Må virkelig si jeg kjenner på ensomheten nå. Merkelig at jeg ikke hører fra noen. For å snakke med noen så er det alltid jeg som må ta kontakt. Er sosialt på jobb såkalt. Men det er vel bare fordi vi jobber sammen. Hva skjedde med livet? Som ung var ikke dette noen form for tema. Men i voksen alder må jeg si jeg er ensom Det tærer skikkelig på psyken og tankene dette.
Har du forsøkt å finne noen sosiale aktiviteter utenfor jobben?
Min erfaring er at folk når man er voksen, blir opptatt i sin egen boble, med jobb, familie og travle liv. Jeg har sluttet å tenke på om det er jeg som tar kontakt med folk eller ikke, for det er finere for meg å ha kontakt med dem ved at jeg selv kontakter dem, enn at jeg sitter og venter på å høre fra dem og ikke gjør det.
Jeg tenker at det er et veldig godt tips å finne en aktivitet du har lyst å gjøre som er sammen med andre, det syns jeg selv er en god måte å få vært sammen med andre på og møte andre. For meg hjelper det å være steder der det er andre folk, og samhandle litt med andre folk, selv om det er folk jeg ikke kjenner.
Å ha f.eks. en fast treningsavtale med en venn, kan også være en fin ting. Det er gjerne lettere når man har en fast avtale.
Og så er det å søke etter andre folk som også føler seg ensomme og som har mye tid til overs, for de finnes jo der ute. Du er jo absolutt ikke den eneste som føler seg ensom og som skulle ønske å ha mer kontakt med andre folk.
Jeg er selv veldig mye alene og tidvis ensom. Jeg har på ingen måte funnet veien bort fra ensomheten, og er den siste som kan gi råd for hvordan du kan få bedre kontakt eller forhold til andre.
Men jeg tenker mye på det, og hvorfor det kanskje er slik at mange av oss er ensomme og har vanskelig for å bygge relasjoner til andre. Så her kommer det ikke råd flygende, bare tanker fra en som er i en lignende situasjon.
Det er enkeltpersoner som jeg kjenner til som er helt utrolig utadvendte, og som har folk flokkende rundt seg til en hver tid. De er konstant i samvær med noen, eller i telefon med noen - og det er ingen tvil om at de byr på mye av seg selv. Men jeg har aldri hatt et ønske om å være slik som disse personene, for jeg har aldri følt at de har vært ekte.
De har så stor omgangskrets av forskjellige personligheter at de trer inn i forskjellige roller ut fra hvilken gruppe de er med til enhver tid. Jeg har forståelse for at mange ser på det som en positiv ting, at de bare er omgjengelige - men det eneste jeg kan se, er noen som ingen vet hvilken del av som er ekte. Jeg er usikker på om disse personene selv vet hvilken del som er ekte - for de flyter så mye.
På denne måten vet jeg at selv om jeg har kjennskap til noen slike personligheter, så er det ikke et savn eller ønske om å ha det slik jeg kjenner på.
På samme tid kan jeg med fordel lære litt av dem også, for jeg er jo i den andre enden av spektrumet.
Jeg gir nok for lite av meg selv. Mye grunnet sosial angst, tillitsproblemer og traumer - noe som jeg vil tro majoriteten av de jeg har beskrevet ikke må ta så mye stilling til.
Men jeg vet jo at jeg kan ikke forvente at telefonen skal ringe om jeg sitter hjemme og ser på den. Noen må jo vite hvem jeg er for at de skal kunne ta kontakt. Og kanskje vel så viktig, de må jo ha en grunn til å ønske å ta kontakt.
Da nytter det ikke at de kun forbinder meg med en som hele tiden har det vanskelig, prater lite og byr lite på meg selv generelt.
Nei, det er nok snakk om å måtte stadig utvide komfortsonen til et punkt hvor andre kan se meg. Å finne en balanse der jeg kan holde utfordringene mine i sjakk, men allikevel kunne vise andre hvem jeg er uten å miste hodet, eller motet for den saks skyld.
Komme oss ut, by på oss selv og ikke miste motet er vel veien med minst motstand. Det er jo verdt et forsøk, og jeg jobber meg mot det.
Og det håper jeg du også vil gjøre. Ønsker deg masse lykke til og håper du får det bedre :)
Jeg fikk også en tanke som jeg ikke vet om stemmer, men når man er barn, så er det jo vel andre som gjør en del for at man som barn ikke skal være ensom, at foreldre og skole har et ansvar for det og passer på det, og legger til rette for aktiviteter og sånn. Mens at når man er voksen, så har man selv et ansvar for å gjøre ting for å få møtt og vært med andre folk, og for å dele ting til andre slik at de vet hvordan man har det og hva man trenger.
Dette er bare noen tanker jeg fikk ut ifra det du skrev, som kanskje kan forklare hvorfor det føltes så mye enklere når en var barn.
Du har trolig rett i dette. Det er derfor en del foreldre mener man ikke skal legge til rette for kunstig skapte sosiale fellesskap for barn.