Hei folk som leser dette.
Jeg vil bare ikke føle meg alene, så jeg ville bare dele noen tanker, siden jeg føler meg så fra koblet av verden, jeg synes det er vanskelig å komme i kontakt med folk i IRL . Jeg har jo aktiviteter jeg drar på når jeg får sjansen asap. Men det er de gap mellom hverdagene og aktiviteten som gjør at jeg føler meg så alene. Jeg føler jeg mistet kontakt med de nære vennene mine, men jeg også gi folk en sjanse at folk kan være opptatt med andre ting.
Jeg er mye alene når jeg først har muligheten, men jeg prøver å være sosial om det er på internett, eller sitter å hører på en live på tiktok? ellerno slikt.
MEN jeg lurer på en ting, kanskje dette gjelder mest kvinner som har pms. At ensomheten kan virke mye sterkere. Følelsen av at jeg føler meg alene, blir ekstra når jeg ikke har den regelmessige kontakt med de nære vennene mine som jeg har.
det var bare det.
Jeg trengte bare å få dette ut på en måte.
Kontakt med nære venner er veldig viktig for å ikke føle seg så ensom.
Er det noen fast aktiviteter du kanskje kan gjøre med noen venner? Jeg har hatt en fast aktivitet med ei venninne, slik at vi møttes iallfall én gang i uka, og det har vært veldig fint. Når det er en litt sånn fast avtale, føles terskelen for å få gjennomført den, mindre. Iallfall, for meg.
Det er bare et forslag :)
Ja jeg tror jeg begynner å miste litt kontakt med de nære vennene mine, men jeg har heldigvis mental helse ungdom aktivitet, så får heller holde fast i slike aktiviteter / avtaler. Jeg har vertfall skrevet en melding til en av mine nærmeste venner om hvordan det går, men jeg vil ikke være så mye til bry viss hun har liksom mye å gjøre atm. Men jeg vet hun bryr seg, så er ikke redd for det.
Men ja jeg har vertfall noe aktiviteter som jeg ser frem til.
Jeg tenker at når man tenker at man ikke skal være til bry og trekker seg unna venner, eller ikke spør om å møtes eller noe sånt, så tror gjerne vennen din at du ikke har lyst å møtes og at den selv kan tenke at den ikke vil mase eller være til bry. Det beste er å være åpen og ærlig med folk. Jeg vet selv dette hvordan det er å ikke ville være til bry, men det hjelper jo ingenting hvis begge tenker at man ikke skal være det. Og min erfaring er også at hvis venner kan, så vil de gjerne være der for en.
Ja jeg tror ikke jeg har venner som kommer til å stille opp for meg når jeg har det tungt og vansklig. Føler det har aldri vært tilfelle.
men jeg kommer uansett til å bruke det mhu nettverket til alt det er verdt <3
Det er bra å ha flere venner og ulike nettverk man kan støtte seg på når man har det vanskelig. Jeg syns også det er vanskelig å vite om noen faktisk vil stille opp for meg, men når jeg har prøvd å rekke ut hånda mot dem når jeg har hatt det vanskelig, så har de vist at de ønsker å være der. Kanskje de ikke kan være der for meg akkurat da med en gang, men kanskje senere på kvelden, eller en av de nærmeste dagene.
Det er også fint å ha venner for å gjøre andre ting med dem. Og det er det jeg kjenner er verdien med å avtale ting med dem, at det da ikke nødvendigvis er at jeg tar kontakt eller at de er der fordi jeg har det tungt og trist, men også fordi vi liker å være med hverandre og gjøre ting sammen.
Ja jeg pleier å ha et godt forhold til vennene mine, men jeg føler de ikke sjekker innom meg. Ender som regel opp alene, hver gang jeg har det vondt i vanskelig.
men ja til tider føles det ikke ut som jeg har venner som strekker seg så langt.
men ja noen er heldig som har venner som man kan spørre etter.
mitt sosiale nettverk er ikke så stort, og den lille sirkelen på hvem jeg skal si ifra til den er ganske liten.
Så jeg har vertfall forsøkt.
For meg har det vært bedre jo flere jeg føler at jeg kan si ifra om ting til. At det da ikke føles ut som jeg belaster én eller bare noen få venner. Og det har vært en prosess å være i, det å skjønne at vennene mine også har ting de holder på eller opptatt med sitt. Jeg skulle egentlig ønske at de var flinkere til å si ifra til meg hvis det var noe og hvis jeg kunne gjøre noe for dem. Det er tryggere hvis det går begge veier, føler jeg. At de da også mer ser verdien av det.
