Vet jeg er veldig ensom og har vært det i ganske mange år. Klarte aldri å skaffe meg venner etter videregående med pandemien og depresjon som gjorde det meste vanskelig.
Fant meg to venner gjennom jobb som jeg ble veldig nære med, men de er så travle og det føler som om de aldri har tid til meg lenger. De har begge sluttet i den jobben og jeg er sykemeldt over lenger tid fra helseplager som har isolert meg mye de siste månedene.
Begynte endelig å se litt lysete ut når jeg ble bedre og kunne komme meg tilbake på skolen og jobbe der. Han ene vennen fra jobben går på samme universitet som meg, så har sett han en del i det siste. Vi hadde et spesielt vennskap hvor jeg følte jeg kunne snakke med han om alt og vi fant på ting med hverandre hele tiden. Nå om dagen derimot så er det for mye å be om at han svarer på en melding, men han legger planer med alle de andre venninnene han har hele tiden. Jeg vet ikke om jeg er sjalu eller bare fryktelig ensom, men det gjør skikkelig vondt å høre at han finner på noe med de andre hele tiden men aldri har noe særlig tid til meg.
Har gått i minus lenge når det kommer til sosial kontakt så behovet mitt blir aldri møtt. Det eneste som hjelper er å trekke seg unna alle, for om jeg ikke snakker med noen så kan jeg ikke bli såret heller.
Det går frem og tilbake i hodet mitt om jeg blir behandlet dårlig eller bare er overdramatisk, men den sårede følelsen går liksom aldri bort. Den forsvinner i en dag eller to etter at jeg har funnet på noe med han, men kommer alltid tilbake når jeg ikke får noe kontakt med han lenger.
Mye ramsing her, beklager det, men ville bare dele hvordan jeg har det om det er noen som også sliter litt om dagen.
å være ensom er ikke moro
jeg har blandt annet samboer
og masse venner og bekjente
men av og til føler jeg meg også ensom
det er trist og vondt
men vet du hva barba ring sa kanskje
hun sa
å være ensom er ikke å være alene
det er å ikke ha noen å lengte etter
jeg håper virkelig du har det