Det bare å være rundt folk hjelper.. litt

Ensomhet
1

Hei alle,

Kjenner dere det at man som en ensom person bare lenges etter å være rundt folk, uansett att man ikke prater med de, eller har noen som helst interaksjoner med de? Opplevde det i dag da jeg var i vinterbade-sauna. Bare det å sitte i nærheten av en pågående samtale mellom venner der sitter sammen ved siden av meg, hjelper meg til å kjenne meg mindre aleine. Det å sitte stille i saunaen å se ut av vinduet, ut på havet der langsomt mørknet, og lytte på folks stemmer - det var det noe veldig fint med. Eller å sitte på en kafé og drikke kakao bare for å kjenne at det er andre folk i rommet, at det finnes liv og musikk der.
Samtidig ble jeg meg bevisst i dag hvor ensom jeg faktisk har blitt, at jeg har blitt så desperat for sosial kontakt med levende mennesker (ikke på en skjerm eller i en telefon) at jeg prioriterer å komme meg ut bare for å være i nærheten av folk.
Det gjør så vondt å være ensom, det er vondt i sjæla og i hjertet. Helt fysisk spenner jeg opp i kjeven og rundt øynene. Vet at det er skadelig for helsa å være ensom og att jeg like gjerne kunne ha røkt 12 cigaretter hver dag og vært med venner eller kjæreste - det ville ha hatt nesten samme effekt på hjertet mitt.
Hver dag er jeg så sliten, så vanskelig å komme seg ut av sengen. Klarer meg gjennom dagene med fysisk aktivitet, jobb, praktiske gjøremål og meditasjon, men alting er liksom litt mindre gøy og morsomt. Siste gang jeg har ledd av noe var da min venn var på besøk her, det gjorde dagene så mye bedre å være i godt selskap. Siden har det bare vært meg aleine her i lejligheten, på en måte, selv om jeg bor med en annen, så snakker vi stort sett ikke sammen. Da foretrekker jeg egentlig å være ordentlig aleine, kjenner dere det?
Hadde mitt første nyttår aleine, og ser her inne at det ikke bare var jeg som ikke hadde noen steder å dra den kvelden. Var ute i snøstorm etter 12 - så hverken fyrverkeri eller mennesker, men det var veldig smukt med alt snøen der danset i luften omkring meg. Kjente meg lykkelig og helt til stede, men samtidig ganske aleine i verden. Vanskelig å beskrive.
Håper at neste nyttår, og at 2025 blir annerledes. At jeg kan gledes over fine øyeblikk av tilstedeværelse i en snøstorm eller hvor det måtte være, sammen med andre. For da har jeg opplevd at gleden kan være enda større! Vi må aldri slutte å håpe på at ting kan endre seg! Kjærlighet og og trøst fra meg til alle som sliter som leser dette. Takk for din tid og takk for at du finnes!
Ønsker indre og ydre fred og masse fremtidige vennskap og viktige relasjoner for alle i 2025!

De beste hilsener fra meg

2

Hei.

Jeg kjenner meg igjen at det kan hjelpe på ensomheten å være der det er andre folk. Jeg liker det selv, bare å være steder der det er andre folk. Og jeg kan oppleve det som mye bedre, enn å være med folk jeg ikke kan være meg selv med. Nå tenker jeg at det har med at når jeg er alene og ikke det er noen forventninger fra folk rundt meg, når jeg er omgitt av fremmede, så kan jeg være meg selv med andre folk, selv om jeg er alene med dem. Hvis det gir mening? At jeg da på en måte viser folk hvem jeg er, selv om jeg er alene.

Jeg tenker at ensomhet handler om at alle trenger å dele seg selv med noen, og at det er derfor slik at man kan føle seg bare mer ensom ved å være med folk man ikke kan være seg selv med eller dele seg selv med.

Det høres ut som du kan finne mange gleder i småting, noe som høres veldig fint ut.

Er det noen aktivitet du liker å gjøre som du kan gjøre med andre, noe du kan begynne på i det nye året? For meg er det noe også som kan være veldig fint. Vi trenger alle folk rundt oss, være del av et fellesskap og ha ulike former for relasjoner.

Selv kan jeg også slå av en liten prat med folk i butikker, kanskje bare spørre dem om råd eller hjelp om noe, eller si min mening om noe. Og da kan jeg føle meg fornøyd over å ha snakket med noen den dagen. Eller at jeg prøver å fange blikket til folk jeg møter på gata, og når man da får et smil tilbake, det syns jeg er veldig fint, at det er som å ha gledet noen den dagen.

Jeg håper du får mange fine stunder med både gamle venner og nye folk i året som kommer!

3

Fin post. Jeg skjønner hva du mener med å være i nærheten av folk uten å samhandle. Jeg kaller det å være «sosialt usosial».

