jeg er en jente på 18 som føler mye på det å være trist og ensom. jeg har slitet mye med sosial angst igjennom oppveksten, men har aldri blitt diagnostisert. alt jeg har drevet med igjennom ungdomsskolen og videregående er å ha samtaler med helsetjenestene der, men dette har aldri hjulpet meg i noen grad. det ble en gang sendt henvisning til BUP men de tok meg aldri inn, og nå er jeg blitt for gammel for det. føler meg helt lost i livet. uansett, jeg har igjennom oppveksten, spesielt i de siste 3-4 årene, syntes at det er veldig vanskelig å skape nye forhold med andre mennesker og ha ‘small talk’. om det enten skulle være folk i klassen, kollegaer eller hva enn det måtte være. det er ikke nødvendigvis slik at jeg alltid er en som er helt alene, jeg har folk rundt meg, men siden jeg ikke klarer å holde gode samtaler og er redd for å si mye rart som ingen forstår, så ender jeg bare opp med å være helt stille og høre på alle andre rundt meg prate. den ensomheten jeg føler hver dag i disse øyeblikkene gjør meg ufattelig vondt. jeg skulle ønske jeg bare var normal og kunne snakke med de rundt meg, noe som er normalt og noe alle andre i hele verden gjør! jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å leve som et menneske i et samfunn når jeg er sånn her. er helt hjelpesløs og tror jeg aldri kan få fikset meg selv ettersom at dette har pågått såpass lenge. føler meg bare helt fremmed og ubrukelig i denne verden og vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å holde ut med meg selv.
Hei
Det å være ensom er noe som blir snakket om alt for lite og det er bra at du er åpen og ærlig om det. Jeg har og er i samme situasjon som deg. Opplever ofte at jeg føler meg som en outsider fordi jeg ikke klarer å snakke med folk. Jeg overtenker alt jeg sier og velger ofte å bare være stille. Har også slitt mye med sosial angst og det har vært veldig krevende til tider. Merker ofte at jeg sliter med å holde en samtale gående og er redd for at de folka rundt meg skal tenke at jeg er rar. Det er helt jævlig å gå rundt å føle seg annerledes. Men tro meg du er ikke alene. Tenk så mange som føler akkuratt det samme som deg men ikke klarer å åpne seg. Det virker kanskje som at alle andre er normale unntatt deg. Men sånn er det ikke, det finne ikke noe som heter «normalt». Alle er forskjellige og du er unik. Vet ikke om det hjalp så mye men håper jeg gå deg en annen vinkel ;)
Som 18 åring har du tilgang til de fleste voksenarenaer. Du vil kanskje ha nytte av å omgås folk som er eldre enn deg, de kan ha en litt annen forståelse av hva god kommunikasjon er enn de fleste på din egen alder.
Hei, jeg er noe eldre en Deg, men kan kjenne mef fint igjen i hva du skriver. Det er ikke deg det er noe galt med. Men prøv å finn en gruppe eller organosjon som passer dine interesser, da får utfordret deg samtodig som du møter folk med dine interesser hvor du kan være seg selv! Hvor er du fra? Jeg er fra skien.
Hei. Har du sjekket om kommunen du bor i har et tilbud som f.eks. en slags “Møteplass”? I min kommune finnes det et sted som er en slags cafe der alle som vil kan gå til. Der er det både ansatte fra det kommunale psykisk helse-teamet og andre gjester/ brukere. Ingen blir tvunget til å snakke med andre eller å delta i noen aktiviteter, men det er et sted der det er veldig lov å småprate. Og der er også flere som sitter med samme eller lignende problemer. Og viktigst av alt er at det er et sted der det er helt trygt å “drite seg ut”, fordi det finnes ikke noe feil eller rett der.
For å finne ut om kommunen din har et slikt sted/ tilbud, så kan du sikkert gå inn på kommunens nettside og finne fram til der det står om helsetjenestene. Håper du finner noe slikt. Lykke til!
Følte denne så mye… :(
Kjenner meg godt igjen i dette ja :( Mitt beste råd er å finne en fritidsaktivitet eller klubb der du kan treffe folk med samme interesser, det er lettere å sosialisere når man har en felles aktivitet å snakke om/holde på med.