Hvordan bli med i samfunnet, hvordan få kontakt med andre, få kjæreste.
Jeg er en 30 år gammel mann, singel, få nære relasjoner. Jo eldre jeg blir desto mer blir jeg distansert fra omverden, jeg har fast jobb, bor ganske øde, men jobber i Oslo hver dag.
Jeg trener ofte, spiser sundt. Men tyr ofte til alkohol i helgene for og døyve ensomheten, ofte drar jeg på byen alene, noe som sjeldent fører til noe bra.
Selvmordstanker dukker opp dagelig, våknet 2 ganger det siste året på sykehuset ( overdose) prøvd og ta mitt eget liv 2 ganger også.
Vil bare ikke leve det livet jeg har, tenker ofte at det er et bortkaset liv, uten mening. Meste parten av tiden er fult av anger og smerte. Hvis jeg blir “glad” så er det som en slags nedtur etterpå og depresjonen bare eskalerer.
Jeg skulle ønske jeg kunne fått en familie, etablert meg og har varme og nærhet med de rundt meg, men det virker fullstendig umulig, ingen er interessert i en ensom, venneløs mann på over 30 som ikke er etablert, som har bagasje…
Jeg ville tatt kontakt med legen din og fått time hos psykolog ASAP. Høres ut som du trenger noen å prate med.
Ingenting galt i å spørre etter hjelp, og legen kan ofte komme med tips. Ikke gi opp!
Har slitt kraftig med alkohol selv i mange år og kjenner enda suget, men jeg stoppet brått og bestemte meg for å slutte med alt.
Foreslår det samme til deg. Alkohol er bare noe dritt. Kutt det ut, og kos deg heller med noe annet. Cola, chips, snop etc…
Det høres ut som du har lyst til og behov for å forandre på livet ditt. Er det noe du kunne ha gjort? En aktivitet du kunne ha begynt på hvor det ikke har noe å si hvem du er? Folk spør jo ikke om man har venner fra før hvis man begynner på en aktivitet, og det er jo ikke uvanlig å føle seg ensom. Og det er mange folk som har “bagasje”, sikkert flere enn du tror :)
Kunne det ha hjulpet deg å flytte nærmere Oslo og bo mindre øde? Jeg vet at det kan være et stort tiltak å flytte, og et økonomisk spørsmål, men det er noe jeg får inntrykk av at kunne hjelpe deg. Jeg har selv bodd øde før, og har mye glede av å bo i en by nå, slik at jeg lett kan gå til steder hvor det er andre mennesker, og at det er mange aktiviteter jeg kan være med på. Det finnes vel mye imellom det å bo øde og det å bo midt i Oslo sentrum?
Jeg kan kjenne meg igjen det å får en nedtur etter å ha vært “glad”. For meg har det med min bakgrunn å gjøre, og det er tøft og leit å ha det slik, men samtidig så gjør jeg jo ting verre med å ikke la meg selv bli glad, hvis jeg er redd for det. Det som da hjelper meg, er å prøve å finne jevne gleder, ting som ikke nødvendigvis gjør meg så veldig glad, men litt glad oftere. Og at man også kan øve på å “tåle” mer og mer gode følelser, slik man kan øve seg på å tåle mer og mer vanskelige følelser. Det finnes øvelser for det. Og at man kanskje også må øve seg på den tanken om at en kan være glad og at man har lov til å ha det godt - uten at det trenger å skje noe vondt for det.
Jeg tror ikke at problemene dine er uløselige, absolutt ikke. Jeg har all tro på at det vil hjelpe deg å finne ut hva som gjør deg godt - gjøre mer av det, og vondt - gjøre mindre av det (som det å drikke alkohol). Og at noen vil kunne hjelpe deg og gi deg råd og veiledning, hvis du lar dem få gjøre det. Jeg håper du får litt tro selv av dette.
Takk for fine tilbakemeldinger, hyggelig at noen tar seg tid til og svare :) Og ikke minst at dere deler av egne erfaringer.
Jeg trenger nok profesjonell hjelp, det er nok riktig, og jeg vil gjerne endre min livssituasjon,
Er redd for og flytte til Oslo, sist jeg bodde der ble det alt for mange byturer og rus, og jeg ønsker ikke og havne i samme situasjon igjen, selv om det kanskje er like ille og bo så øde som nå. Men ting er jo naturligvis litt anderledes nå enn når jeg var 23.
Jeg har tidligere i livet forandret meg mye, fra et liv med mye kriminalitet, og jobber som aldri varte, sluttet jeg etter min siste dom, satt i fengsel og skjønte at det var bortkastet liv, ikke minst tenkte jeg mye på at min frustrasjon ikke skulle gå ut over andre, aldri vært voldelig, men satt inne for ran sist gang. Etter det har jeg utdannet meg, vært i jobb de siste 6 årene.