4

Hei LaDetGodeVinne

Tusen takk for fine refleksjoner og for et fint innlegg!

Fint å høre at du kjenner deg igjen i at det kan være noe fint med det å være alene med, og rundt, andre folk. Liker veldig godt det du sier om at du kan være deg selv fordi det ikke finnes forventninger til deg. Dette opplever jeg også, selv om jeg kan være usikker på om jeg er helt meg selv eller om jeg fortsatt spiller litt en rolle når jeg er ute blant andre folk.

Skulle veldig gjerne ha satt meg selv fri fra folks forventninger, men det kan, for min del i hvert fall, være en krevende oppgave inn imellom - har liksom en ubevisst ide om at jeg gjerne vil bli likt, og da er det vanskelig å være helt autentisk, men jeg jobber med saken i terapi osv. Andre her inne kjenner sikkert til ikke å ha blitt sett eller hørt eller elsket helt nokk som barn og derfor senere som voksen bli veldig usikker på om folk egentlig liker én akkurat som man er. Man kan da komme til å spille litt en rolle, ut av frygten for å bli forlatt, så man er forskjellige personer alt etter hvem man er sammen med.

Jeg ønsker å lære meg å bli mer autentisk meg selv, hvilket også innebærer å si nei og sette grenser overfor andre inn imellom. Da tror jeg også lettere jeg klarer å være rundt folk som jeg kjenner og egentlig liker, men som jeg kanskje inntil nå ikke har kunnet slappe helt av rundt. Vi lerer hele livet!

Tror samtidig det er veldig sant at vi har bruk for å dele oss selv, vi har bruk for å bli sett som de vi er - rett og slett. De som både klarer å akseptere og elske oss som de vi er og samtidig tør å si ifra når vi gjør feil, de er venner som det er verdt å samle på, tenker jeg.

Med tanke på ditt spørsmål om ting jeg liker å gjøre med andre så er det mange ting egentlig!Liker å synge i kor så skal se om jeg kan begynne i ett kor her i byen, har også skrevet til et felles drivhus og spurt om jeg kan bli aktiv. Ellers liker jeg å tegne med andre, se filmer, gå turer, gå på kafé, gå på ski, bade, danse og mye annet gøy!

Ja jeg mener at de små tingene og de små gledene er det som utgjør både mesteparten av livet og som er noe av det største i livet faktisk. Se på vinnen som beveger et blad eller vannet som slår inn over moloen. En elg som stopper opp og stirrer på meg mens jeg stirrer tilbake på den. Mange ganger har jeg kjent meg lykkelig i øyeblikk da det utefra sett virket som at det var nesten helt uten grunn, men da er det ofte de små tingene som virker sammen til en stor opplevelse av nærvær.

Liker også det du sier med å smile til eller hilse på folk på gata, eller å ta en prat med en der jobber på butikken - tror du der gjør noe veldig viktig både for deg selv og andre. Det er minst 800.000 mennesker som sliter med ensomhet i Norge, kanskje du har lyst opp dagen eller hele uken for en annen ensom person. Uansett gjør du verden til et bedre sted med de små handlingene.

Alt det beste både med gamle venner og nye bekjentskap og kanskje siden nye venner til deg også!

De beste hilsener fra meg

5

Hei Ikkestøvtørker!

Takk, digger det uttrykket, å være sosialt usosial. Lurer på om det er det samme som å være usosialt sosial? Eller er det kanskje når man er på fest med folk man kjenner og liker men merker at man egentlig ikke har lyst? ;)

6

Hei, Harald. Hvis du er sosialt usosial så er du litt mindre sosial enn om du er usosialt sosial. Jeg liker å bruke uttrykket når du vet ingenting om de andre, men liker vibben på selve plassen.

7

Takk for fin post. Selv satt jeg alene i mørket på nyttårsaften, i min innglassede balkong, og så på fyrverkeriet. Så og hørte på menneskene på bakkeplan, hørte på gleden og latteren. Så smilene og lykken. Det var en veldig spesiell opplevelse, vondt, sårt. Man føler seg hul, svart innvendig. Energiløs. Det er vondt i både hjerte og lunger. Man har rett og slett lyst til å ta livet sitt, men kan ikke fordi man er fanget i dette livet. Årene går, det blir ikke bedre. Selv om det er få høydepunkter man opplever alene, vil ikke det tippe vektskålen. Noen seiler med vinden, andre må streve livet ut. Trivielle ting som jobb, bekjente, barn, familie betyr lite når du er død innvendig av alle sår påført. Sammenligner livet som et materialbrudd, elastiske negative påførsler takler de fleste, det er reversibelt. Materialer har tretthetsbrudd etter x antall sykluser, bruddet kommer så brått, uventet. Tror også hjernen har en slik respons, at det brått klikker til slutt når livet har tildelt deg nok nederlag og smerte. En varig plastisk fase (materialet oppfører seg sterkere), slik tror jeg mange opplever når påførte negative hendelser gjør en sterkere. Men skaden har allerede skjedd, du er kronisk skadet. Noen lever med det, tilsynelatende upåvirket utad livet ut. Andre er ikke så heldige, og som materiale i plastisk fase, vil ytterligere påvirkning medføre at materialet blir svakere igjen og går til brudd/kollaps i en irreversibel tilstand. Jeg tror dessverre det er slik med hjernen også, at du kollapser mentalt til slutt, ensomheten er den verste faktoren i ligningen. Mange tar livet sitt her.

