Hei.
Det er leit høre at du føler deg slik, men jeg syns det er bra at du skjønner at det ikke er godt med vennskap der den andre parten bare tar kontakt hvis de ønsker noe fra deg, men det går an å stille litt krav til den personen, og si eller spørre om dere kanskje kan gjøre noe koselig sammen, istedenfor at du bare skal gjøre ting for vedkommende? Det er bare er forslag. Det kan godt være at det er best å finne andre folk.
Jeg reagerer veldig på det at samboeren din ikke ønsker at du skal være på denne siden. Du skriver også at du forstår det. Kan du forklare det til oss? For det syns jeg er veldig rart og litt urovekkende. Men det er også bra at du ikke har hørt på det. Og jeg håper vi hører fra deg her igjen :)
Du skriver videre at du har hatt gode venner, men at vennskapene har tatt slutt uten at du vet hvorfor. Mitt forslag er å ta kontakt med en eller flere av dem, og spørre om det. Fortelle at du følte at dere hadde et godt vennskap, og at du ikke skjønner hvorfor det tok slutt. Det kan hende du får et svar på det da.
Jeg driver selv fortida å tenke mye på relasjoner jeg har hatt og har til folk, ettersom det er noe jeg selv har slitt veldig mye med. Jeg har stadig blitt kjent med nye folk, og det har vært mye forskjellig. På en måte tenker jeg ikke på det som en ulempe å snakke med ulike folk selv om man ikke nødvendigvis blir nærere venner. En kan få noe ut av det. Men jeg forstår veldig godt dette savnet etter gode venner. Min erfaring var da at fordi jeg ikke hadde noen familie å støtte meg på, så krevde jeg nok for mye av vennene mine. Jeg ville at de skulle være der for meg hele tida, og samtidig var jeg en som kunne skrive veldig mye - slik at det ble mer sånn at jeg fortalte dem en haug med ting, og ikke at det ble en samtale i mellom oss. Det føles ut som jeg først de siste årene har blitt flinkere på å få til samtaler istedenfor at jeg forteller masse ting. Og det er fortsatt noe jeg trenger å øve på.
De beste vennene mine, har jeg også fått de siste årene. Folk jeg har klikket med, og som jeg har jobbet for å opprettholde kontakt med. Gjerne bare med noen meldinger her og der. Det er ikke alle som har like mye tid, og jeg har forstått det nå, at selv om jeg ikke får svar fra dem med en gang, eller på ei uke, så betyr det ikke at de ikke er vennene mine lenger, bare at de er opptatt med sine egne liv og sitt, og det går bra. Disse nye vennene mine er også noen jeg har noe felles med, at vi deler ulike ting, og da har vi mye vi kan snakke om. Hun siste ble jeg kjent med på et klatrekurs i fjor. Jeg kjente at vi hadde god kjemi og jeg likte henne, så jeg sa til henne at jeg ville fortsette å ha kontakt med henne. Det er ikke så ofte vi har møttes eller hatt kontakt, men nå prøver vi igjen å møtes en gang i uka og trene sammen, hvor vi har tid til en prat før treninga, og litt etter. Og det er veldig fint. Vi hadde begge en litt dårlig dag før trening på onsdag, men det gjorde oss godt. Vi er veldig åpne med hverandre og bare snakker om ting. Det føles veldig sånn avslappende og naturlig, og uten at det er for store krav eller forventninger til hverandre.
For meg hjalp det meg veldig da jeg lærte om selvmedfølelse og det å være god mot meg selv, og jeg lærte å forstå meg selv og mine behov (som handlet om traumer). Det er så nyttig å gjøre gode ting for en selv og ha forståelse for en selv. Jeg hadde før en sånn forventning om at en eller annen skulle fikse og gjøre godt det vonde inni meg. Antageligvis var det barnet inni meg sitt ønske om at en eller annen skulle være den forelderen jeg ikke hadde hatt, og som tok seg av meg og hadde den betingelsesløse kjærligheten til meg. Nå har jeg i stedet lært meg mer å gi disse tingene til meg selv, samtidig som jeg skjønner at man kan få gode ting av andre, samtidig som de jo har sine egne ting og liv som er travelt. Og at det går bra. Psykologen jeg går til nå, sa også noe sånt til meg, at man ikke kan forvente eller kreve for mye av andre. At folk gjerne ikke har tid i mange timer, men at de kanskje har en halv time.
Jeg har hatt flere vennskap tidligere, hvor jeg var veldig mye sammen med dem, og at de ønsket mye fra meg, og jeg også delte mye. Men det var også veldig slitsomt på en måte. De beste vennskapene syns jeg nå, er dem hvor jeg kan ha litt sånn jevnlig kontakt, uten at det trenger å være så mye, bare sånn at vi er litt oppdatert i hverandres liv, hvor det er fint å være samme og hvor man kan snakke åpent sammen når man er sammen. Jeg syns det også er godt å ha tid for meg selv, og da er det veldig godt med de vennskapene som jeg vet er der uten at jeg trenger å jobbe daglig med å opprettholde dem.
Jeg har også ulike vennskap og ulike relasjoner til folk, som kan være gode på ulike måter. Folk med ulike interesser, og folk jeg gjør ulike ting sammen med. Det viktigste for meg er åpenhet, det å ha det fint sammen, og ser verdien av å ikke være den eneste i livet deres som de går til eller kan betro seg til. At de også har andre folk, eller gjør gode ting som seg selv.