Men depresjon har uansett fulgt meg. Jeg pleier og ha “hvit januar” og det går helt fint. Men tror jeg må dempe det mer enn som så.
Så bra gjort å få fullført utdanning og kommet deg i jobb! Jeg syns at det skal du være stolt av deg selv over :) Du har allerede forandret på livet ditt tidligere forstår jeg, og det er skikkelig bra gjort, det mener jeg. Det høres ut som du har greid å ta gode valg tidligere for å bedre livsituasjonen din. Og det at du føler deg slik nå, tenker jeg er fordi du ønsker å forandre den enda mer og at du ønsker deg mer. Noe som jeg tenker er helt rett og rimelig :) Det du ønsker deg, er det vi alle ønsker oss.
Hvis det er rus og alkohol som er det du er mest redd for å få problemer med eller pga. så finnes det vel noen som kan hjelpe i forhold til det? Jeg har ikke hatt noen slike problemer sjøl, men hører jo om at det er noe man kan søke hjelp om ulike steder. Så jeg tenker jeg ville ha snakka med noen som har greie på det, og kan hjelpe deg med det, slik at det ikke skal fortsette å ødelegge for deg eller at du skal være redd for det. I tillegg er det sikkert også fint hvis du kan snakke med noen andre som kan hjelpe deg å sortere ting, hvis du har mulighet til å få slik hjelp.
Jeg skjønner at du føler deg ensom. Vil du prøve å fortelle oss mer om hvordan du føler deg, sette mer ord på det, enn bare i korte setninger? Kanskje det vil få deg til å føle deg litt mindre ensom?
Jeg tror at ensomhet i bunn og grunn er noe man føler når man ikke kan dele seg selv med noen.
Alkohol og rus generelt er bare et verktøy jeg bruker, ikke noe jeg føler sterkt jeg må ha, kanskje jeg er “heldig” sånn for etter min historikk burde jeg nok ha følt at jeg måtte ha det.
Hvordan jeg føler meg, Det er en berg og dalebane, følelser og tanker raser ofte igjennom raskt, ofte kan jeg ta meg selv i og grine i bilen på vei til jobb, ren frustrasjon over alt jeg ikke er, og savnet etter nærhet, tapt kjærlighet, tapt liv,ja…
men strammer meg opp og viser ikke noe til det på jobb. Ettermiddagene er jeg til tider mye sint, aggresjon, alt beholder jeg for meg selv, skriker i bilen feks, tar en hard treningøkt for og lette på trykket. Og den generelle følelsen som ligger under overflaten hver dag er meningsløsheten. Og tenker ofte på best måte og “gå” på. Hvordan håndtere de som blir igjen i etterkant.
For og slippe unna sirkuset kan, alkohol, gjerne psykedeliske midler gi meg en pause om bare for noen timer eller en dag, leve i nuet. Det må nesten til for og ha energi til og ta neste kamp.
Fint skrevet det siste, nei kanskje jeg ikke kan dele meg selv til andre.
Det høres for meg ut som du hadde hatt god nytte av å snakke med noen. Jeg håper det hjelper deg å skrive her. Det er helt naturlig og forståelsesfullt at du føler alle de tingene du skriver at du kjenner på, og det er tungt å gå og skjule det for alle og en hver. Er det noen du føler at du har litt kontakt med, som du føler du vil prøve å dele litt av det med? For meg har det vært veldig godt å være åpen og ærlig med sjefen min, ikke at han skal være den som tar i mot følelsene mine, men at han vet hva jeg bærer med meg og hva jeg har å jobbe med.
Man vet heller ikke hva andre tenker eller hvordan de vil ha reagert på ting, hvis man ikke snakker med dem eller prøver å dele noe med dem.
Her er en video jeg vil dele med deg (og alle andre menn):
Hva har du prøvd? Skriv gjerne alt på en liste. Husk: du er sjef i ditt liv. Du er ditt ansvar. Folk kan heie på deg, vandre sammen med deg, men du må gå veien selv.
Det er litt naivt og urettferdig å si. Du kjenner ikke alle, dermed vet du ikke at «ingen liker deg». Hva liker du med deg selv? Hva skulle du ønske andre så i deg? ❤️
Jeg er i sirka samme situasjon som deg. Bare att jeg er 52. Jeg har en katt som heter Pusur som elsker meg over alt på jorda og er helt avhengig av meg. Da må man i hvertfald vere der så lenge han lever. Har du prøvd å ha ett dyr?