Beklager litt negativ post, hold motet oppe.

8

Bare hyggelig :)

“People pleasing” er en ganske så vanlig forsvarsmekanisme, men det er også en sikkerhetsadferd (hvis du kjenner til uttrykk fra eksponeringsterapi), og det kan være lurt å prøve på hva som skjer om du ikke skal gjøre alltid som andre vil og ønsker. Jeg liker å øve med på fremmede, f.eks. her, ettersom det er en utfordring for meg også, og noe jeg må øve på. Men også når jeg er ute blant folk. Med folk man kjenner fra før, opplever jeg at det beste er å ta det litt sånn gradvis, både for at man selv skal bli trygg på at det går bra og vant til det, men også for å venne den andre til den nye seg. At folk reagerer hvis man plutselig begynner å stå opp for en selv, trenger ikke å bety at de ikke ønsker en godt, men folk er nå bare sånn at de liker forutsigbarhet og vite hvor man har den andre, slik at de gjerne ikke takler det så bra hvis noen raskt forandrer på hvordan man er og oppfører seg. Det er iallfall min erfaring, at det kan være lurt å ta det gradvis og langsomt med kjente. Men med nye folk kan man teste ut hvem man ønsker å være, og derfor syns jeg det kan være nyttig å prøve ut et nytt miljø. Da kan må starte på nytt og presentere seg selv på en annen måte enn man har gjort før, for inntrykket folk får av en, tror jeg består veldig mye av hvordan man selv presenterer seg selv.

Det som også er, når man ikke har fått det man trengte av kjærlighet og omsorg som barn, er at man da heller ikke har lært å gi seg selv den kjærligheten og omsorgen man trenger, enten ved at man gir det til seg selv direkte eller ved å søke den hos andre, eller ved å søke hjelp og støtte hos andre. Men dette er noe man kan lære som voksen å gi seg selv. Det har jeg erfart at har så mye å si, at det er kanskje det viktigste man trenger å lære og få av seg selv, når man ikke har fått det før.

Mange snakker også om det med det indre barnet, og det å gi det det trenger og ikke fikk, at man som voksen kan gjøre det nå. Jeg har selv ikke helt funnet ut av akkurat den teknikken.

Det ser da iallfall ut som du vet hvor du ønsker deg selv, og at du er på en god vei dit. Og at du har gode ting som kan hjelpe deg, ved at du kan sette sånn pris på ting rundt deg, og at det er mange ting du liker å gjøre, også sammen med andre folk. Det kan gi deg så mye glede og fine opplevelser. Og jeg håper du etter hvert vil kjenne og få oppleve at det er helt greit at du er den du er, at du har like mye rett til å være den du er, og ha de behovene og ønskene du har, like mye som alle andre :)

