Jeg er litt usikker på hvor jeg skal begynne, men jeg skriver det bare rett ut for å få ut litt ting.
Jeg er en 23 år gammel mann som har følt på ensomhet fra veldig tidlig alder. Jeg har ikke hatt den mest normale oppveksten kan jeg vel si. Du vet de generelle skavankene som følger med når to stk som ikke burde få barn - får barn. Mye mangel på omsorg, kjærlighet, og kommunikasjon og hele den berg og dalbanen. Med dette ble jo jeg formet med komplikasjoner, mangel på sosial og emosjonell intelligens, samt et ufattelig lavt selvbilde fra en ekstremt tidlig alder.
Med dette så var det jo alltid en utfordrning å få kjenne på denne såkalte sosiale varmen som gode relasjoner gir deg. Jeg var desperat. Prøvde for hardt hver dag bare for å få et snev av oppmerksomhet, anerkjennelse, en følelse av å bety noe. Gjorde alltid det folk ville at jeg skulle gjøre, fordi jeg trodde at de ville like meg, men endte bare opp med å bli brukt og behandlet respektløst uansett.
Jeg fikk jo venner, men som oftest via rusmiljøet (selvfølgelig). Samme greien der og da, men der hadde jeg hvert fall noen å være med (så lenge det var rusmidler involvert). Å ha rus som en fellesinteresse er som regel ikke et bra miljø har jeg lært. Alle går bak ryggen på alle og det er alltid en hake. Men til tross for det, så fikk jeg et par gode vennskap selvom. Et par gode vennskap som nå lengre ikke er der. Et par har jeg og verden mistet og resten har enda ikke klart å komme seg ut av miljøet, uansett hvor mye jeg prøvde.
Har også vært i forhold. To relativt seriøse som varte ganske lenge, men jeg var en re-bound for begge. Fikk egentlig aldri en følelse av at de elsket meg. Spesielt ikke med tanke på hvor forferdelig jeg ble behandlet, begge gangene. Her trenger jeg ikke å gå i detaljer, men kan si at en del utroskap, fysisk og psykisk vold har vært en stor del av det hele. Så i etterkant har jeg konkludert med at begge to brukte meg for fylle sine behov og at jeg lot de gjøre det. Jeg lot de behandle meg som dritt hver dag fordi jeg var redd for å være aleine, og jeg følte der og da at de var det eneste jeg hadde.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg sier alt dette her heller, men føler at pitte litt bakgrunn er viktig.
Men ja. Nå sitter jeg her. Har en jobb jeg ikke liker og ikke passer inn i det hele tatt fordi jeg ville fort vekk fra skolen. Har et hjem og en familie, men jeg vil vekk herfra. Føler meg enda mer ensom hjemme enn på jobb igjen. Blir få ganger hørt eller forstått. Har også en veldig liten sirkel med venner som jeg er veldig takknemlig for at jeg har, men ofte føler jeg at vi bare er venner for å være venner. Ser de sjeldent, og snakker med de her og der. Blir ikke invitert til ting da, og føler meg egentlig ikke velkommen heller. Jeg har ikke en dyp emosjonell kontakt med noen som helst. Føler ikke helt at jeg betyr noe, for noen.
Det skal sies at jeg har lært mye av alt dette, samt en del non-fiction bøker. Og har fått styrket en del svakheter jeg har hatt sosialt og emosjonelt. Men jo mer jeg lærer og jo mer jeg leser - jo større blir ensomheten. Merkelig det der.
Og selv med denne ekstra kunnskapen, så er det å danne seg nye relasjoner vanskelig. Og særlig for en som er litt i mot den der kulturen Norge har med at det må være alkohol til enhver sosial setting. Jo jeg drikker, men relasjonene blir alltid så falsk. Det er ingen som er seg selv.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal frem til med alt dette. Eller jeg ville jo egentlig ikke frem til noe, hadde bare litt små ting på hjertet I guess.
Men innerst inne så vil jeg egentlig bare føle at noen bryr seg om meg. At noen bare tenker på meg og vil vise det at de tenker på meg. Vil vite at jeg betyr noe for noen. Litt vanskelig å ha livsglede når jeg oppriktig føler at ingen (inkludert meg selv) faktisk liker meg for den jeg er.
Jeg vil føle meg savnet. Elsket.
Jeg vil føle meg hørt. Sett.
Og helt forbanna ærlig så trenger jeg en klem. En skikkelig god, kjærlig, trygg og varm klem som aldri tar slutt fordi begge to vil akkurat det samme der og da.
For hvis jeg igjen skal være ærlig igjen, så kan jeg faktisk ikke huske at jeg noen gang har fått en sånn klem.