Jeg kan da kjenne på at jeg ikke har en familie å støtte meg på slik andre kan ha, og at jeg savner den tryggheten i å vite at det er noen jeg kan ringe til eller dra til når jeg trenger det. Nå er det litt sånn at jeg kontakter flere hvis jeg har behov for å ha kontakt med noen venner, og så får jeg alltids svar fra en av dem, og dem alle bare jeg venter lenge nok.
Jeg tror at det også har mye å si hva en forventer av venner. En psykolog jeg gikk til snakket også om det, at de kanskje ikke kan være der så mye en skulle ønske, men kanskje de har tid en times tid. Og at det hjelper hvis man er tydelig på hva man ønsker og trenger. Man har lov å be andre om ting. Og at det er opp til den andre å si om det passer eller ikke, eller om den kan gi en noe annet i stedet. Og ikke at en selv skal måtte gå og passe på å ikke være til bry eller ikke be om for mye.
Jeg har vært sånn at jeg skulle passe så veldig på det, og jeg har også vært igjennom noen runder med folk som så veldig gjerne ville være der for meg, men så ble det for mye for dem, og så greide de ikke å si ifra. Så jeg tar det litt med en klype salt. De beste vennene føler jeg er dem som ikke gjør så mye ut av det, som ikke skal så veldig være der for en. Men som hører på en, som tar imot, og som sier hva de tenker. Og som også vil dele ting med en.
Så bra da at du har tidenes vennegjeng, og kanskje mye større sosial nettverk enn meg.
men vi er forskjellige. Jeg er ikke ute etter å ha allverdens med venner. Men jeg kommer nok til å bruke det nettverket jeg prøver å komme inni, men føler meg fremdeles ikke helt der jeg kan dele alt med alle. Men det blir sikkert etterhvert.
Jeg er veldig takknemlig for de få jeg har, virkerlig. Det er jo folk som kanskje ikke har noen.
Det er ikke lett å skape relasjoner med folk. kanskje det er lettere for andre. Men det er ikke like enkelt som før.
Men ja jeg har vertfall sagt i fra nå, kanskje litt for seint, men da vet dem vertfall.
Det er bra at du har sagt ifra, og som du sier, så tar det tid før en kan dele alt med alle. Det er noe med å bli kjent gradvis også. Bra du har et nettverk nå som du prøver å komme inni.
Jeg tror ikke at jeg har tidenes vennegjeng. Det er ymse med folk som jeg har kjent i lengre og kortere tid, fra ulike sammenhenger, men det som er felles for dem, er at jeg deler interesser med dem, og at jeg har fortalt diverse ting til dem. Det gjør ikke at jeg er trygg på at jeg kan gå til dem når jeg føler meg helt nede, men jeg har gjort det et par ganger noen av dem, den ene pga. at vi studerte på samme sted slik at hun var lett tilgjengelig, og noen jeg har bodd sammen med. Jeg syns det er lettere når jeg bare kan gå bort og snakke med folk, og når det er folk jeg ser “til daglig”, enn å ta kontakt med noen når jeg føler meg nedfor og jeg ikke ser dem naturlig ellers. Men hun ene jeg prøvde med det, at jeg tok kontakt, eller jeg skrev noe til henne slik at hun forsto at jeg ikke hadde det så bra, og så svarte hun at hun kunne ringe meg senere på kvelden hvis jeg ville. Først ville jeg ikke, at jeg kan si at de ikke trenger å gjøre det, at det går bra (og ikke være til bry), men så gikk jeg med på det likevel. Og det var en fin opplevelse, selv om hun jo også mente at jeg trengte profesjonell hjelp. Og jeg ikke har gjort det igjen senere.
Jeg er vel heldig med at jeg lett kan få kontakt med folk, men jeg føler egentlig først nå at jeg faktisk finner folk som jeg blir venner med. Det har vært koselige folk tidligere også, men jeg greide ikke å åpne meg for folk eller bli trygg nok på dem, og heller bare at jeg åpna meg når presset var for stort inni meg og ting bare måtte ut. Jeg har nok gjerne begynt å feil rekkefølge, og jeg greide heller ikke å snakke med venner om ting, selv om jeg hadde skrevet om det til dem tidligere slik at de visste om det. Jeg syns det fortsatt er vanskelig å gjøre. Men jeg ser ting annerledes enn jeg gjorde tidligere, og jeg har også brukt mye tid på å kjenne etter hva som føles godt for meg selv i forhold til andre og hva som ikke føles godt, og hva jeg selv vil. Og ikke bare gjøre som det er mest naturlig for meg å gjøre, å prøve å tilpasse meg andres liv, ønsker og behov.
Hei det var godt skrevet kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, så du er ikke alene om det :)