9

Hei kjære Endagomgangen,

Jeg er så lei meg for å lese at du har det så vondt. Den opplevelsen du deler nyttårsaften, å sitte der bag en vegg av glass å høre på folk som ler og er glade, det må ha vært ganske vondt! Håper du kan finne litt mot på livet og litt glede igjen her i det nye året!
Jeg har vært igjennom 20 år med selvmordstanker og varige dype depresjoner og selv om jeg kan føle som du sier, at noen brudd er så sterke at man kjenner seg ødelagt og som et materiale utsatt for brudd så har jeg opplevd at mørket kan lette og man blir plastisk igjen. Moren min har schizofreni og jeg har levd med trekk av det hele livet, noe som har gjort at det har vært veldig vanskelig for meg å gjøre ting som andre gjør som det naturligste i verden, helt basale ting som å passe en jobb eller finne en plass å bo. Og det har gitt meg masse stoff til å tenke og tro at jeg var ødelagt på en helt grunnleggende måte. Noe som selvfølgelig ikke er sandt.
Men jeg har til gjengeld, sikkert også på grunn av den særlige sensitivitet som jeg samtidig har fått, opplevd at det finnes en dimensjon av mykhet og varme og skjønnhet, og den dimensjonen er alltid til stede for oss her og nå. Det er utrolig vanskelig å komme seg dit i hodet sitt, for vi er programmert til, og oppvokst med å være i vårt sinn. Først når vi tar en pause fra den evige tankestrømmen og blir nærværende kan vi finne veien dit. Men har selv opplevd at i nået blir jeg fri av fortiden og av alle sårene og alt det jeg ikke fikk til fordi jeg hadde det vondt. Ulitmativt har det ikke så mye å si hva som har skjedd, er min opplevelse. Det viktige er hvordan det kjennes her og nå.
Om jeg kan tillate meg å anbefale to ting så vil jeg gjøre det her. Den ene er å gå en lang tur i skogen eller i marka en plass i nærheten av der du bor og prøv å kjenn med alle sanser hva du ser og opplever. Vet ikke om du er glad i naturen, men den har uansett vært en stor hjelp, støtte og trøst for meg! Vet at det kan være kleint med sånne anbefalinger, som at du ikke har tenkt på dette, men likevel. Skriver det i beste mening! Som jeg skriver i den annen post, kan det være godt etterpå å sette seg på en kafé bare for å ha andre folk rundt seg.
Den annen er dette: Har du hørt om Livslosen i Oslo? Det er et åpent, ikke psykiatrisk, sekulært tilbudd under Lovisenberg for de som sliter med selvmordstanker og depresjon. De deler ikke ut medisin og har ikke som sådan psykiatrisk behandling heller. I stedet er der folk der, både som arbeider der og frivillige, som er tilgjengelige for å lytte og for å snakke med deg, både om det som er vondt, men også om helt andre ting, noe som jeg har opplevd også er veldig helende. Jeg var der nå i høst og har ikke tenkt på selvmord siden da. Det fine ved det stedet er at det er masse folk der og de tilbyr samtaler mange ganger om dagen, om du vil det. Man spiser også sammen 3-4 ganger om dagen. I tillegg har du hver dag en mer strukturert samtale til eksempel om hva du gjør om du kommer i krise eller hva planen for deg er fremover. Anbefaler det veldig sterkt. Det er det eneste senteret der tilbyr denne hjelpen i hele Skandinavia, kanskje i hele verden.
Det kan bli bedre, uansett hvor lite vi tror det når det er som mørkest. Natten er altid mørkest rett før dagen gryr!

De beste hilsener fra meg

10

Ja ikke sandt. Noen ganger er det fint bare å sitte å kjenne på vibben på en plass. Uten at man trenger å gjøre annet enn det!

11

Tusen takk for svar igjen!

Det var et veldig godt råd å øve på det med å stå opp for seg selv og presentere seg selv på en ny måte rundt nye folk. Overveier litt å bo mellom to byer fordi det finnes jobb i begge byene og da kunne jeg gjerne i den nye byen ha øvd meg på å være en person med integritet og tydelige grenser. Skal teste det!

Det annet rådet, med å ta det med å sette grenser og si nei veldig gradvist med folk man kjenner er også et veldig fint råd! Vil også ta det til meg! Har noen mennesker i mitt liv som jeg opplever fra mitt perspektiv har litt en tendens til å utnytte min energi og min hjelpsomhet og da er det godt å kunne sette grensene gradvist, men likevel tydelig.

Jeg har kommet inn i en god vane med å meditere hver kveld og jeg ser det som en kjærlighet som jeg gir til meg selv. Det er en tid på dagen der det handler om min heling. Har også blitt mye bedre på å gjøre ting jeg er glad i som nå å gå på ski til eksempel, eller tegne eller spille gitar. Når jeg er lei meg kan jeg også finne på å trøste det indre barnet mitt ved å grine og kramme til eksempel en pute og si til den gutten inni meg at det kommer til å gå bra, at alt blir bra. Det kan være en stor hjelp for meg!

Takk for de fine ordene! Håper du har fine folk rundt deg, eller som du i hvert fall kan ringe til eller dra til for å gjøre gode ting sammen. Du har i hvert fall stor psykologisk innsikt og det er deilig at du deler ut av den visdommen som du har plukket opp. Tusen takk for det!

Alt det beste fra meg

12

Det er best for alle parter det med å ikke gi mer enn man egentlig har å gi. Jeg har blitt erfaren i å se mine egne behov nå, og tanken på å måtte passe på at andre ikke gir mer enn de har å gi er slitsom. Jeg vil gå ut ifra at andre rundt meg tar vare på seg selv først og fremst, om det så innebærer å gi noe for meg. Men da må det også gi dem noe av verdi, om så bare gode følelser. Det er trist om noen jeg bryr meg om gjør seg selv vondt for å tilfredsstille meg.

13

Kjenner også på dette. At det er bra å kome ut mellom folk. Lytte litt til samtale og knapt ta del. Det vert ein del samhandling likevel. `Og har eg eit spørsmål har eg nokon å henvende meg til. Men eg samhandlar betre med praktiske gjerningar.