, det er mest sannsynlig at de ikke har kapasitet til det der og da.

En psykolog sa også det til meg, at folk kanskje ikke har tid eller kapasitet til å være der for en hel kveld, men at de kan gi en ti minutter f.eks. eller noe sånt. Det er noe med å ikke kreve mer av folk enn det de kan gi, heller.

Jeg tenker også at det er viktig å tenke at man har lov til å be om noe av andre, samtidig som den andre har lov til å si “nei”. Dette gjelder for oss alle, og at det går begge veier.

Det er også gjerne slik at hvis man gir noe til andre, så får man også noe tilbake. Men det er greit å gå forsiktig frem, for å se om det er en balanse i det, for det finnes dem som bare tar imot og som ikke gir noe tilbake, og dem er det greit å styre unna. Og man velger selv hvor mye man vil gi til noen. Man kan ikke kreve noe tilbake om man gir noe, fordi det er ens eget valg, et valg man hele tida har lov til å ta.

Jeg prøver nå gjerne å tenke litt sånn “strategisk”, hvem kan gi meg hva? Hva kan jeg gi meg selv her og nå, og hva trenger jeg av andre eller ville være godt for meg å få av andre her og nå?

Jeg betaler også behandlere for å få noe av dem, og det tenker jeg bare er fint - at jeg unner meg selv den utgiften hvis det gir meg noe godt tilbake.

Noe annet jeg har merket at jeg nå stadig kan gjøre, er å spørre ansatte i butikker om råd eller be dem om hjelp, om ting de kan hjelpe med, eller si fra om ting jeg mener og sånn. Det kan også gi meg bare det å få lov til å snakke litt med en annen person, og folk vil gjerne være til hjelp (så lenge man ber om rimelig ting).

Noe annet er å smile til folk på gata - og så få et smil tilbake.

Det gir meg også mye å få kunne hjelpe andre, og få bidra med noe praktisk for dem, også hvis det er fremmede jeg ser ute på gata eller noe. Det kan gjøre meg veldig glad over å få lov til å hjelpe dem og når de viser at de har satt pris på hjelpen.

Det er så utrolig mye vi mennesker kan gjøre for hverandre, så mange gode ting vi kan gjøre. I går følte jeg meg litt sånn dårligere, og da hjalp det så veldig mye bare å skrive noen meldinger med noen venner av meg. Og det trengte ikke å være om det som plaget meg, kanskje nesten bedre å ikke skrive om det (da jeg har snakket om det med psykologen), men bare det å ha kontakt med noen og bli minnet om at jeg har venner og folk jeg kjenner.

Jeg har nå også begynt veldig å legge merke til når jeg kjenner en god følelse, så prøver jeg å gå tilbake og se hva det var som fremkalte den gode følelsen, for å kunne huske på det og bli bevisst hva som gjør meg godt. Man legger gjerne ikke merke til det ellers.

Manualen fra Modum bad fortalte meg at folk gjerne legger mest merke til tingene høyt på godhetsskalaen (som de kaller det), de store fine tingene, og at det er gjerne også dem vi jager etter, at vi jager etter toppene. Men med bare topper, så er det også langt å ramle ned. Noe jeg selv har kjent mye på. Man trenger alle de små tingene imellom ytterpunktene, alt som ikke er vondt - alt som er ok eller litt godt, har jo egentlig en kjempe stor verdi hvis man sammenligner det med tingene som gjør vondt. For bare det at det ikke gjør vondt, er så veldig godt og bra i seg selv, sånn egentlig.

Dette ble ikke like kort og konsist ;) Men jeg håper det vil være til nyttig og inspirasjon :)

13

Det er ingen tvil om at det du har å dele er både nyttig og inspirerende. Jeg sitter å nikker mens jeg leser og kjenner meg igjen i så mye av det du skriver :).

Èn ting som som er veldig klart for meg dog, er at du har nok kommet en del lenger enn det jeg har. Noe av det du beskriver kjenner jeg er ting som jeg er fryktelig nær til å realisere, mens noen få kanskje virker litt ute av rekkevidde fremdeles i mitt tilfelle. Jeg har et stykke igjen å gå enda.

Jeg vil takke deg LaDetGodeVinne for tiden du har lagt i å delta i denne tråden, og all den gode erfaring du bidrar med. Det er så gode, og ikke minst sunne råd du deler med deg. Det vil kanskje ikke være det alle trenger, men mange vil kunne ha veldig god erfaring av det du har delt etter min mening.

Tusen takk!

14

Veldig tøft av deg å skrive dette. Ønsker deg alt godt.

15

Takk for det Johto, ønsker deg det samme :)